Klikk her for å se forsiden

1
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) JANUAR 2016 (16.1–17.2) | ÅRGANG 64 | NR. 1 | LØSSALG KR 59
KRIMHALVØYAS
NELSON MANDELA
OM OKKUPASJONEN
OG RUSSLAND
INTERNASJONAL ORIENTERING
HVER MÅNED
VÅRT SUVERENENY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
SELVBILDE HAR
FØRT OSS TIL KANTEN AV STUPET
SIDE 12 | FILOSOFISK DEBATT
SIDE 4 | FRA KIEV: MUSTAFA DZHEMILEV
AUNG SAN SUU KYI:
TVUNGET TIL Å
DELE MAKTEN?
EN ØVELSE I Å SE
VERDEN FRA DE
SVAKES PERSPEKTIV
HVORDAN BESKYTTE BARN FRA
KRIGSDELTAKELSE?
SIDE 6 | FRA MYANMAR
DEL 2, SIDE 13 | FILM
SIDE 5 | REKRUTTERING
NY TID
Norge øker
våpeneksporten
til Midtøsten
Våger ikke
returnere
ASYLPOLITIKK
«Å ha samboer og barn i
Norge anses ikke som sterke
menneskelige hensyn,»
sier Utlendingsnemnda.
Lyse Mabano fra
Burundi risikerer å måtte
forlate datteren Karyn
Laura (2) i Bergen etter
avslag på søknad om
familiegjenforening.
VÅPENINDUSTRI
Norge har økt våpeneksporten til diktaturer
som fører en aggressiv
utenrikspolitikk.
AV ASLAK STORAKER
Reglene for norsk våpeneksport fastslår
at norsk eksport av militært materiell
ikke skal forekomme «til områder hvor
det er krig eller krig truer, eller til land
hvor det er borgerkrig», i situasjoner der
materialet kan brukes til å «angripe en annen stat» eller til stater der utstyret kan
bli brukt til «intern undertrykking».
Kan man være sikker på at dette alltid følges opp i praksis? Kan det for
eksempel være fare for at norskproduserte våpen blir brukt i borgerkrigen i
Syria?
Den 30. oktober la Regjeringen frem
våpeneksportmeldingen, som gir en oversikt over den norske eksporten av våpen
og krigsmateriell i 2014. Rapporten viser
at det i 2014 ble eksportert militært materiell og tjenester for totalt 3,6 milliarder
kroner, hvorav 2,9 milliarder kroner utgjorde eksport av militært materiell. Av
dette sto eksport av A-materiell – som er
våpen og ammunisjon – for 2,3 milliarder
kroner. Eksport av B-materiell sto for 645
millioner kroner. B-materiell er militært
utstyr som ikke regnes som våpen eller
våpendeler, eksempelvis overvåkningsutstyr eller kjøretøy. I 2014 var det en
nedgang i den totale eksporten på om
lag 15 prosent sammenliknet med året
før. Samtidig økte imidlertid den norske
våpeneks­
porten til autoritære stater i
Midtøsten som er involvert i krigen i Jemen og sender våpen til væpnede opprørere i Syria.
På avveie? Norge selger ikke våpen til Sy-
ria, ei heller til den syriske regjeringens
støttespillere, Iran og Russland. Men
samtlige av statene som sender våpen til
syriske opprørsgrupper, er mottakere av
norsk militærutstyr. Ifølge Pieter Wezemann fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI er det umulig å få en sikker oversikt over hvilke stater som har
eksportert våpen til opprørere i Syria.
«Men USA har åpent erklært at de støtter
væpnede opprørsgrupper med våpen og
trening, og det er gjentatte ganger rapportert om at Saudi-Arabia, De forente
arabiske emirater, Qatar og Tyrkia har
forsynt opprørsgrupper med våpen,» påpeker Wezemann.
VÅPENINDUSTRI se side 5 …
AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN
På vei mot folkemord?
BURUNDI
Norske myndigheter må
avgjøre hvilken rolle de
ønsker å spille i Burundi:
Volden tiltar, og tendenser
fra massakrene i nabolandet
Rwanda gjentar seg. Vesten
har også ansvar for at de
etniske konfliktene øker.
AV KAROLINE FROGNER OG
EMANUEL TOTLAND FROGNER
I Burundi brukes etniske motsetninger til
å bygge opp under en konflikt som bare
tjener lederne – som ønsker å beholde
makten. Imidlertid ser det ut til at store deler av den burundiske befolkingen,
hutuer så vel som tutsier, ikke vil delta i
den etniske volden. Mange av dem rapporter om overgrepene til omverdenen.
Da er det viktig at verden lytter.
Som i så mange andre konflikter er
I AVISEN:
Over 700 000 pilegrimer ble trampet i hjel i
Mina i Saudi-Arabia. Niqab-debatten inn i
ny fase. EGYPT side 2.
Hvorfor er Børge Brende så sikker på at det
var Russland som skjøt ned det malaysiske passasjerflyet i 2014? UKRAINA side 8
Vi møter ikke Dracula, men derimot nor-
gesromantikk og saksisk patriotisme.
REISEBREV, Tjønneland side 7
Prisutdeling og debatt på Kulturhuset 19.
KRITIKK: The Spirit of Hannah Arendt,
Mustang, Mediterranea, Urok, Grozny
Blues, A German Youth, Tromsø filmfestival. Norske essayister, Notes Toward
a Performative Theory of Assembly,
Contested Powers, Between the World
and Me, Je suis Charlie – ainsi suit-il,
Marvelous Clouds – Toward a Philosophy
of Elemental Media, Det komplette
Rolling Stone-interview og annet.
FOTO LEVERT NY TID AV EN BORGER-JOURNALIST. (BILDET ER SLADDET)
januar kl. 18.00. Fotokonkuranse knyttet til
Refugees, welcome. Vi presenterer vinnerne av fotokonkuransen. FOTO side 9
Plastemballerte varer, slaps og opphørs-
salg. Hva er det for liv som leves? En av
fjorårets store litterære begivenheter.
LIVET, side 14
Ole Robert Sunde følger folkbildaren
Bengt Jangfeldts futuristiske ferd langs
det sovjetiske 1970-tallet. ESSAY side 15
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected] – www.nytid.no/abonnement
Abonnementpris (månedsavis/Online+)
År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden)
pressen og opposisjonen de første til å
bli rammet av volden. Flere pressefolk er
drept, og menneskerettighetsforkjempere blir angrepet. Drøyt 300 000 mennesker
har flyktet fra landet siden april i fjor. EU
og USA har trukket ut personell fra landet, og advarer sine borgere mot å reise
til Burundi.
og lemlestede kropper. Fotoene er så grusomme at verdenspressen kvier seg for å
trykke dem. Blant bildene som har kommet ut fra Burundi, er det identifisert et
familiemedlem til mennesker som bor i
Norge. Personen tilhørte tutsi-minoriteten.
Borgere tar mobilbilder. Med fullstendig
Fotoene er så grusomme at
verdenspressen kvier seg for å
trykke dem.
fravær av uavhengig presse er det befolkningen som gjennom mobiltelefonkameraer sender ut bilder av volden. Eksempelvis angriper politiet hver natt bydeler
i Bujumbura. Mange forsvinner sporløst.
Hver morgen finner man vanligvis mellom
fem og ti lik i gatene. Lokalbefolkningen
opplever det som en taktikk for å skremme folk fra å delta i opprøret. Om morgen den 12. desember ble det funnet 21
drepte, mange av dem var bundet med
hendene på ryggen og skutt gjennom hodet. Hærens talsperson oberst Gaspard
Baratuza påstår at de drepte er opprørere som angrep militærbaser 11. desember. Natten mellom 11. og 12. desember
ble 87 mennesker drept – det største
antallet siden april. Samlet har det blitt
drept hundrevis av mennesker siden august. Bildene som «borgerjournalistene»
sender ut, viser lik av skjendede kvinner
I september, samtidig som volden i Burundi tok til for alvor, tok norsk politi på
oppdrag fra UNE inn flere burundiere til
den burundiske ambassaden for å hente
inn opplysninger om hvor deres slektninger befant seg. Flyktningene det her
er snakk om er tutsier, som opplevde det
svært skremmende å bli sendt til ambassaden. Norge skrev under en utleveringsavtale med Burundi i 2009, og fire burundiere har blitt sendt ut siden konflikten
startet i april 2015. Flere flyktninger fra
Burundi har opplevd at slektninger har
blitt drept, samtidig som Norge skrev under utleveringsavtalen. Det at konflikten
blir etnifisert gjør dem enda reddere (se
undersak).
Tjener ikke befolkningen. I april tok unge,
utdannete burundiere til gatene for å
protestere mot at Burundis president Piere Nkurunziza hadde satt grunnloven til
side for å stille som president for en tredje periode. Nkurunziza har før dette forsøkt – uten hell – å avvikle maktdelingslovene som ble innført etter borgerkrigen
(1993–2005). Disse lovene garanterer en
minimumsrepresentasjon av tutsi-minoriteten på alle nivåer i samfunnet.
Som svar på protestene valgte Nkurunziza å angripe sin egen befolkning,
og volden som politi og militære står for,
tok en stadig mer etnisk dreining. Flere
instanser i FN frykter at Nkurunziza skal
sette i gang et folkemord på tutsi-befolkingen. Den 9. november erklærte Adam
Dieng, FNs generalsekretærs spesialrådgiver for forhindring av folkemord, i en
pressemelding fra FN at konflikten er ved
et «vendepunkt». Utenriksminister Børge
Brende har også utryktt bekymring for
situasjonen.
Borgerkrig? USAs spesialutsending i Sen-
tral-Afrika, Thomas Perriello, frykter at
situasjonene skal utvikle seg til en borgerkrig. Rwandas president Paul Kagame på
BURUNDI se side 3 …
«Vi kunne ha sendt folk
til forfølgelse og tortur»
UNE
Forsker Erling
Krogh deltok som
medlem i klagenemda
for asylsaker:
«Informasjonen vi fikk
fra Utlendingsnemda
om situasjonen i
Tsjetsjenia, var svært
mangelfull, og kunne ha
ført til at vi sendte folk
i døden.»
AV ØYSTEIN WINDSTAD
Ny Tid skrev i forrige utgave om to
tsjetsjenske menn som ikke fikk asyl i
Norge, og som ble funnet døde etter at de
kom tilbake til Tsjetsjenia. Erling Krogh
jobber til vanlig som førsteamanuensis
ved Norges miljø- og biovitenskapelige
universitet i Ås. Han har deltatt to ganger
i det domstollignende systemet i Utlendingsnemda (UNE) – i to andre saker som
handler om asylsøkere fra Nord-Kaukasus.«Grunnen til at jeg lar meg intervjue
nå, er fordi det norske systemet slik det
fungerer per i dag har gitt meg store kvaler. Jeg opplever at rettsikkerheten til
asylsøkere ikke er tilfredsstillende i det
hele tatt i Norge. Jeg er flau over å være
norsk,» sier Krogh. Kritisk til faktagrunnlaget. Krogh forteller
at informasjonen han og den andre lekmedlemmene i klagenemnda fikk og skulle basere vedtaket på, hadde mangler. «Vi
fikk ikke opplysninger om flere vesent-
lige forhold som kan gjøre det farlig for
asylsøkere å returnere til Russland eller
Nord-Kaukasus. Dette er opplysninger
som Landinfo, UDIs eget organ, hadde
utredet og slått fast,» forteller Krogh. Landinfo er en norsk statlig organisasjon som
henter inn informasjon om forholdene i
land der asylsøkerne kommer fra. Krogh
er kritisk til at han ikke fikk informasjon
om faren for såkalt avledet forfølgelse
i Tsjetsjenia. Avledet forfølgelse vil si at
dersom en person er ettersøkt av myndighetene, forfølger de også familiemedlemmene. «Vi fikk ikke satt i sammenheng
at slektskap til personer som er ettersøkt
av makthaverne i Tjetsjenia eller Ingusjetia, er farlig. Vi fikk ikke opplyst faren ved
å være i nær slekt eller i samme klan med
folk som myndighetene vil ha tak i. Det vil
si at om en person har gjort en handling
myndighetene ikke liker, betyr det fare
UNE se neste side …
I 2007 flyktet Lyse Mabaso fra Burundi
og en voldelig mann som hadde deltatt
i krigshandlingene, til Norge. Tilbake
satt sønnen, som siden har bodd hos
Mabanos foreldre. Borgerkrigen var offisielt over da Mabano søkte om opphold, og
i 2010 ble hun pålagt å forlate Norge. Hun
ble likevel værende, i frykt for konsekvensene av å returnere. Hun bor nå i Bergen
med samboeren Nicolas og datteren Karyn Laura. Opptøyer og politisk vold har
ført til at nærmere 200 000 mennesker har
flyktet fra landet siden president Pierre
Nkurunziza lanserte sitt kandidatur for
en tredje periode våren 2015. Opposisjonen i landet mener dette er i strid med
grunnloven. I desember samlet opprørerne seg i en felles kamp mot presidenten,
der målet er å få ham fjernet fra makten.
Burundiske myndigheter melder om 87
drepte etter angrepene på tre militærbaser i hovedstaden Bujumbura den 11.
desember. Dette var ifølge organisasjonen Amnesty International den blodigste
dagen i landet i fjor. «Uskyldige mennesker i Burundi blir drept av Imbonerakure,
som er ungdomsfløyen i regjeringspartiet, og av landets politi. Dette er instanser
som egentlig skulle ha beskyttet dem,»
sier Mabano. «Det internasjonale samfunnet kjenner situasjonen godt, likevel snur
de ryggen til. Drapene rammer tutsi-minoriteten i landet. Det er dramatisk, og
det tenderer til folkemord», sier hun. Hun
kjenner flere burundiere som har blitt deportert fra Norge de siste årene, og som
nå er på flukt i nabolandene.
Samboeren og datteren er norske statsborgere, og Mabano søkte om familiegjenforening. Hun fikk avslag. Grunnen er at
samboeren Nicolas, som vanligvis jobber
som bilmekaniker, har vært sykemeldt.
Han fyller dermed ikke inntektskravene
for familiegjenforening. Saken var oppe
i Oslo tingrett den 10. og 11. november,
men ble stanset i seks måneder i påvente
av ny søknad fra familien. I mellomtiden
har Mabano fått midlertidig opphold.
«Burundi står overfor sin verste krise siden borgerkrigen for ti år siden. Jeg lurer
på hva Norge mener med at de forholder
seg til menneskerettighetene når de sender asylsøkere til Burundi? Det foregår
folkemord på tutsier i landet, og på hutuer som ikke er enig med presidenten,»
sier Mabano. Foreldrene og sønnen er på
flukt i nabolandet Rwanda.
Hva frykter du vil skje dersom sendes til
Burundi?
«Jeg er en asylsøker som har blitt truet og forfulgt av folk fra det regjerende
partiet CNDD-FDD, så konsekvensene
jeg risikerer, er langt verre enn fengsel.
I dette tilfellet er det bedre hvis norske
myndigheter sender meg død ut av landet. Det som venter meg, er å bli torturert
og drept,» sier Mabano.
Kritisk. Mabanos advokat Marianne Karl-
sen mener at norske utlendingsmyndigheter allerede i den tidlige vurderingen
burde tatt hensyn til barnets beste i
denne saken. Hun stiller seg også svært
kritisk til at omgjøringsbegjæringene til
Utlendingsnemnda (UNE) ble avgjort av
nemndsleder alene. «Etter avslaget sendte jeg inn en omgjøringsbegjæring, som
ble avgjort av nemndsleder alene. Jeg har
selv sittet i UNE i flere år, og har tiltro til
avgjørelser som fattes i nemnd – men ikke
ASYLPOLITIKK se side 3 …
2
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
AKTUELT
JOSTEIN LØKEN
«UNEs plikt å opplyse om dette.» Krogh
forteller Ny Tid at han fikk informasjonen
om blant annet avledet forfølgelse av advokat Jostein Løken, som var inne som
forsvarer til en av asylsøkerne fra Kaukasus. «Denne informasjonen gikk ikke
frem av saksforberedelsen til UNE, og
dermed heller ikke i sakspapirer vi hadde
fått i nemnda. Advokat Løken presenterte
fem utredninger fra Landinfo. Når disse
fem ble satt
sammen
og
lest i sammenheng, var det
åpenbart
at
asylsøkerne
i begge sakene jeg hadde
vært med på,
hadde et så
stort beskyttelsesbehov at
de ikke kunne
sendes tilbake – verken til
Russland som internflyktninger eller til
Tsjetsjenia eller Ingusjetia.»
Hva tenker du om at du ikke fikk denne
informasjonen?
«I de to sakene jeg var inne i, ble det
to mot en. Det vil si at jeg og den andre lekpersonen i nemda stemte for at
asylsøkerne skulle få bli, mens nemndlederen stemte mot. Det innebar at asylsøkerne ikke ble sendt tilbake, og det er
for så vidt tilfredsstillende. Men å utrede
og deretter fremstille saksforhold som
er avgjørende for de vedtak som nemnda skal fatte, er ikke et arbeid jeg eller
advokaten skal gjøre. Jeg mener at UNE
selv er absolutt forpliktet til å gjøre disse
utredningene,» sier Krogh og legger til:
«Det er verken min oppgave eller rolle som nemndsmedlem, og heller ikke
advokatens oppgave. I så tilfelle ville
asylsøkere være totalt prisgitt dugeligheten til den advokaten han eller hun får
tildelt. Dette er uholdbart når man som
nemndsmedlem kan oppleve advokater
som knapt åpner munnen under nemndsmøter.»
Kunne sendt asylsøkere i døden. Du fikk
denne informasjonen fra advokaten. Hva
om du hadde hatt en annen advokat som
ikke hadde fremlagt disse dokumentene?
«Det kan jo hende at vi hadde truffet
en annen slutning basert på den informasjonen vi hadde. Etter det som går frem
av forrige måneds reportasje i Ny Tid,
kunne personene blitt sendt til Russland,
for deretter å ha blitt oppsøkt i Russland
og deportert til Tsjetsjenia, hvor det er
stor fare for at de ville bli utsatt for grov
tortur og likvidert,» sier Krogh og legger
til:
«Manglende informasjon om faren ved
internflukt og utelatelse av hensyn til
kulturelle betingelser i Tsjetsjenia, der
en fetter av en ettersøkt kan likestilles
med den ettersøkte, er etter min oppfatning å slå beina under rettsikkerheten til
den aktuelle personen. Er ikke sentrale
betingelser
for personens
rettssikkerhet utredet
grundig i UNE
på forhånd,
risikerer man at
personer som
bør få beskyttelse, sendes
tilbake til en
veldig utrygg
skjebne, i verste fall døden,» sier forskeren og nemdsmedlemmet.
«Mitt anliggende er at UNE skal treffe
mest mulig korrekte vedtak. Som nemndsmedlem forholder jeg meg til de
norske rettsreglene, og opptatt av at
nemnda skal foreta objektive vurderinger av fakta og gå grundig gjennom alle
relevante saksforhold som grunnlag for
å fatte rettferdige vedtak – både når det
gjelder troverdighet og beskyttelsesbehov. Jeg vil gjerne sitte i utlendingsnemnda igjen,» sier Erling Krogh.
Fikk takkebrev. Jostein Løken jobber i
advokatfirmaet Elden, og har hatt mange
saker fra Tsjetsjenia og Kaukasus. Han
forteller at han fikk et anonymt brev etter at han hadde lagt frem informasjon i
en klagesak. «Jeg fikk en gang et anonymt
brev fra et nemndsmedlem der jeg ble
takket for at jeg hadde fått frem informasjon som var viktig for saken, utover det
nemndsmedlemmene hadde fått opplyst
fra UNE,» forteller Løken. «Jeg har ikke
følt meg sikker på at nemdene får nok
informasjon, derfor har jeg tatt med og
lagt frem det jeg mener er relevant og av
interesse. Jeg har lagt frem Landinfo-rapporter og rapporter fra andre kilder,» forteller han.
«Jeg er flau over å være
norsk.»
Har møter uten advokat og asylsøker. Det
store flertallet av asylsaker behandles
ikke av en «jury» eller i et nemndsmøte.
Advokat Jostein Løken er kritisk til dette:
«Når jeg kalles inn til nemndsmøte, vinner jeg som regel sakene og får medhold.
Problemet er at det er få saker der det
blir nemndsmøte med to lekpersoner og
en nemdsleder,» forteller advokaten, som
har fått medhold i over ti saker i UNE.
Hvordan blir informasjonen du kommer
med mottatt?
«Jeg syns nemndlederne har tatt i mot
dette med et åpent sinn, og at det har
vært en god stemning rundt dette i møtene. Men jeg er ikke sikker på at sakene har
vært godt nok og bredt nok opplyst på
forhånd,» sier Løken. Han er urolig over
rettssikkerheten til asylsøkerne etter at
UNE har startet med møter uten asylsøkere og advokat.
«Dette mener jeg er uheldig, spesielt
dersom det er slik som nemndsmedlem
Krogh forteller: at man ikke har fått saken
tilstrekkelig opplyst,» sier Elden-advokaten.
[email protected]
Tsjetsjenere samler seg i protest
Setter pris på mediedekning. Demon-
REGIMEKRITIKK
For første gang på flere
år samlet tsjetsjenere seg
for å demonstrere foran
Stortinget og utenfor den
russiske ambassaden: «At
regimet blir verre og at Ny
Tid og norske medier nå
skriver om dette, gjør at vi
samler oss,» forteller en av
demonstrantene.
AV ØYSTEIN WINDSTAD
Julaften 2015 gikk Tsjetsjenias diktator
Ramzan Kadyrov ut på statlig tv med følgende melding til tsjetsjenere som vurderer å demonstrere mot regimet: «Ingen
kommer unna. Om dere så måtte være i
Europa, Tyskland eller USA, kommer dere
ikke unna, og ingen har hittil kommet
unna.» I en annen tale like etterpå sa han
rett ut at han har gitt ordre om å finne ut
om demonstranter i utlandet har familie i
Tsjetsjenia. Grunnen til det er, som diktatoren sa: «Bror må stå til ansvar for bror.»
Trosset truslene. Lørdag 2. januar skjedde
det noe som ikke har skjedd på lang tid i
Norge. En gruppe med demonstranter fra
FORAN AMBASSADEN: Demonstrantene fortsatte markeringen foran den russiske ambassaden.
Dette er første gang på mange år at en slik markering skjer foran ambassaden.
hovedsakelig Tsjetsjenia samlet seg foran
Stortinget, senere også den russiske ambassaden, og trosset de direkte truslene
fra diktator Kadyrov. En av demonstrantene, Mikael, som ikke vil stå frem med
etternavn i frykt for represalier mot familien, forteller dette:
«Det Putin-støttede diktaturet i Tsjetsjenia dreper, mishandler og torturerer folk
hver dag, og i det siste har det blitt enda
verre. Også kvinner og jenter utsettes. De
presser veldig hardt sånn at folk ikke skal
snakke eller protestere mot det diktaturet som er i Tsjetsjenia nå. Men vi er her
nå for å si og gjøre noe, og støtte folket i
Tsjetsjenia. Vi er her for å si at vi kommer
«Fikk tilstrekkelig med informasjon»
Utlendingsnemnda mener at
Erling Krogh og nemda han
satt i, fikk tilstrekkelig med
informasjon til å gi de to
asylsøkerne beskyttelse.
Utlendingsnemnda (UNE) og seniorrådgiver Don Radoli svarer Ny Tid på e-post.
Hovedbudskapet deres er at de mener
Krogh hadde tilstrekkelig med informasjon, at de jobber for å kvalitetssikre sine
prosesser og at de tar med seg Kroghs
innspill videre.
Hva sier UNE til kritikken fra nemndsmedlem Krogh om at UNE burde tatt med
informasjon fra Landinfo om at familiemedlemmer til ettersøkte også kan bli
utsatt for forfølgelse og tortur i Tsjetsjenia?
«UNE jobber for at hver enkelt sak skal
være best mulig opplyst, og at våre nemndledere og nemndmedlemmer skal ha
tilgang på kvalitetssikret landinformasjon, blant annet fra Landinfo. I dette ligger det også at den informasjonen vi legger frem for nemnda, skal være relevant
for de spørsmålene og problemstillingene
den enkelte saken reiser.»
Nok informasjon. Hva sier UNE til at Krogh
mener UNE burde ha inkludert mer infor-
masjon om Landinfos syn på internflukt i
Russland, og eventuelle farer ved dette?
«Etter hvert nemndsmøte får nemndmedlemmene spørsmål i et anonymisert
questback om ulike ting ved samlingen. I
fjor var det 96,7 prosent som svarte «ja»
på spørsmålet om den tilsendte landinformasjonen var relevant for sakene. Vi
får gjennomgående positive tilbakemeldinger fra nemndmedlemmene våre om
gjennomføringen av nemndsmøtene og
grunnlaget de avgjør sakene på.»
Krogh mener at disse opplysningene
fra Landinfo burde bli fremlagt av UNE til
nemndmedlemmene da de skulle sette seg
inn i sakene. Hva sier UNE til det?
«Så vidt vi kan se deltok Erling Krogh
som nemndmedlem i to Russland-saker
i 2013 – en Tsjetsjenia-sak og en Ingusjetia-sak – hvor Løken var advokat i den
siste saken. Begge disse sakene endte
med at klagerne ble gitt beskyttelse, og
nemnda hadde dermed i begge saker tilstrekkelig informasjon til å gi beskyttelse
da sakene ble avgjort»
Hva gjør dere med disse innspillene
Krogh kommer med?
«Vi noterer oss at Krogh mener at landinformasjon formidlet av advokaten burde
ha blitt fremlagt av UNE selv, og vi tar med
oss det som et innspill til vår saksbehandling. Tilbakemeldinger fra nemndmedlemmene inngår helt naturlig i UNEs arbeid for
god kvalitet i saksbehandlingen.»
til å slå tilbake med ord og snakke om det
som skjer, og at de ikke kan stoppe oss,»
forteller Mikael, som opprinnelig kommer
fra Tsjetsjenia. Blant demonstrantene var
det også representanter fra Aserbajdsjan,
Ukraina og Krim-tatarene.
«Det Putin-støttede diktaturet i
Tsjetsjenia dreper, mishandler
og torturerer folk hver dag,
og i det siste har det blitt enda
verre.»
FAKTA OM ASYLPROSESSEN
•
•
•
•
•
•
En asylsøker som klager på et
avslag hos UDI, får saken sin
sendt til UNE.
En nemndleder beslutter om
saken skal behandles av sekretariat og signeres av nemndleder, behandles i nemnd
der nemndleder sitter med to
legpersoner uten personlig
fremmøte, eller i nemnd der
asylsøker får møte i sin sak.
Om saken avslås, kan man anke.
Det er i så fall samme nemndleder som skal behandle saken
på nytt.
Bare de sakene der nemndleder
er i tvil, fører til nemndmøte
med nemndmedlemmer.
Kun en svært liten prosentandel
av klagesakene til Utlendingsnemnda føres for nemnd. De
fleste sakene behandles av
sekretariat, og vedtas av nemndleder alene.
Informasjonen som skal behandles i et nemndmøte med
nemndmedlemmer, er sakens
dokumenter pluss det nemndas
sekretariat mener er vesentlig
landinformasjon. Saken fremstilles av sekretariat for nemnda.
Niqaben og steiningen av djevelen
Over 700 000 pilegrimer
ble trampet i hjel i Mina
i Saudi-Arabia da de var
på vei for å steine djevelen.
Samtidig går niqab-debatten
i Egypt inn i en ny fase.
Likevel er det ingen som
våger å gå i dybden og
kritisere hvordan vi ødelegges
av religiøs propaganda,
skriver Nawal Saadawi.
EGYPT
NAWAL SAADAWI, KAIRO
Hvordan kan fattige eldre bruke sine sårt
oppsparte midler på å reise til Saudi-Arabia for å steine djevelen? Hvordan kan en
universitetsprofessor skjule ansiktet sitt,
eller betrakte hodet sitt som en av kroppens private deler som må skjules?
Hvordan kan verdens ledere stille opp
på konferanser og holde taler om økt
fattigdom, utvandring, miljøforurensning,
epidemier og kriger, uten at en eneste av
dem ser seg selv i speilet? Uten at noen
av dem tar opp roten til problemene som
tar livet av millioner av mennesker? De
er raske nok til å rette pekefingeren mot
andre, eller mot ofrene for de patriarkalske, religiøse systemene deres som de
forsvarer med hud og hår.
Hvorfor straffer vi ofrene mens vi lar
gjerningsmennene gå fri – og til og med
gjør sistnevnte til globale helter?
Fanfarene som spilles i mediene som
forvalter dette systemet, har en viktig
rolle: De overdøver grusomhetene. Politiske og religiøse ledere møtes i FNs
generalforsamling for å redde menneskeheten fra fattigdom, terror, forurensning
og klimaendringer, og fremme bærekraftig
utvikling. De bruker nye ord, men essensen er likevel utnytting og kolonialisering.
Kapitalismen er fremdeles det eneste
systemet menneskene benytter seg av, og
det finnes ingen alternativer. Det er det
eneste som har vist seg å være bærekraftig i samfunnet vårt over tid.
Ødeleggelsen av av mentaliteten vår,
produktiviteten vår og innsatsen vår for
selvstendighet og frihet, kompletteres
ved at vi mates med villedende vitenskapelige teorier og religiøs terror. Slik
fortsetter vi å være slaver av utenlandsk
bistand, forbrukere av utenlandske ideer
og varer, og avhengige av de rikes veldedighet, donasjoner og lån.
Dette systemet har vært bærekraftig, og
derfor opprettholdes også avhengighet,
gjeld og inflasjon. Gapet mellom nasjoner
og klasser har fordoblet seg i takt med
væpnede politiske og religiøse grupperinger. Dette setter kvinnene i en svakere
stilling enn mennene, på grunn av alt fra
fattigdom, vold og trakassering til krav
om bruk av hijab og niqab og handel med
de nakne kroppene deres i media og billig
kunst.
Det er blitt stuerent å snakke om økende fattigdom så lenge det ikke knyttes
til det etablerte klassesystemet. Ordet
«klasse» skaper nervøse assosiasjoner
til sosialisme, og truer de pengesterke
bedriftseiernes interesser – det kan til og
med forvandle det trygge, rettroende samfunnet vi lever i til kaos, ateisme, vold og
revolusjon. Religiøse (les: politiske) ledere
Det legges ikke akkurat til rette for at
Under Vatikanets kuppel står den moder-
Kanskje er problemet at
kvinner må skjule ansiktet sitt,
samtidig som kroppen deres
er en handelsvare på det frie
markedet?
Ingen tviler på at den reelle makten
i menneskenes verden er pengemakt,
våpenmakt, etterretningsmakt og mediemakt – ikke staver, bønner og røkelse. Det
finnes ingen sivil, materialistisk, sekulær
stat som ikke ber til disse gudene om å
styrke makten sin over landet og familien.
Kulturen, kunsten og vitenskapen spiller
kun en rolle som verktøy for myndighete-
Henger ut folk offentlig. Ramzan Kadyrov
har lenge presentert folk han vil straffe på
tv og tvinge til å komme med offentlige og
ofte fabrikkerte innrømmelser og beklagelser. Nylig ble sosialarbeideren Ayshat
Inayeva hengt ut offentlig på tv etter at
hun hadde klaget på at Kadyrov ikke slår
ned på korrupsjon. Sjefen til Inayeva hadde hver måned kuttet 42 dollar av lønnen
hennes, noe hun protesterte mot. Hun ble
tvunget til å ta tilbake alt hun hadde sagt,
og si unnskyld ansikt til ansikt til Kadyrov
på nasjonalt tv. Jurist og menneskerettighetsaktivist Gisaev kommenterer den siste tidens utvikling i Tsjetsjenia: «Folk blir
vist frem på tv som eksempel på hva man
får hvis man tør å kritisere, selv om det
bare er litt kritikk. Dette betyr at de prøver å terrorisere hele det tsjetsjenske folket. På bakbgrunn av dette har tsjetsjenere både i Østerrike, Norge og andre land
demonstrert, forteller han. Det tsjetsjenske eksilmiljøet i Norge planlegger flere
demonstrasjoner i slutten av januar.
[email protected]
ne. Ingenting opphøyes, unntatt navn på
menn fra de privilegerte klassene innen
alle felter: kunst, litteratur, vitenskap,
religion, politikk, jus, filosofi og medisin.
Slik har patriarkatet opphøyd seg selv
gjennom historien og beseiret «moderen».
De politiske og religiøse kreftene forvandlet henne fra Isis, gudinnen for visdom
og kunnskap, til Eva, djevelens syndige
allierte. Siden den gang har kvinnen vært
en kropp uten hode og uten sinn. Et vesen
med svekket fornuftssans. Fornektelsen
av kvinnens hode ble fullendt ved å gjemme det bort under en hijab.
Debatten om niqab i Egypt går nå inn i
en ny fase, akkurat som den gjorde i middelalderen, etter at det ble forbudt å bruke
den på Universitetet i Kairo og i parlamentet. Det har også oppstått omfattende diskusjoner etter at tusenvis av pilegrimer i
september ble trampet ihjel i Saudi-Arabia,
da de skulle steine djevelen. Det er riktig å
forby bruk av niqab for å lette kommunikasjonen mellom lærere og studenter, og det
er riktig å forby niqab for å hindre valgfusk
– mens tusenvis av døde pilegrimer unnskyldes med en administrativ feil.
noen skal kunne gå i dybden av tragediene som gjentar seg i landet vårt. Noen
ser nemlig ut til å frykte at røttene til
kjønnsdiskrimineringen og den sosioøkonomiske diskrimineringen skal
graves opp. De ser også ut til å frykte
at den rådende religiøse tankegangen
skal kritiseres, eller at folk skal begynne
å snakke om fornyelse. Har vi bare et
problem med niqab på universitetet og
i parlamentet? Er det eneste problemet
knyttet til å «steine djevelen» at gatene i
Saudi-Arabia er trange?
Eller er det egentlige problemet kanskje
at vi ødelegges av religiøs og politisk propaganda, både i utdannelsessystemet og i
mediene? At vi lever under et falskt demokrati? At valgresultatene kommer mest an
på penger? Kanskje er problemet at kvinner må skjule ansiktet sitt, samtidig som
kroppen deres er en handelsvare på det
frie markedet? At profitt på handel med
våpen, sex og spionasje er ubegrenset? At
jenter blir tildekket og giftet bort til eldre
menn? At menn skal ha fordeler basert på
kjønn, som for eksempel flere koner og alt
det deres høyre hånd besitter? At millioner av barn født utenfor ekteskap vokser
opp på gata?
Er det egentlige problemet kanskje lovene og etikken? At ofrene straffes, mens
gjerningsmennene frifinnes? At vi har religiøse partier i en sekulær stat? Er ikke det
egentlige problemet rett og slett diskriminering på grunnlag av kjønn, trosretning,
klasse, status, familie og identitet?
Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.
Saadawi er forfatter, lege og psykiater, og har
skrevet en rekke bøker om kvinner i islam. Hun
er fast korrespondent i Ny Tid.
Avisen The Nordic Page,
som formidler norske nyheter
på engelsk, ble angrepet
og av hackere. Det skjedde
etter at de hadde lagt ut en
del av Ny Tid-saken om to
tsjetsjenere som ble funnet
torturert og drept etter de ble
sendt ut av Norge.
AV ØYSTEIN WINDSTAD
«Dette har ikke skjedd en eneste gang siden vi startet nettsiden i 2009,» forteller
eier av nettavisen Abdurrahim Günaydın.
The Nordic Page har rundt 60 000 månedlige lesere. Avisen oversatte og la ut
sin versjon av Ny Tids undersøkende sak
om to tsjetsjenske asylsøkere som ble
avvist fra Norge og senere funnet døde i
Tsjetsjenia i desember.
«Vi kan ikke slå fast hvem som står bak
Gris eller sau?
angrepet, for det er veldig vanskelig å
spore. Men vi er rimelig sikre på hvorfor
angrepet kom, og at det var på grunn av
denne artikkelen,» sier Günaydin. «Angrepet startet minutter etter at saken om de
torturerte tsjetsjenerne ble lagt ut.»
Lå nede i flere timer. Abdurrahim
Günaydın foreller at det var et tjenestenekt-angrep. Det skjer ved at hackerne
ved hjelp av trojanervirus tar kontroll
over mange private datamaskiner uten
at eierne vet om det. Etter å ha tatt over
svært mange datamaskiner, beordrer
hackerne alle disse maskinene til å gå
inn på en bestemt nettside, samtidig og
konstant. Dette gjør at nettsidene krasjer
fordi flere hundre tusen maskiner går inn
på en nettside på akkurat samme tid. Det
var dette som skjedde 18. desember med
www.tnp.no:
«Siden vår lå nede tre ganger på grunn
av disse angrepene. The Nordic Page var
utilgjengelig i flere timer mens det sto
på,» forteller Günaydın.
Siden oppe igjen. The Nordic Page funge-
Jula er overstått – nå igjen. Denne eldgamle solvervsfesten, som de kristne
stjal ved å innbille folk at Jesus var
født på julaften. Og som handelsstanden har gjort om til en grådig kjøpefest – noe vekslerbordvelteren Jesus
neppe ville ha likt.
I førjulstida denne gang gikk statsministeren ut og prediket at det av
miljømessige grunner var bedre å
spise svineribbe enn pinnekjøtt. Fordi
drøvtyggere gir så store avgasser.
Men der glemte statsministeren å
ta med seg nytteverdien. Mens grisen
forbruker mat produsert på mark som
kan gi korn og grønnsaker direkte til
mennesket, og så til slutt bare leverer fra seg litt fet kjøttmat (og noe
svinelær), gir sauen kontinuerlig noe
tilbake: melk, ost, ull – og til slutt sunt
kjøtt fra naturlige beiteområder – og
litt saueskinn. Kontinuerlige melk- og
osteleverandører er også kuer og geiter – vel verdt litt promping.
Noen med «våre vestlige verdier»
synes det er rart at jøder og muslimer ikke spiser svinekjøtt. Men dette
er naturlig økologisk begrunnet, ikke
religiøst. Lenge før Moses og Muhammed skjønte folk i tørre ørkenstrøk at
de ikke kunne bruke opp sine sparsommelige grønne ressurser til å fø
opp noe så unyttig som griser.
Og som så vanlig, er det lett å legge
fornuftig livsførsel i religiøse forordninger.
Det er så enkelt, er det ikke?
… ASYLPOLITIKK fortsetter fra forsiden.
… BURUNDI fortsetter fra forsiden.
som fattes alene. Våre fire omgjøringsbegjæringer ble avgjort av nemndsleder
alene,» sier Karlsen til Ny Tid.
Men ifølge nemndsleder i UNE, Jorunn
Midthun, regnes ikke samboer og barn i
Norge som sterke menneskelige hensyn
når UNE behandler ankesaker. «Det å ha
samboer og barn i Norge er ikke i seg
selv nok til å anses som særlig sterke
menneskelige hensyn,» sier Midthun til
Ny Tid.
Advokat Marianne Karlsen kritiserer
UNE for å ha avgjort saken med en nemndsleder alene – har du noen kommentar
til dette?
«Nemndlederen som blir tildelt enkeltsaken, er den som avgjør om det skal innkalles til nemndmøte eller ikke. Hvis nemndlederen mener saken byr på vesentlige
tvilsspørsmål, blir det nemndmøte,» sier
Midthun, og legger til at UNE foretar fortløpende vurderinger av den generelle sikkerhetssituasjonen i Burundi, og at det ikke er
noe generelt vern mot retur til landet.
står at FDLR – militsen som dannet seg på
restene av grupperingene som gjennomførte folkemordet i nabolandet Rwanda
i 1994 – har dratt fra Kongo over til Burundi. Det er frykt for at andre militser
som holder til i Sørøst-Kongo skal komme
over til Burundi, og at konflikter som har
utgangspunkt i landene rundt, også skal
bli utkjempet i Burundi. Dette gjør ikke
grunnlaget for et folkemord mindre, men
det forandrer betingelsene for hvordan
situasjonen utvikler seg. Perriello understreker også at muligheten for folkemord
er like mye til stede selv om situasjonen
skulle utvikle seg til en borgerkrig.
En retorikk som gir gjenklang
fra hat-radioen RTLM.
Ifølge folkemordkonvensjonene av
1948 er folkemord en serie med overgrep
som har til hensikt å utrydde en gruppe, enten delvis heller helt. Det sikreste
tegnet er systematiske drap på barn. I
Rwanda brukte de mest ekstreme Hutu
Power-gruppene machete for å voldta tutsi-kvinner og totalt kastrere tutsi-menn.
De mest omfattende estimatene teller
1,2 millioner drepte tutsier og moderate
hutuer i løpet av 100 dager. Folkemordet
på tutsiene var nøye planlagt, og ble gjennomført på bakgrunn av lister over hvem
som skulle drepes og hvor de bodde.
Hva som utgjør forutsetningene for at
et folkemord skal utvikle seg, er noe vi ønsker å undersøke i vår film Rough Cut – en
dokumentarfilm som ikke står på bødlenes
side, som er under produksjon. I filmen vil
vi la både overlevende, de som beskyttet
sine medmennesker, samt overgripere
som tar ansvar og angrer på det de har
gjort, komme til orde.
«Situasjonen i Burundi
er fryktelig. Vi har et
regjeringsparti som ønsker å
drepe sine egne innbyggere.»
Torturert. «Marcus» er politisk flyktning fra
Burundi, og søkte asyl i Norge i 2008. Han
har fått endelig avslag på asylsøknaden,
og frykter nå at han skal bli sendt tilbake til Burundi. Han tilhører tutsi-folket,
et folk som FN mener nå blir forfulgt, og
frykter folkemord i landet. Store deler av
familien hans har flyktet til et naboland,
hvor de nå lever i en flyktningleir. «Grunnen til at jeg flyktet fra Burundi gjentar
seg nå. Men norske myndigheter tror ikke
på historien min,» sier «Marcus» til Ny Tid.
Han ønsker ikke å stå frem med navn
i frykt for konsekvensene det kan få for
familien som er igjen i Burundi, der broren allerede skal være bortført fordi han
er tutsi. «Marcus» var med i hæren i landet, og ble deretter kidnappet og torturert av hutu-gruppen Palipehutu NFL, en
militsgruppe som holdt liv i borgerkrigen
helt frem til 2009. Denne gruppen har i
dag politisk innflytelse i Burundi. Den 30.
desember annonserte landets president
Pierre Nkurunzizia at han kommer til å
kjempe mot fredsbevarende styrker som
sendes til landet. Den afrikanske union
(AU) vedtok tidligere i desember å sende
inn en fredsstyrke på 5000 for å beskytte
sivile. «Situasjonen i Burundi er fryktelig,»
sier «Marcus». «Vi har et regjeringsparti
som ønsker å drepe sine egne innbyggere. Hvis du ikke støtter presidenten, må
du flykte, ellers blir du torturert og drept.
Det finnes flere historier om mennesker
som er har blitt brakt inn til politistasjoner torturert til døde,» sier «Marcus».
BMERIKI
Liknende retorikk. I Burundi i dag er volANGREPET: Eier av The Nordic Page, Abdurrahim
Günaydın (t.v.) og redaktør Vedat Sevincer er ikke
i tvil om hvorfor nettavisen deres ble tatt ned av
hackere: «Dette har aldri skjedd før, og angrepene
kom umiddelbart etter at vi publiserte saken om de
døde tsjetsjenerne.»
«Angrepet startet minutter
etter at saken om de torturerte
tsjetsjenerne ble lagt ut.»
INNKAST
nekter å se koblingene mellom fattigdom
og styresett. Det virker som om de later
som at fattigdom ramler ned fra himmelen
på ordre fra Gud – akkurat som kjønnsbaserte ulikheter, som de benekter at henger
sammen med klasseforskjeller eller rasisme. Som om diskriminering på grunnlag av
rase, kjønn, hudfarge og religion er atskilt
fra andre former for diskriminering, selv
om de står tett etter hverandre i kø på de
lokale myndighetenes kontorer.
ne (og postmoderne) sivilisasjonens og
kapitalismens far. Patriarkatets høyborg
med makt over hjemmets lille familie
og den større menneskelige familien. I
93 av FNs medlemsland styrer Herren i
Det hvite hus og NATO, mens paven kun
bestemmer over sjelelivet og livet etter
døden. Rent bortsett fra at han har stor
innflytelse på de politiske ledernes beslutninger når det trengs. Den verdslige
makten er med andre ord ikke helt atskilt
fra den religiøse i noe land, inkludert i
mitt eget, hvor sjeiken av al-Azhar spiller
rollen som pave.
strant Mikael forteller at eksilmiljøet i
Norge blir motivert av at norske medier
skriver om Tsjetsjenia. «Vi setter stor pris
på at Ny Tid har skrevet og avdekket hva
som har skjedd – og skjer – i Tsjetsjenia.
Artikkelen ble plukket opp av mange andre aviser og fikk stor oppmerksomhet i
norske medier. Dette gjør at vi føler at vi
blir sett og hørt. Det er en stor støtte og
gir oss motivasjon, fordi vi føler at folk i
Norge og ellers i verden ser oss,» forteller
Mikael.
Den tsjetsjenske juristen Akhmed Gisaev er styremedlem av den tsjetsjenske
diaspora-organisasjonen i Norge, og jobber i tillegg for Human Rights Analysis
Center. Han deltok også i demonstrasjonen. Om reaksjonene blant tsjetsjenere i Norge etter Ny Tid-saken om de to
avviste asylsøkerne, sier han dette: «Det
tsjetsjenske miljøet hadde ikke forventet
dette av UDI eller UNE. Etter disse to
tilfellene har det tsjetsjenske samfunnet
dessverre mindre tillit til den norske
regjeringen. De frykter at norske myndigheter samarbeider med den russiske
staten og deres hemmelige tjenester,»
forteller jurist Gisaev.
Det bor rundt 10 000 mennesker fra
Tsjetsjenia i Norge. En stor årsak til at
svært få av dem har protestert offentlig,
er at de er utsatte for flyktningespionasje
av folk fra regimet, og at diktaturet går løs
på familien i hjemlandet. Det finnes flere tsjetsjenske opposisjonelle som lever
med politibeskyttelse i Norge.
Norsk avis
hacket etter
Ny Tid-artikkel
rer nå som normalt. Günaydın og redaksjonen har kontaktet sitt sikkerhetsselskap for å prøve finne ut hvem som kan
stå bak angrepet. Så langt har de ikke kunnet si noe sikkert om hvem angriperne er.
The Nordic Page har kontor i Oslo. Siden
retter seg mot folk i Norge som ikke kan
norsk, men også folk ute i verden som er
interessert i Norge. Halvparten av leserne
befinner seg i Norge, og halvparten i utlandet. Utenfor Norge er nettavisen mest
lest i USA, etterfulgt av Storbritannia.
Rapport peker på Russland. Etter at Tyr-
kia skjøt ned et russisk fly i høst, ble
tyrkiske myndigheters nettsider utsatt
for massive hackerangrep av samme
slag som rammet The Nordic Page. Det
samme skjedde med nettsider i Estland i
2007, da det baltiske landet havnet i konflikt med Russland over en bronsestatue
til minne om falne sovjetiske soldater.
Også georgiske myndigheters nettsider
ble tatt ned i 2008, da de havnet i militær
konflikt med Russland. Det anerkjente og
verdensomspennende IT-sikkerhetsselskapet F-Secure skriver i en rapport at
den russiske regjeringen har bestilt og
finansiert hackerangrep verden over i
sju år. I rapporten «The Dukes – 7 years
of Russian Cyberespionage» kommer det
frem at russiske myndigheter aktivt bruker hacking mot nettsider, organisasjoner eller land de misliker. F-Secure mener
at russiske myndigheter har betalt flere
hackerteam for å sette i gang både angrep for å ta ned sider, eller spionasje for
å hente ut informasjon. Al Jazeera skriver
at også IT-sikkerhetsselskapet Symantec
i en rapport fra 2014 mener den russiske
regjeringen står bak omfattende bruk av
hackerangrep.
Ursus Val Lapis
[email protected]
den – som FN rapporterer har tatt en etnisk dreining – dominert av en retorikk
der områdene må renses, og demonstrantene betegnes som opprørere og en trussel mot demokratiet. Det blir ikke referert
direkte til at tutsier skal drepes, men det
brukes en retorikk som gir gjenklang fra
hat-radioen RTLM, som var en sentral del
av organiseringen av folkemordet i Rwanda i 1994. Ord som på norsk tilsvarer
«småkryp» brukes av Burundis makthavere. Dette er ord som peker tilbake RTLMs
ord for tutsier, «kakerlakker».
I vår film Rough Cut har vi et omfattende intervju med Valérie Bemeriki. Hun
var en av hovedstemme i radioen RTLM.
I dette intervjuet forklarer Bemeriki hvordan radioen fungerte, hvor den fikk sin
økonomiske støtte fra, og hvordan den
var med på å gjøre folkemordet mulig ved
å kringkaste beskjeder om hvor tutsier i
landet gjemte seg. Etter folkemordet har
Bemeriki gått i seg selv, og fordømmer
folkemordet hun selv var med på å muliggjøre. Hun ble dømt av Gacaca-domstolen til livstid i fengsel i 2009 for å ha vært
medvirkende i planlegging og gjennomføring av folkemord, samt å ha medvirket til
flere drap. Bemeriki erkjente seg skyldig i
rettssaken. Gacaca-domstolene er de lokalt forankrede domstolene som holdes
på stedet for forbrytelsen, og har som
oppgave å være en sannhetskommisjon
for å skape forsoning etter folkemordet.
I intervjuet navngir Bemeriki tidligere
samarbeidspartnere som befinner seg i
Norge, og påpeker at det er nødvendig at
de utleveres til Rwanda, sånn at de kan
dømmes der.
De etniske skillelinjene er Europas ansvar.
Skillet som ble tegnet mellom hutuer og
tutsier i Rwanda før folkemordet og i Burundi, var basert på kolonimakten Belgias
strategi for å rasifisere den burundiske og
rwandiske befolkingen etter samfunnslag
og levesett – en raseforståelse der man
målte hodeskalleform og neselengde til
lokalbefolkningen.
Mange rwandere er bevisste på at belgierne innførte rasebegrepene. I filmen
Rough Cut har vi gjort et intervju med en
gammel hutudame og islam-konvertitt
ved navn Zurra. Hun trekker på den rike
fortellertradisjonen i regionen, og beretter på en poetisk måte hvordan vi som
mennesker kommer fra det samme utgangspunktet – om hvordan «dere hvite»
kommer fra «oss» afrikanere. Hun fortsetter: «Men da mosungone (de hvite) kom
tilbake til landet, var de ikke snille.»
I både Rwanda og Burundi bestemmes
gruppetilhørigheten ut fra hvilken gruppe
ens far tilhører. Frem til belgierne innførte id-kort i kolonien Burundi–Rwanda,
eksisterte det ritualer og sosiale institusjoner slik at individer kunne bytte
gruppe. Forestillingen om at de tilhører
forskjellige etniske fellesskap er om ikke
fullstendig fabrikkert så i hvert fall sterkt
overdrevet av koloniherrene. Gruppene
har samme kultur og samme språk, og det
er lite forskjell på dem annet enn at tutsier tradisjonelt har drevet med kvegdrift,
mens hutuer har vært jordbønder.
Etniske motsetninger må overskrides. Ho-
vedforskjellen på fredsprosessen i Burundi etter borgerkrigen og rettsprosessen
etter folkemordet i Rwanda, er at man i
Rwanda bygget ned skillet mellom hutuer
og tutsier, mens man i Burundi forankret
det etniske skillet i alle institusjoner. I Burundi vil en ordentlig oppvask antakelig
føre til at mange ledende personer, både
Bekymret. I november i fjor uttrykte utenZURRA
også for personens familiemedlemmene,»
sier Krogh.
Tsjetsjenias diktator Ramzan Kadyrov
har flere ganger sagt direkte på statlig tv
at slektninger «må stå til ansvar», og at
han skal finne dem uansett hvor de er.
Tsjetsjenia er rangert av organisasjonen
Freedomhouse som et av verdens farligste land for opposisjonelle.
INTERNASJONALT
ERLING KROGH
… UNE fortsetter fra forsiden.
3
BILDER © BORGERJOURNALISTER FRA BURUNDI
Norges rolle
Hendelsene vi ser i Burundi bør gjøre oss oppmerksomme på
Norges forpliktelser. Norge var et av landene som ratifiserte
Folkemordkonvensjonen i 1948. Ifølge den er vi pliktige til å
forhindre nye folkemord i anmarsj. Hvis informasjonen som
norsk politi og UNE har innhentet og overlevert til burundiske
myndigheter brukes til å begå folkemord i Burundi, kan de
være medansvarlige i henhold til Folkemordkonvensjonens
artikkel III og IV.
Norge inkorporerte Folkemordkonvensjonen i 2008, men
siden vi var så sene med å gjøre den gjeldende i norsk lov, er
folkemordforbrytelser som skjedde før 2008, ikke dekket av
loven her i landet. Norge har på tross av dette vært det første
landet som utleverte folkemordmistenkte til Rwanda. En Hutu
Power-ekstremist fra Stavanger skal bli sendt til Rwanda for
å dømmes der. Han er mistenkt for medvirkning til drap på
7000 mennesker. Fortsatt befinner det seg i underkant av 20
folkemordmistenkte i Norge.
Vi bør fortsette å utlevere folkemordmistenkte til Rwanda.
Det er viktig med hensyn til de overlevende i landet, og vi er
dessuten pliktige til å gjøre dette i henhold til Folkemordkonvensjonens artikkel VI.
I 2015 ble en Hutu Power-ekstremist fra Bergen dømt i
Borgarting lagmannsrett for å ha medvirket til drap på over
2000 mennesker under folkemordet i Rwanda. Tidligere, da
rettsaken mot bergensrwanderen fant sted i Oslo tingrett, var
flere vitner hentet inn fra Rwanda. Vitnene var både folk som
hutuer og tutsier, må stå til ansvar for at
de har deltatt i forferdelige overgrep fra
avkoloniseringen og frem til i dag.
Etter folkemordet i Rwanda skulle man
avvikle raseforståelsen én gang for alle.
I dag er det er ikke lov å danne politiske partier i Rwanda basert på etnisitet.
Imidlertid er det eksilgrupperinger som
er imot dette, dominert av individer mistenkt for å ha deltatt i folkemordet.
Et illustrerende eksempel fra vår film
Til sammen har
minst en halv million mennesker blitt
drept i Burundi
siden 1970-tallet.
Karoline Frogner og hennes sønn Emanuel Totland Frogner
lager for tiden filmen Rough Cut – en dokumentarfilm som
ikke står på bødlenes side. Denne artikkelen er delvis basert
på erfaringer gjort i forbindelse med filmarbeidet. Karoline
Frogner er prisbelønnet dokumentarist, forfatter og statsstipendiat. Emanuel Totland Frogner er daglig leder i Integritet
Film (og har en master i filosofi fra Universitet i København).
var innkalt av Forsvaret, og andre som vitnet på vegne av
aktoratet. Imidlertid er det en kjensgjerning at vitner som var
tutsier og er overlevende fra folkemordet i Rwanda, ikke ble
regnet som fornærmede, og fikk derfor ikke bistandsadvokat i
rettsaken.
Spørsmålet er da: Hvorfor har Norge prioritert å gi asyl til
mennesker som har flere tusen liv på samvittigheten – men
ønsker å kaste ut folk som risikerer å bli drept i et nytt folkemord? Hvis Norge fortsetter samarbeidet med den burundiske
ambassaden mens situasjonen utvikler seg videre, risikerer
Norge da å gjøre seg medskyldige i folkemord?
refererer til en skolemassakre i 1997 på en
skole ved Rwandas grense til Kongo. Massakrene ble utført av noen fra FDLR, de
som gjennomførte folkemordet i Rwanda.
Militssoldatene, utkledd som rwandisk
militære, gikk inn i et klasserom og krevde at elevene skulle dele seg opp i hutuer
og tutsier. Da elevene nektet og svarte:
«Vi er alle rwandere,» åpnet soldatene ild
mot elevene. Soldatene gikk deretter fra
klasserom til klasserom. Ingen elever ville
dele seg inn. Soldatene fortsatte å henrette elevene. Mange av dem var hutuer og
ville ikke blitt angrepet om de hadde latt
seg dele inn, men de nektet – fordi, som
en av elevene sa: «Jeg vet hvor denne rasismen fører hen.»
Se også vår egen sak om utsendelse av
burundiere på side 1–3.
riksminister Børge Brende bekymring for
situasjonen i Burundi, og omtalte den
økende bruken av etnisk betont retorikk
som svært alvorlig. Men så langt har norske utlendingsmyndigheter ikke stanset
deportasjonene til landet. «Jeg er hundre
prosent sikker på at myndighetene dreper
meg hvis norske myndigheter deporterer
meg. Hadde Norge brydd seg om situasjonen i Burundi, ville de stanset returene til
landet,» sier «Marcus». «Jeg kjenner to av
de som ble deportert i 2015. En av dem
har allerede flyktet til et av nabolandene.»
Organisasjonen Norsk Organisasjon for
Asylsøkere (NOAS) mener det er problematisk at norske myndigheter tvangsreturnerer burundiske asylsøkere til hjemlandet nå som sikkerhetssituasjonen der
er preget av en voldsom uro, og landet
står ovenfor en usikker fremtid. «FN har
uttrykt stor bekymring for situasjonen i
Burundi, og advarer om et potensielt folkemord i landet. Samtidig ser vi at land
som Canada har besluttet å suspendere
tvangsreturer av asylsøkere til Burundi.
Norske myndigheter synes ikke å ha tatt
inn over seg alvoret i situasjonen,» sier
rådgiver i NOAS Cecilia Sognnæs til Ny
Tid. «Flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, herunder Amnesty
International, har det siste året rapportert om vilkårlig og uproporsjonal bruk
av vold av burundiske myndigheter mot
sine egne borgere. Norske utlendingsmyndigheter har et ansvar for å sørge for
at Norge ikke tvangsreturnerer asylsøkere til forfølgelse, og det er tvil om dette
kan sies å være tilfelle i Burundi slik konflikten har eskalert det siste året,» mener
hun. « NOAS skulle gjerne sett at norske
utlendingsmyndigheter i større grad anvender og lytter til erfaringer og råd fra
internasjonale organisasjoner, og på denne bakgrunnen suspenderer utreiseplikten til asylsøkere fra Burundi,» avslutter
NOAS-rådgiveren.
Årsabonnement på Ny Tid, kroner 790.
Fri tilgang til nettside, arkiv, video og dokumentar.
Se www.nytid.no eller send SMS til 450 20 044
[email protected]
4
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
AKTUELT
INTERNASJONALT
Russiske atomvåpen på Krim?
UKRAINA/KRIM
Den tidligere politiske
fangen og dissidenten
Mustafa Dzhemilev forteller
Ny Tid om kampen mot
okkupasjonen av Krim,
hans forhold til Russland
og hvorfor han fikk Nansenmedaljen. I dag er han
politisk leder for den etniske
gruppen på 280 000
krimtatarer.
AV TRULS LIE, KIEV
Krimtatarene. Når Ny Tid i Kiev etter
møye klarer å få møte regionens Nelson
Mandela, møter vi en mann som er preget
av å ha kjempet i en mannsalder.
Er det noen forskjell på dagens Russland og det gamle Sovjets behandling av
tatarene? «Grunnleggende er vår kamp
den samme, mot de samme kreftene.
Dagens okkupanter av Krim har samme
mentalitet som det tidligere Sovjet. Etter
24 år med ukrainsk uavhengighet med
demokratiske menneskerettigheter, er
vi igjen under sovjetisk administrasjon.
Som i det tidligere Sovjet har vi ikke rett
til frihet eller ytringsfrihet hvor vi kunne
utrykke hva vi tenkte.»
Jeg ber ham være mer spesifikk, og han
forklarer at myndighetene holder tilbake
informasjon. Man må utenlands for å bli
informert. Men etter revolusjonen som
nå pågår i Ukraina, har de der en viss frihet med internett, radio og massemedier,
selv om disse kontrolleres og overvåkes
av ukrainske myndigheter. «Anklages
myndighetene i dag, får du bare beskyldninger mot deg, eller blir bøtelagt etterpå,» sier Dzhemilev.
Hva da med Krim – hva er det egentlig
som foregår, slik en innsider som krimtatarenes leder ser det? «Ingen spurte oss
om tillatelse til å sende inn utenlandske
styrker. Disse er aldri blitt ønsket velkommen av befolkningen slik jeg ser det.
Krimtatarene har lenge kjempet denne
kampen for selvstendighet – helt siden
okkupasjonen i 1783 ! Vi har hele tiden
blitt presset til å forlate landet, helt siden
den gang vi utgjorde 97 prosent av befolkningen. Før fordrivelsen i 1944 utgjorde vi
25 prosent, mens tilbakevendingen i 1989
bedret dette. Men i dag lever over halvparten i eksil.»
Dzhemilev mener institusjoner og
myndigheter på Krim burde representere de viktigste etniske gruppene, gitt
autonomi. Derfor skulle krimtatarenes
eget språk – som Dzhemilev insisterer på
å snakke her i Kiev, oversatt med tolk –
bare være ett av flere offisielle språk. Folkegruppene skulle kunne ha proporsjonal
representasjon.
Vi vet at russerne faktisk
bringer atomvåpen til Krim.
Tatarene utgjør 280 000 av 2,2 millioner innbyggere, der etnisk russiske er
1,5 millioner og ukrainere 350 000. Ifølge
Dzhemilev har rundt 35 000 Krim-innbyggere flyktet siden okkupasjonen, hvorav
halvparten er krimtatarer: «Etter at okkupantene kom til landet vårt, har vi sett en
rekke drap og kidnappinger – vi krever at
en internasjonal komité etterforsker hva
som skjedde med minst 22 dokumenterte
tilfeller. Vi vet hvem som gjorde dette, og
at det ble gjort for å skremme folk.» Dzhemilev mener menneskerettighetsorga-
VERDEN OM NORGE
… VÅPENINDUSTRI fortsetter fra forsiden.
nisasjoner må slippes inn i territoriet for
å overvåke hva som skjer.
Atom-depot. Historisk er tatarene kjent
for å kjempe med våpen, til forskjell fra
dagens ikke-voldelige linje under Dzhemilev. Krimtatarenes nasjonalbevegelse
er nå ikke-voldelig. Men den samme uken
som vi møttes, hadde en rekke tatarer i
området øst for Odessa blokkert matforsyninger på vei til Krim, samt revet ned
og ødelagt strømmaster som ga strøm til
Krim-halvøya. Ifølge Dzhemilev kommer
både halvparten av matforsyningene og
85 prosent av strømmen fra «fastlandet»
Ukraina. Krim var derfor satt i en unntakstilstand av russerne: «Ett av våre krav
er at russerne nå setter politiske fanger
fri. Okkupantene undertrykker folk som
fremdeles er lojale mot Ukraina og fiendtlige mot okkupantene.» Tatarenes strategi har imidlertid vart en stund: «Vi startet
transportblokader på veiene mot Krim i
september i fjor. Dette er ikke sabotasje,
vi har bare blokkert veiene for store trailere på vei mot de okkuperte områdene.»
Hva da med strøm – rammer det ikke hele
befolkningen? «Elektrisitet er den mest effektive måten å blokkere russerne på. Det
er tidligere avtalt at Russland supplerer
Ukraina i nord, mens de eksporterer til
sør. Under en okkupasjon kan ikke disse
demokratiske spillereglene overholdes.»
«Husk at all vår motstand er ikke-voldelig. Selv om tatarene historisk er kjent
for å være harde krigere, er vi ikke lenger
i middelalderen. Man oppnår ingenting
med vold. Hadde vi startet en frigjøringskamp ved å bruke væpnet makt, ville
mye blod blitt spilt på Krim, et sted ingen
deretter ville ønske å leve.»
Jeg spør hvor tungt militær okkupasjonen fra Russland er. Svaret er overraskende: «Vi vet at russerne faktisk bringer
atomvåpen til Krim. Hvis noe skjer med
de våpnene, vil hele Krim bli ubeboelig!»
Jeg spør ham hvor han har denne informasjonen fra. «Under Sovjet-tiden var det
en landsby nær Jalta som ble brukt som
atomdepot. Etter Budapest-avtalen i 1994
be depotet lukket. Men med dagens okkupasjon har det blitt gjenåpnet, og vi har
sett rakettsystemer bli fraktet dit. Russerne har erklært at de vil bruke området til
hva de ønsker.»
Jeg etterspør mer dokumentasjon på
disse alarmerende opplysningene. «Vi har
også fått tilgang til en mengde dokumenter. Der står det at hvis konflikter tiltar,
skal krimtatarene være øverst på listen.
Dette har vi fra selvforsvarsgruppene
som arbeidet tett på de russiske okkupantene. Siden mange av de russiske sol-
I 2014 mottok disse landene norsk
B-materiell til en verdi av til sammen
48,5 millioner kroner. I tillegg mottok USA
A-materiell for 831 millioner, Tyrkia for
95,5 millioner og Emiratene for 40,2 millioner. Kan noe av dette ha blitt videreeksportert til væpnede opprørere i Syria?
Flere av statene i Midtøsten
som har mottatt norsk
krigsmateriell, er også
diktaturer som undertrykker
sin egen befolkning.
datene drakk tett, havnet slike dokumenter i våre hender. Vi har et godt nettverk.»
Krim, der hans kone og familie fremdeles
bor.
Putin. I 1989 fikk 250 000 krimtatarer ven-
Motstand. Hva da med den ukrainske
de hjem til Krim, og Dzhemilev har siden
ledet Krimtatarenes nasjonalbevegelse
(OKND). Ti år senere satt han også i det
ukrainske parlamentet. Han ble valgt inn
igjen i 2014, da han sto høyt opp på president Porosjenkos liste. Derfor tok faktisk
president Putin kontakt med Dzhemilev
før okkupasjonen. Her er Dzhemilevs
kommentar til denne hendelsen: «Før invasjonen på Krim ønsket han å møte meg
for å snakke, men jeg avviste det, da det
ville virke som en rettferdiggjøring av
okkupasjonen. Det var ingenting å diskutere. I en senere lengre telefonsamtale
der Putin ringte meg, forklarte jeg ham at
det ville være en feiltagelse av Russland å
okkupere Krim. Han sa han støttet måten
Ukraina hadde håndtert Krim på, men at
dette var noe man måtte forhandle om.
Han nevnte også at det var en god dyd å
hjelpe mennesker, men at Krim ble en del
av Russland i 1944. Den gang sa Putin at
han ville fremsette et referendum, og at
det beste ville være å trekke ut soldatene. Dessuten at telefonlinjen til ham ville
være åpen døgnet rundt om det var noe
jeg lurte på. Men etter to uker ble jeg
bannlyst fra å bevege meg inn i de russiske områdene.»
Dzhemilev er da også nektet innreise til
regjeringen – støtter de krimtatarene?
«Både president Porosjenko og statsminister Jatsenjuk er på vår side, og de støtter kravene våre. Men ikke nødvendigvis
blokaden av strøm. Slikt fører til at russerne kutter leveranser av eksempelvis
kull og gass til Ukraina. Sanksjoner mellom landene påvirker også økonomien.»
Jeg har sittet i fengsel i 15 år,
så man kan spørre om det var
verdt det.
Hva da med folket selv, hinsides hva
myndighetene i Ukraina eller Russland
gjør – hvordan påvirker protester politikken? Her er Dzhemilev tydelig på forskjellene: «Mens folk i Ukraina tar til gatene for
å få skiftet ut regjeringen, skjer ikke dette
i Russland, der ingen tillates å protestere.
De ville blitt arrestert så fort de tok til gatene. Ikke engang et ukrainsk symbol ville
være tillatt å vise.»
Jeg avslutter samtalen med å spørre
72-åringen om hans personlige motivasjon for engasjementet – inkludert valget
om å sultestreike med risiko for å dø.
«Hovedmålet var å få returnere hjem, og
å få Sovjetunionen til å kollapse. Jeg var
ikke alene om slike protester. I dag, med
okkupasjonen, er målet atter å få komme
hjem igjen. Jeg har sittet i fengsel i 15 år,
så man kan spørre om det var verdt det.
Men det har stor verdi å kunne ytre seg
fritt. Det koster å kjempe for dette, men
det er det verdt.»
Dzhemilev har flere ganger blitt nominert til Nobels fredspris, og grunnet sin
uopphørlige hjelp til flyktninger fikk han
av FN faktisk Nansen-medaljen i 1998, utpekt av Kofi Annan. «Medaljen ble etab­
lert av FNs flyktningkommisjon. Som du
vel vet, hjalp Fridtjof Nansen flyktninger
til å kunne leve sine liv. Jeg ble nominert
fordi jeg hjalp flyktninger med å vende
tilbake til Krim. På en måte kunne krimtatarene være et eksempel til etterfølgelse
når det gjelder å vende hjem.»
På min vei ut til Maidan-plassen i Kiev,
utenfor Dzhemilevs kontor, vandrer tankene om flyktninger faktisk til mine besøk
i Palestina og Israel. Særlig med tanke på
det siste Dzhemilev sa til meg: «Og husk,
i enhver fredsforhandling finnes det forskjellig forståelse på hver side. Man trenger en viktig balanse for at hver side kan
forstå. Det bør aldri være en vinner, men
snarere ærlighet og rettferdighet.»
Lie er ansvarlig redaktør i Ny Tid.
Se også www.nytid.no for et videoutdrag
av samtalen. [email protected]
Frykter borgerkrig
UKRAINA
Ukrainas litterære
stjerneskudd Serhij Zjadan
mener landets politiske
ledelse har sviktet samfunnet.
Det kan føre til mer blod i
Kievs gater.
AV BERNHARD L. MOHR
To år etter starten på Euromajdan-revolusjonen og halvannet etter at Petro
Porosjenko ble valgt til president, har
skuffelse og sinne slått rot i det ukrainske samfunnet. Regjeringens løfter om
reformer og modernisering følges ikke av
handling, og folks tålmodighet er i ferd
med å løpe ut, mener den ukrainske forfatteren Serhij Zjadan.
Det kan skape en livsfarlig situasjon.
«Misnøyen vokser, befolkningens krav
overfor myndighetene blir tøffere, og
innsatsen høyere. Det at maktapparatet
ikke forstår dette, kan gjøre at det bærer
helt galt av sted. Jeg er redd det vil ende i
blodsutgytelse, i en reell borgerkrig med
store menneskelige tap,» sier Zjadan.
Han mener Ukrainas innbyggere be-
finner seg i en psykologisk vanskelig situasjon der «forræderiet fra myndighetene»
om kort tid ikke lenger vil bli tolerert.
«Vi har mistet mange folk, det har flytt
mye blod, og alle er utslitte. Samtidig
opplever vi at myndighetene står i veien
for fremskrittet. Reformene, visjonene og
de reelle endringene har uteblitt.»
Sivilsamfunnet leder an. Zjadans holdning
finner gjenklang i en fersk meningsmåling
fra Rating Group Ukraine for International
Republican Institute. Der sier 83 prosent
av ukrainerne at de er misfornøyde med
parlamentet i Kiev. To tredjedeler mener
landet ikke beveger seg i riktig retning,
mens oppslutningen rundt president
Porosjenko har falt fra 55 til 24 prosent
på ett år.
Det er særlig myndighetenes begrensede evne til å gjøre noe med korrupsjon
og byråkrati som skaper frustrasjon. For
å innvilge ukrainerne visumfrihet har EU
stilt krav om at det skal bli lettere å etterforske korrupsjon. Parlamentet har imidlertid møtt regjeringens nye lovforslag
med så mye motbør at stadige revisjoner
har vært nødvendig, og EUs tidsfrist er i
ferd med å renne ut.
Tidligere denne uken skrev Transparency Internationals Ukraina-sjef Oleksii Khmara om antikorrupsjonsarbeidet
at «det lille som har vært av fremskritt,
skyldes innsatsen til det ukrainske sivilsamfunnet, ikke politikerne».
«Porosjenko snakker om europeiske
verdier, men de kommer ikke til uttrykk
gjennom handling. Den samfunnsutviklingen som faktisk finner sted, skyldes i all
hovedsak vanlige folks frivillige initiativ
og innsats for å rive ned gamle strukturer,» sier Zjadan.
Tenker sovjetisk. Den 41-årige forfatteren
President oppslutning har falt fra 55 til 24 prosent på ett år. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
scanpix
besøkte nylig Oslo, blant annet for å la
seg bokbade på Litteraturhuset og for å
møte Norsk PEN.
I løpet av den tiden presidenten ifølge Zjadan har snakket, men ikke hand-
let, er Krim blitt annektert av Russland,
mens russiskvennlige separatister har
tatt kontrollen over deler av Øst-Ukraina. Porosjenko har vært nødt til å trekke
opp mange av linjene for landets politikk
i samarbeid med Russland og EU.
Men fraværet av reformer og fremdrift
skyldes ikke stormaktsinnblanding, mener Zjadan. Hovedproblemet er fortidens
tankegods. «De som har makten, forstår
ikke enkle prinsipper som at man ikke kan
bryte loven eller stjele bare fordi man har
kommet høyt på strå. De skjønner heller
ikke at de må gjennomføre det de lovet
under valgkampen. Hvorfor skjønner de
det ikke? Fordi mentaliteten deres henger
igjen i det gamle systemet,» sier Zjadan.
«Selv om krigen skulle slutte i
morgen og Putin bli erstattet
av en president som gir oss
Krim tilbake, er forholdet
mellom landene ødelagt. Det
er for mange drepte, skadde og
fengslede.»
Nettopp synet på den sovjetiske arven
er det sentrale i konflikten mellom myndighetene og sivilsamfunnet, ifølge Zjadan
– ikke spørsmålet om Ukraina skal knytte
seg tettere til EU eller Russland. «Enten
fortsetter vi å la oss påvirke av sovjetisk
ideologi, eller så frigjør vi oss fra den
og beveger oss videre. For øyeblikket er
det sivilsamfunnet som fornyer Ukraina,
mens myndighetene henger igjen i sovjetiske tankemønstre,» sier forfatteren. Han
mener landets folkevalgte snart må slutte
å bedrive det han kaller «en dårlig skjult
form for sabotasje». Ellers, tror Zjadan,
kan det gå dem riktig ille.
«Janukovitsj kom seg unna til Russland,
men det er ikke sikkert de nye makthaverne greier å stikke av,» påpeker han.
Postsovjetisk kronikør. Serhij Zjadan de-
buterte som lyriker allerede som 17-åring
i 1991, og mange ukrainere kjenner ham
best som poet – og snakkesyngende vokalist i skapunkbandet Sobaki v kosmossi
(Hunder i verdensrommet). Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han likevel
med romanene Depeche Mode og Anarchy
in the Ukr. Her skildrer han den brokete
tilværelsen til den første generasjonen
ukrainere som ble voksne etter Sovjetunionens fall – i en original, rytmisk og
poetisk form for prosa. Den tyske avisen
Süddeutsche Zeitung har kalt Zjadan «en
enestående språkbegavelse», mens svenske anmeldere har trukket paralleller til
Dave Eggers og Marcel Proust. Den første
norske oversettelsen kommer ut i 2017.
Zjadans fødeby Starobilsk i Øst-Ukraina befinner seg i dag mindre enn 100 kilometer unna skyttergravsfronten mellom
ukrainske soldater og prorussiske opprørere. Forholdet til Russland vil aldri kunne bli det samme igjen, tror han.
«De som har vært soldater, eller er
blitt direkte berørt av krigen på en eller
annen måte, kommer aldri til å kunne se
på Russland slik de gjorde tidligere. Selv
om krigen skulle slutte i morgen og Putin
bli erstattet av en president som gir oss
Krim tilbake, er forholdet mellom landene
ødelagt. Det er for mange drepte, skadde
og fengslede.»
Ingen krig mot Pusjkin. Zjadan skriver
på ukrainsk, men snakker russisk som
en morsmålsbruker. Når han treffer sine
internasjonale forleggere og andre kontakter i utlandet, danner ofte russisk litteratur en felles referansebakgrunn. Praten
går på russisk. Å være i krig med et land
som ikke bare er nærmeste nabo, men
også har mye til felles med Ukraina historisk og kulturelt, betegner Zjadan som «en
smertelig prosess».
«Vi må holde tankene klare og ikke bli
barbarer. Vi skjønner alle at dette ikke
er en krig mot Pusjkin eller Tolstoj,» sier
han, og legger til: «Også i Russland har
krigen ført til en splittelse blant kultur-
Vi spør Amnesty International. «UDs
rapporter forteller bare om produkttyper
som er blitt eksportert, men ikke konkret
hvilke produkter eller fra hvilke selskaper,» sier Gerald Folkvord, politisk rådgiver i organisasjonen, til Ny Tid. «Dermed
kan vi som oftest bare gjette hva det konkrete produktet var, og hvor stor sannsynlighet det er for at norsk materiell er
blitt brukt i sammenheng med brudd på
menneskerettigheter eller internasjonal
humanitær rett.»
Ifølge Folkvord burde land som mottar norsk militært utstyr – inkludert NATO-land – i teorien ikke overføre dette
videre til et tredjeland uten at Norge er
informert. «Men hvorvidt dette følges, vet
vi ikke,» sier Folkvord. «Vi vet heller ikke
hva norske myndigheter gjør for å sjekke
om norsk utstyr blir brukt i strid med folkeretten. Dermed er det heller ikke lett å
si hvor sannsynlig det er at norsk materiell på avveie har havnet i Syria.»
Når vi stiller Utenriksdepartementet
samme spørsmål, viser kommunikasjonssjef Frode Andersen til UDs retningslinjer
for våpeneksport. Disse retningslinjene
slår fast at alle land må legge frem «dokumentasjon som godtgjør sluttbruker» for
å få motta norske våpen, og at land utenfor NATO og Norden i tillegg til dette også
må legge frem en «myndighetsbekreftet
sluttbrukererklæring», der en eventuell
reeksport krever godkjennelse fra norske
myndigheter.
Våre allierte i NATO og Norden er altså unntatt fra kravet om sluttbrukererklæring. Betyr dette at våre allierte fritt
kan reeksportere norske våpen til andre
Rekruttering av
barn og unge fra
flykningbefolkningen i
Jordan til den væpnede
konflikten i Syria, viser
noen av de særskilte
beskyttelsesbehovene
som aktualiseres i krigens
nærområder. Hvordan
kan vi forhindre at barn
rekrutteres?
TONE SOMMERFELT
I mars i fjor intervjuet jeg jordanske og
internasjonale hjelpe- og sosialarbeidere,
FN-personell, representanter for jordanske myndigheter og flyktninger fra Syria
nord i Jordan. Som del av et forskningsoppdrag gjennomgikk vi også eksisterende dokumentasjon for å få oversikt
over hva man faktisk vet om bruken av
barn som soldater og i ulike «hjelpefunksjoner» for væpnede styrker og grupper i
Syria siden krigsutbruddet.
Soldater og skjold. Rapporter om bruk av
FAKTA
•
Serhij Viktorovytj Zjadan, født 23.
august 1973 i Starobilsk i Lugansk
i Ukraina.
•
Er forfatter, poet og oversetter. Bor
og arbeider i Kharkiv, Ukrainas nest
største by.
•
Debuterte som poet i 1995. Har
gjort internasjonal suksess med romanene Depeche Mode (2004) og
Anarchy in the UKR (2005). Bøkene hans er oversatt til 13 språk, og
handler om livet i den postsovjetiske
virkeligheten i Ukraina.rundt bevisvurdering og justismord, knyttet til
Torgersen-saken.
stater som ikke er godkjent som mottakere av
norsk krigsmateriell?
«Dette er et omfattende og komplisert regelverk,» er svaret fra UDs
Frode Andersen. «Hver
eksportlisens behandGERALD FOLKVORD
les individuelt, så det er
vanskelig å si noe veldig generelt.»
Kan norske våpen ha endt opp i Syria?
«Eksport av A-materiell til Qatar, Tyrkia
og USA er gitt på grunnlag av blant annet
sluttbrukerdokumentasjon. Det foreligger
ingen informasjon om at norske våpen er
reeksportert til opprørsgrupper i Syria,»
sier Andersen.
Gerald Folkvord forteller at Amnesty ikke har noen grunn til å mistenke at
det foregår brudd på regelverket. «Vi har
ingen dokumentasjon på at våpen eller
ammunisjon som har blitt eksportert fra
Norge med godkjenning av UD, har blitt
eksportert videre til
tredjeland i strid med
avtalen,» sier han.
«Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke
har skjedd – det er
dessverre ganske lite
sannsynlig at dette i
så fall vil oppdages
– men jeg kan heller
ikke si at vi mistenker
noe.»
HANNE SOFIE LINDAHL
Økt eksport til diktaturer. Flere av statene
i Midtøsten som har mottatt norsk krigsmateriell, er også diktaturer som undertrykker sin egen befolkning, og er direkte involvert i kamphandlinger i Jemen.
Ungdomsorganisasjonen Changemaker
har lagt sammen tallene for eksporten
av krigsmateriell til diktaturene Kuwait,
Qatar, Oman, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Tallene deres viser at
den norske eksporten av krigsmateriell
til disse landene
har doblet seg de
to siste årene –
fra 12,6 millioner i
2012 til 56,6 millioner i 2014. I 2014
mottok Qatar og
Saudi-Arabia norsk
B-materiell for henholdsvis 1,5 millioFRODE ANDERSEN
ner og 3,7 millioner,
mens Emiratene mottok A-materiell for
hele 40,2 millioner, samt B-materiell for
4,4 millioner. Emiratene mottok blant annet ammunisjon for 15,2 millioner, mens
Saudi-Arabia mottok kjøretøy og elektronisk utstyr. Leder i Changemaker Hanne
Sofie Lindahl mener dette er dramatisk:
«Økningen er uholdbar, og vitner om at vi
fortsatt har en stor utfordring knyttet til
kontroll av våpeneksporten vår,» sier hun
i en uttalelse på organisasjonens hjemmeside. «Det er avgjørende at Stortinget
tar større ansvar og stopper eksporten
Storaker er medlem av Internasjonalt utvalg i
Rødt og fast bidragsyter i Ny Tid.
[email protected]
Det er mulig å beskytte barn fra krigsdeltakelse
BARN I KRIG
folk. Mange tidligere Ukraina-vennlige
forfattere har stilt seg på Putins side. For
dem har Ukraina blitt en fascistisk stat.
På den andre siden har du dem som ikke
aksepterer det putinske verdensbildet.
Dem er det viktig å opprettholde forbindelsen til.»
Mange av Zjadans reiser det siste året
har gått til områder nær fronten, der han
har holdt opplesninger for soldater og
sivilbefolkning. Han insisterer på at man
ikke skal overdrive kulturens betydning
i en ekstrem situasjon som krig. Likevel:
«Forfattere fikserer maksimal subjektivitet i skrift, og det gjør at de kan opptre
med en edrueliggjørende stemme. De kan
stå imot propaganda, ikke la seg rive med
av ildfulle ord og si tingene på en annen
måte enn mediene og politikerne. For
noen ukrainere er det viktig.»
Jemenske menn samler seg rundt et krater fra et flyangrep utført av den saudiledede koalisjonen i Jemens hovedstad Sanaa slutten av november. Koalisjonen har
bombet Jemen i snart åtte måneder. Norsk eksport av krigsmateriell til land som Saudi-Arabia doblet seg fra 2013 til 2014. AFP PHOTO / MOHAMMED HUWAIS
av militærutstyr til diktaturer. Det er ikke
greit at Saudi-Arabia, som blant annet
har henrettet over 100 mennesker bare i
første halvdel av 2015, skal motta norsk
krigsmateriell,» mener Lindahl.
Også Fredrik Heldal, leder i Norges
Fredslag, reagerer på våpeneksporten til
diktaturene i Midtøsten. «Saudi-Arabia
har siden mars i år ledet en koalisjon av
land som har ført en brutal bombekrig
mot Jemen, og har nå også soldater på
bakken inne på jemenittisk territorium,»
sier Heldal. «Det fremgår ikke av meldingen nøyaktig hva slags kjøretøy og elektronisk utstyr som har blitt eksportert,
men det må tas høyde for at dette utstyret kan ha blitt brukt som del av krigføringen,» mener han. «De forente arabiske
emirater er en del av den saudiledede koalisjonen som har bombet Jemen i over
syv måneder, og har i likhet med Saudi-Arabia soldater på bakken i Jemen. Avhengig av detaljene rundt eksporten, kan
ammunisjonen solgt av Norge med andre
ord ha blitt brukt mot mål i Jemen.»
Heldal kritiserer også den norske våpeneksporten til Thailand. I 2014 avsatte
det thailandske militæret landets valgte
regjering i et statskupp, og det foregikk en
internkonflikt i de tre sørlige provinsene
der landets sikkerhetsstyrker gjorde seg
skyldige i tortur og ulovlige henrettelser.
Samme år mottok Thailand norsk A-materiell for 11 millioner kroner.
Når vi spør Frode Andersen fra UD
hvordan dette kan være i tråd med det
reglementet for våpeneksport, svarer han
at «Utenriksdepartementet avslår søknader om eksport til land hvor det er borgerkrig eller hvor materiellet utgjør en
uakseptabel risiko for bruk til intern undertrykking.» Det framgår ikke av svaret
om situasjonen i Thailand ikke vurderes
som intern undertrykking eller om den
norske eksporten til Thailand ikke kan
brukes til undertrykkende formål. På
spørsmål om norske våpen kan ha blitt
brukt i krigen i Jemen, svarer Andersen:
«Departementet har ingen informasjon
om at militært utstyr levert fra Norge er
brukt i Jemen.» Det fremgår ikke av svaret
om UD har gjort forsøk på å undersøke
dette.
barn og unge i kamp og støtteroller for
væpnede grupper i Syria, kom allerede i
2011. Disse rapportene var primært knyttet til opposisjonsgrupper. Regjeringsstyrker og militser knyttet til Assads
styrker har ikke gått fri, men anklagene
mot disse har i større grad vært knyttet
til andre menneskerettighetsbrudd mot
barn – spesielt drap, lemlesting, seksuelle overgrep, tortur og bruk av barn som
skjold. Free Syrian Army (FSA) var blant
de første som ble rapportert å rekruttere
barn som soldater. Etter en tid kom andre til, spesielt Jabhat al-Nusra, grupper
under Syrian Islamic Front, kurdiske
grupper i Syria, samt ISIS. Det er vist at
gutter ned til 15 år er brukt som soldater,
mens 14-åringer er brukt som bærere i
ulike opposisjonsbrigader. Etter at grenseområdene til Irak ble et hovedområde
for krigen, er det vist at gutter i 15-årsalderen har blitt tvangsrekruttert av ISIS
og brukt i fremste linje under angrep.
Sårbarhet. Nord i Jordan er det ikke
tvangsrekruttering som er det slående. I
samtaler med flykninger og hjelpearbeidere fremgikk det at mange syriske kvinner slet med å stoppe sønner fra å reise
tilbake til Syria. Vi snakket med unge
gutter som var i jevnlig kontakt med sine
fedre og brødre under beleiring i Homs.
Mange følte at de burde bistå sine nære.
Når væpnet konflikt trekker ut, rekrutteres det ofte blant yngre. Cirka 60
prosent av de syriske flyktningene i Jordan er under 20 år. Barn beskyttes ofte i
uformelle sosiale nettverk når de flykter
med familie, men når flykningene spres
geografisk, forvitrer slike sikkerhetsnett.
FNs forpliktelser. Barns krigsdeltakelse
bryter med en rekke internasjonale
konvensjoner. Blant disse er FNs barnekonvensjon og ILOs konvensjon om
«de verste former for barnearbeid» (nr.
182), som forbyr rekruttering og bruk av
personer under 18 år til væpnet konflikt,
også i støtteroller.
FN er forpliktet av et todelt mandat:
På den ene siden forpliktelsen til å yte
humanitær bistand og serviceytelse til
folk i nød, som innebærer å gi medisinsk
hjelp, mat og husrom. På den andre
siden forpliktelsen til å gi beskyttelse,
som i denne sammenhengen betyr beskyttelse mot grove brudd på menneskerettighetene – som tortur, drap og etnisk
rensing. Med sitt obligatoriske beskyttelsesmandat skiller FN seg fra frivillige
humanitære organisasjoner.
Rekrutteringen av barn til
væpnede grupper i Syria viser
at FN sliter med å beskytte
flyktninger i nærområdene.
Bruk av barn i væpnet konflikt er et
grovt menneskerettighetsbrudd. Rekrutteringen av barn til væpnede grupper i
Syria viser at FN sliter med å beskytte
flyktninger i nærområdene. Mer generelt
er iverksettelse av formelle mandater for
beskyttelse gjennomsyret av dilemmaer
både for jordanske myndigheter og for
FN-systemet.
Begrensninger for beskyttelse. Etter
press fra USA og Saudi-Arabia har Jordan
vedtatt nasjonale antiterrorlover som gjør
det straffbart å gå inn i ekstremistiske
islamistiske grupper som kjemper utenfor
Jordans grenser – uansett alder på de
som verves. Free Syrian Army er ikke
anerkjent som en terrororganisasjon, men
Jordan har undertegnet internasjonale avtaler som forplikter til å motarbeide barns
rekruttering til væpnede grupper. Jordanske myndigheter har juridisk ryggdekning
for å undersøke omstendighetene rundt
konkrete tilfeller av unges tilbakereiser
til Syria. Men Jordans grensekontroll er
begrenset, og veiene som leder tilbake til
Syria, er av flere grunner åpne.
Flyktningleirer skal ikke fungere som
rekonvalesentleirer for soldater som
så returnerer til kamp. Enhver aktivitet
som truer en leirs status som et nøytralt
humanitært område, er et problem. All
rekruttering i Jordan til væpnede grupper i Syria er sensitivt fordi det synligjør
sympatier og alliansemønstre som er
vevd inn i større regionalpolitiske dragkamper: Man sanksjonerer rekruttering
til noen grupper, men ser gjennom fingrene med andre.
Balansegang. Når UNHCR skal yte tjenes-
ter til flyktningene, er de avhengige av å
samarbeide med jordanske myndigheter
og med politi som har ansvar for sikkerhet både i og utenfor leirer. UNHCR balanserer mellom å opprettholde et godt
samarbeid med politi og samtidig etterleve sitt beskyttelsesmandat. Det er ikke
lett å skape et positivt samarbeidsklima
hvis det ledsages av kritikk av myndighetenes unnlatelsessynder – spesielt når
disse innebærer brudd på internasjonale
konvensjoner. Dette legger klare begrensninger på FN-organisasjoners mulighet
for beskyttelse.
Hva teller? FN-organisasjoners beskyt-
telsesarbeid har bestått i holdningskampanjer i og utenfor leirer, der væpnede
grupper oppfordres til ikke å rekruttere
mindreårige, og der foreldre frarådes
å sende sine barn i kamp. UNICEF har
etablert såkalte «barnevennlige soner»
med lekeapparater. Innenfor Zaatari-leiren overvåker UNICEF beskyttelsen
av barna ved hjelp av standardiserte
rapporteringsredskaper. Men undersøkelser gjennomføres ikke jevnlig, og man
overvåker ikke de arenaene hvor barn
deltar i det daglige.
FN har få sterke hjelpere i arbeidet
med å ære sitt beskyttelsesmandatet.
Sentrale FN-personer vi snakket med,
uttrykte at et hardt effektivitetspress
setter FNs todelte mandat – beskyttelse
og bistand – under press, og at det er
beskyttelse som taper. Det er lettere
å dokumentere effektivitet gjennom å
fortelle hvor mange pledd og telt som er
fordelt, enn det er å dokumentere hvor
mange udåder som er forhindret.
Det er mulig å begrense rekruttering av
barn og unge til krigshandlinger fra naboland. Dette er fremgangsmåten:
•
Utvikle permanente tilsynsmekanismer. Disse bør etableres i tilknytning
til serviceytelse, både innenfor og
utenfor leirer, nærmere bestemt til
de utdanningstilbudene som har
blitt standard i forbindelse med
humanitære kriser. Kapasiteten i
skoletilbud må økes utenfor leirene.
•
•
•
Undersøke de ulike rekrutteringsmønstrene (tvang, egen verving,
økonomiske insentiver) slik at man
kan etablere tilpassede hjelpetiltak,
målrette innsats og mobilisere relevante partnere – innen politi, grensekontroll, skole og helsesystem.
Undersøke kjente tilfeller av rekruttering og tilfeller der mindreårige
flykninger blir borte.
Systematisk organisere tjenesteyting
rettet mot barn på en måte som
motvirker rekruttering ved å styrke
rehabilitering og utdanningstilbud,
og etablere insentivordninger for å
holde barn og unge i skolen.
I siste instans er det myndighetene i de
landene hvor flyktningene oppholder seg,
som har det overordnede ansvaret for beskyttelse. Men det internasjonale samfunnet og de enkelte giverland kan støtte opp
ved å kreve at midlene de gir skal knyttes
til beskyttelse. Det å få mest mulig ut av
bistanden er et større spørsmål enn å øke
servicenivået. Norske myndigheter og
andre givere bør derfor kreve at midler til
flykninger faktisk distribueres på en måte
som kobler bistand til beskyttelse.
Sommerfelt er seniorforsker ved Forskningsstiftelsen Fafo. [email protected]
ZTE ut av Oljefondet
New York. Norges pensjonsfond, som er
verdens største, kunngjorde torsdag at de
har ekskludert det kinesiske elektroselskapet ZTE fra sin portefølje. Dette etter
å ha vurdert korrupsjonsanklagene som
er rettet mot selskapet i fra flere hold:
«Selskapet ekskluderes etter en vurdering basert på risikoen for alvorlig korrupsjon,» sier Norges sentralbank, som
tar avgjørelser når det gjelder eksklusjoner på etisk grunnlag. Avgjørelsen var
basert på fondets etikkråd, som fremla informasjon om at det kinesiske selskapet
har mottatt anklager om korrupsjon i 18
land og er under etterforskning i ti av landene. I tillegg er selskapet allerede dømt
for korrupsjon ved en tidligere anledning.
ZTE Corporation var ikke umiddelbart tilgjengelig for å kommentere saken.
«Rådet har konkludert med at selskapet
ikke har klart å vise at interne antikorrupsjonsprosedyrer implementeres og etterfølges på en effektiv måte,» sa etikkrådet.
«Det er en uakseptabel risiko å ta dersom
selskapet igjen skulle bli involvert i alvorlig korrupsjon.»
Selskapet, som ble grunnlagt i 1985, er i
dag Kinas største produsent av teleutstyr
og nettverksløsninger, og er virksomme i
160 land. Det er børsnotert i Shenzhen og
Hong Kong.
http://www.wsj.com/articles/norwayoil-fund-drops-chinese-company-over-corruption-fears-1452162848
FOTO: MARCUS ERICSSON/TT / NTB SCANPIX
Krimtatarenes Mustafa Dzhemilev (72)
forteller Ny Tid at det aldri var i hans tanker å bli en politisk leder. Ikke en eneste
dag var dette planen. Men som politisk
aktivist i en årrekke ble han spurt, og har
i dag representert en kvart million krimtatarer i et kvart århundre.
Rett etter fødselen på Krim ble tatarfamilien forvist da Sovjet okkuperte Krim
i 1944. Dzhemilev vokste opp i eksil i
Usbekistan, og har siden 18-årsalderen
vært svært politisk aktiv. De neste 25
årene ble han arrestert seks ganger for
anti-sovjetiske aktiviteter, og satt til
sammen 15 år i fengsel, deriblant i arbeidsleirer. Hans liv var konstant overvåket. Dzhemilev er også kjent for å ha
gjennomført den lengste sultestreiken
i menneskerettighetsbevegelsenes historie – i 303 dager. Han overlevde bare
fordi han ble tvangsfôret.
5
Norge returnerer 860 til
Ungarn
Budapest. Sjefen for Utlendingsdirektora­
tet har anslått at rundt 5000 av de 33 000
asylsøkerne som ankom Norge i fjor, kan
bli returnert til andre europeiske land.
Dette fordi Dublin-forordningen sier at
asylsøkere registrert i et EU-land lovlig
kan sendes tilbake til det landet de først
ble registrert i. Selv om Norge ikke er
medlem i EU, har UDI myndighet til å benytte seg av denne reguleringen. Norge
forventes å returnere 860 asylsøkere til
Ungarn, herunder rundt 50 mennesker
fra Syria, skriver avisen The Local. Ifølge
nyhetsportalen har den norske organisasjonen NOAS uttrykt bekymring for sikkerheten til asylsøkerne, og peker på at
Ungarn i en rapport fra Østerrike anses
for å være et utrygt land.
http://bbj.hu/politics/norway-could-return-860-refugees-to-hungary_109462
Norsk Sri-Lanka støtte
Colombo. Norge har lovet teknisk støtte
til å gjennomføre en vurdering av marine
fiskebestander i Sri Lanka, har Norges
utenriksminister Børge Brende kunngjort.
«Vi ønsker å støtte vurderingen av
fiskebestandene med vårt forskningsfartøy. Jeg tror det er et stort potensial for
fornybar energi som solenergi,» sa Brende da han snakket for Utenriksdepartementet før møtet med minister Mangela
Samaraweera på torsdag.
De to landene ble også enige om å
utforske mulighetene for å øke norske
investeringer i landet.
«Vi ser et stort potensial for norske investeringer. Så dere kan regne med Norge
som en sann partner når det gjelder videre utvikling,» sa Brende. Dette er første
gang på 11 år at en norsk utenriksminister besøker landet.
http://www.lankabusinessonline.com/
norway-pledges-support-for-sri-lanka-to-access-fish-stocks/
Få et bedre forhold til
vinteren
California. Kari Leibowitz, en doktor-
gradsstipendiat ved Stanford University,
har studert hvordan vinteren påvirker
folk i Nord-Norge, hvor solen ikke står
opp mellom november og januar. Leibowitz kunne ikke forstå hvorfor folk der ikke
ble deprimerte på grunn av manglende
lys. Svaret var ganske så enkelt: «Hvorfor skulle vi?» I Norge betrakter man vinteren som noe som skal nytes, ikke bare
holdes ut. Leibowitz fant ut at det å delta i vinteraktiviteter, kose seg innendørs
gjennom en kald vinternatt samt virkelig
verdsette skjønnheten ved vinteren, kan
hjelpe de som føler seg vinterdeprimerte.
Sist men ikke minst oppfordrer Leibowitz
til å unngå å delta i «OL i elendighet». Ja,
det er kaldt, og dagene er korte, og det tar
lenger tid å reise et sted. Men jo mindre
du klager over det, desto bedre vil du føle
deg. Og selvsagt: Hvis du tror du er virkelig deprimert, forsøk å eksponere deg for
lys, og nøl aldri med å oppsøke en profesjonell psykolog.
http://www.lifehacker.co.in/life/Beatthe-Winter-Blues-With-a-Norwegian-ShiftIn-Mindset/articleshow/50338515.cms
6
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
AKTUELT
INTERNASJONALT
Trods Aung San Suu
Kyis jordskredssejr ved
parlamentsvalget i november,
er hun tvunget til at dele
magten med militæret – og
det kan blive hendes helt
store udfordring.
for etniske rettigheder. Det er denne konflikt, der var grunden til at militæret tog
magten i 1962 og har holdt ved den siden.
Under den nuværende regering har præsident Thein Sein flere gange bedt hæren om
at undlade offensiver mod etniske grupper, hvilket de flere gange har ignoreret
– så kun få ser valget som en automatisk
løsning på landets etniske problemer. «Generalerne vil måske føle sig sikre nok til at
acceptere en situation, hvor NLD som den
demokratisk valgte regering har kontrol
med de fleste aspekter af national politik,
mens militæret bibeholder autoritet i sikkerhedssektoren,» forklarer Ashley South,
ekspert i etniske forhold i Myanmar. Aung
San Suu Kyi har offentligt støttet op om de
etniske gruppers krav om en føderal stat,
«men det er endnu uvidst om partiet vil
prioritere dette løfte blandt landets mange andre store og presserende spørgsmål,»
tilføjer Ashley South.
AV SUSANNE KEMPEL
«Min valgkreds var som en slagmark,» siger Maung Thin Thit, en af de mere overraskede vindere af Myanmars første frie
valg på 25 år. Den 49-årige poet stillede
op for Aung San Suu Kyis parti National
League for Democracy (NLD), der fornyelig vandt knap 80 procent af mandaterne
i Myanmars nationale parlament. I Maung
Thin Thits valgkreds i hovedstaden Nay
Pyi Taw bor mange militærfolk, politibetjente og embedsmænd. I 2010 blev
den nuværende præsident Thein Sein
valgt her, og modstanderen i valgkampen denne gang var den forhenværende
general og forsvarsminister U Wai Lwin.
Selv landets tidligere magtfulde diktator
Than Shwe brevstemte i valgkredsen til
parlamentsvalget den 8. november. At
vinde her forekom som en næsten uoverkommelig opgave for den lokale poet og
aktivist, der også kendes under navnet
Ye Mon og tidligere har været fængslet i
syv år for sine politiske aktiviteter. Men
poeten vandt over generalen – med kun
176 stemmer og ved hjælp af de cirka
800 ud af 10 000 stemmer fra militæret,
der tilfaldt ham. «Min modstander forberedte sig som til et slag, men de civile
stemte på mig. Hvis soldaterne havde følt
de kunne stemme helt frit, så havde vi
fået endnu flere stemmer,» forklarer han.
Hans kampagnekontor i en forfalden, men
smuk gammel kolonibygning var under
valgkampen, da Ny Tid lagde vejen forbi, fyldt med frivillige aktivister. Nu efter
valg­sejren er de i gang med at etablere en
tænketank, der skal støtte Maung Thin
Thit og de andre nyvalgte med deres arbejde i parlamentet.
Magtoverdragelse. For kampen er langt
fra ovre. Mange analytikere mener, at den
først nu for alvor er begyndt. I 1990 vandt
NLD en lignende stor jordskredssejr, men
militæret valgte da ikke at overdrage regeringsmagten. I dag, 25 år senere, er
Myanmars militær stadig en altafgørende
magtfaktor i landet. Militæret er gennem
forfatningen sikret 25 prosent af pladserne i parlamentet, kontrollen med tre
vigtige ministerier inklusive forsvars- og
indenrigsministeriet, og forsvarschefen
er ikke underlagt hverken parlament, regering eller præsident. Valgets store vinder, demokratileder Aung San Suu Kyi, er
derudover udelukket fra præsidentpos­
ten, der vælges af parlamentet, grundet
at hendes sønner har udenlandsk statsborgerskab. På trods af det overvældende flertal kan Aung San Suu Kyis parti
NLD derfor ikke regere landet uden en vis
Kontrol med retsvæsenet og domstolene.
VALGET I NOVEMBER. AFP PHOTO / YE AUNG THU / AFP / YE AUNG THU
Militærets magtdeling i Myanmar
accept fra militæret. «Aung San Suu Kyi
har gjort det tilsyneladende umulige og
opnået et flertal, der tilintetgør nogle af
de sikkerhedsventiler, der omhyggeligt er
indskrevet i forfatningen,» forklarer analytiker Khin Zaw Win. «Ikke desto mindre
har begge sider brug for hinanden på nuværende tidspunkt. Både Aung San Suu
Kyi og militæret, fordi civil kontrol med
militæret – selv om det er en smuk tanke –
ikke er praktisk muligt per tid.» Forsvarschefen Min Aung Hlaing lykønskede Suu
Kyi med NLDs valgsejr allerede inden den
var officiel – og understregede, at militæret denne gang vil acceptere resultatet.
Han og den nuværende præsident Thein
Sein har også takket ja til et møde med
hende om magtoverdragelsen – efter de
seneste år at have nægtet at mødes med
hende på tomandshånd.
Uden autoritet. Aung San Suu Kyi har
opfordret hendes tilhængere til at holde
lav profil efter valgsejren. «Sejr eller fiasko, det er ikke vigtigt. Det, der betyder
noget, er hvordan vi vinder eller taber.
Aung San Suu Kyi i samtale med forsvarssjef Min Aung Hlaing.
FOTO: AFP PHOTO / MYAWADDY
De, der taber bør modigt træde tilbage,
mens de der vinder bør fejre sejren ydmygt. Det er et sandt demokrati,» udtalte
hun efter valget. Hun fraveg at holde den
ellers forventede historiske valgsejrstale,
og udover et par tusinde tilhængere foran
NLDs hovedkontor, fulgte befolkningen
hendes opfordring og afholdte sig fra at
fejre det længe ventede resultat. Mange
ser Aung San Suu Kyis attitude som et
forsøg på at etablere en forsonelige tone
med militæret og den udgående regerende elite. Militærets magt lurer også i
baghovedet hos poeten Maung Thin Thit,
men også han rækker hånden ud til sine
tidligere modstandere. «Realiteten er at
vores nation har brug for, at NLD og militæret samarbejder – det vil være til begges fordel,» understreger han.
Aung San Suu Kyi har gjort klart, at
hun trods udelukkelsen fra præsidentposten vil være den, der leder landet fra
en position «over præsidenten» og tage
alle større beslutninger. Hun vil udvælge præsidenten (der officielt vælges af
parlamentet til februar) og understreger,
at «han må forstå, at han ingen autoritet
har – og at han vil handle i overensstemmelse med partiet.» Hun forklarer, at denne særlige ordning er en nødvendighed
i et land med en forfatning, som ikke er
demokratisk. Andre mener, at det er en
overtrædelse af den forfatning, som militæret har indført og som garanterer
militærets forstsatte indflydelse. Analytikeren Khin Zaw Win mener, at militærets
kerneinteresser endnu ikke er truet. «Med
alle dets forsvarsværker på plads, er militæret ikke så bekymret om præsidentposten,» forklarer han. «De udviste respekt
for præsident Thein Sein, men ignorererede hans instrukser meget af tiden. De
kan sagtens gøre det samme i forhold til
den næste præsident. […] Militæret som
institution forstår burmesiske politikere
indefra og udefra. Aung San Suu Kyi rangerer ikke højt i deres optik.»
Kun få ser valget som en
automatisk løsning på landets
etniske problemer.
Den etniske udfordring. Aung San Suu Kyis
lederskab og manglende kontrol med militæret kan især blive en udfordring når det
gælder de etniske grupper og den mere
end 60 årig lange borgerkrig mellem militæret og de etniske væbnede organisationer, der ønsker en føderal stat og respekt
NLD er også udfordret ved at militæret
har placeret mange tidligere militærfolk
på administrative topposter i landets ministerier og i dets retsvæsen. Selvom militæret formelt vil få en mere tilbagetrukket
rolle fremover, kan det fortsat bevare en
del kontrol gennem dets netværk af loyale forhenværende befalingsmænd. Khin
Maung Soe, en ledende advokat nær hovedstaden Nay Pyi Taw, forklarer at fem
ud af syv højesteretsdommere har en militær baggrund, og at domstolene langt fra
er uafhængige. «Militærkommandører kan
beordre resultatet af en retssag, men ofte
er direkte indblanding fra militæret ikke
engang nødvendig,» understreger han.
«Dommere er på forhånd bange, hvis de
har indtryk af at militære interesser er på
spil i en sag.» Sammen med over hundrede advokater har Khin Maung Soe, som er
mangeårig NLD-medlem, startet en offentlig kampagne mod militærets indflydelse
over domstolene. Aung San Suu Kyi har
gentagende gange understreget vigtigheden af øget retssikkerhed som en løsning
på mange af landets problemer, og fremtrædende NLD-medlemmer har støttet op
om kampagnen – men NLDs ledelse har
nu bedt ham om at indstille den. «De er
bekymrede for, at det vil provokere militæret i overgangsfasen,» forklarer han og
tilføjer: «Jeg tror ikke, at det vil være en
klog strategi på langt sigt for NLD at føje
militæret, for hvis ikke vi kæmper imod,
risikerer vi at blive fanget i en fælde, hvor
militæret har dets folk installeret i alle ledende strukturer.» Andre tæt på militæret
mener dog, at militæret oprigtigt ønsker
at spille en mere konstruktiv rolle i Myanmar fremover. Aung Naing Oo, talsmand
for det regeringsstøttede Myanmar Peace
Center, understreger, at militæret er seriøse når det gælder både fred med etniske grupper og demokratiets spilleregler:
«Militærets oprigtige ønske er at afslutte
konflikterne. De er i en moderniseringsproces og ved godt, at de bliver nødt til at
være en del af demokratiet.»
Inntrykk fra Transilvania
Her møter vi ikke
Dracula, men derimot
norgesromantikk og saksisk
patriotisme.
REISEBREV
EIVIND TJØNNELAND
Transilvania er en myte. Spesielt når
man ikke har vært der før, assosieres
dette området nordvest i Romania først
og fremst med vampyrer og grev Dracula. Når man ankommer flyplassen i
Transilvanias største by Cluj, holdes
myten i live gjennom salg av massevis av
Dracula-nips: små Dracula-byster, Dracula-sjokolade, Dracula-leskedrikker og
Dracula-trøyer.
Først i drosjen inn til byen får man
ristet av seg fantasiforestillingene. På
begge sider av veien ligger kilometre med
prosaiske boligblokker bygget under Ceauşescu-regimet, da urbaniseringen tok til
for alvor. At det er billig i Cluj, er det liten
tvil om. Drosjeturen fra flyplassen inn til
byen, en tur på drøyt 11 kilometer, koster
i den lokale valutaen 30 lei – cirka 60 norske kroner.
Universitetsbyen. Til tross for at Cluj er
en liten by med rundt 300 000 innbyggere, har universitetet omkring 90 000 studenter alt i alt. Dette gir byen et ungdommelig preg. Til sammenlikning bor det
to millioner mennesker i hovedstaden
Bucuresti. Jeg besøker Sanda Tomescu
Baciu, professor i norsk litteratur ved
Universitetet i Cluj. Instituttet hun leder
har Romanias største kontingent av
norskstudenter. Dette skyldes utvilsomt
at Baciu har gjort en kjempejobb med å
bygge opp nordiskstudiet i Cluj de siste
25 årene. Nå har instituttet der omlag
240 norskstudenter, et tall som utkonkurrerer flere universiteter og høyskoler
i Norge.
Universitetet ble grunnlagt i 1872. Cluj
var da innenfor det ungarske området
av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn,
som kollapset i 1918. Det ble grunnlagt et
nytt universitet med et annet navn etter
andre verdenskrig, da Cluj ble innlemmet
i Romania. Fra 1959 het det Babeş-Bolyai-universitetet, som er en sammenslåing
av det rumenske og det ungarske universitetet. Ungarerne dominerte byen økonomisk og kulturelt i mellomkrigstiden,
og flertallet av befolkningen var ungarsk
inntil 1960-årene. Etter industribygging
og befolkningsvekst under Ceauşescu, ble
Cluj hovedsakelig rumensk, og ungarerne
utgjør nå under 20 prosent av befolkningen. Det er klare etniske spenninger
mellom rumenere og ungarere. Disse ble
forsterket av den rumenske borgermesteren Gheorge Funar, som i tidsrommet
1992–2004 var beryktet for sine etniske
provokasjoner mot ungarerne. Denne
situasjonen er nå bedret.
Her er norsk altså utrolig nok et meget
populært fag. Hvorfor? Det kommer an
på hvem man spør. Studentene kan ha
fått øye på Norge gjennom norsk musikk,
andre studerer norsk fordi det er eksotisk – det er svært forskjellig fra rumensk,
et romansk språk som har store likheter
med spansk og portugisisk.
Noe av populariteten skyldes nok
også at Norge aktivt fremmer norske stipendiater fra utlandet. Gjennom såkalte
EØS-stipendier og Norway Grants har
man gitt en betydelig støtte til de nye
medlemmene av EU. Disse EØS-stipendiene er på rundt 1000 euro i måneden. Dette
beløpet går det med et nødskrik an å leve
av i Norge, fremholder professor Baciu, i
motsetning til Erasmus-stipendiene, som
bare er på cirka 400 euro. En annen viktig
utvekslingsmulighet er sommerskolene.
Rumenerne beklager seg over at sommerskolen i Bergen nå trues med nedleggelse.
Det er litt utrolig at en brann
kan forårsake et regimeskifte.
Norgesromantikken florerer blant studentene, men de får faktisk også gode
jobber med et nisjespråk som norsk. En
del arbeider for ulike firmaer på såkalte
callsentre i Romania der det trengs norskspråklig kundeservice. Men norsk er nok
også populært på grunn av den omfattende arbeidsutvandringen. Arbeidsløsheten
i Romania er ikke større enn i mange
andre EU-land, men lønnsnivået er mye
lavere. Romania har vært med i EU siden
2007. En rumensk ingeniør som sitter ved
siden av meg på flyet tilbake, hevder at en
håndverker kan tjene fire ganger så mye i
Spania for den samme jobben. Hvorfor da
arbeide i Romania? spør han. Selv er han
på vei til en jobb i Saudi-Arabia.
Regjeringsskifte. Vi kommer i snakk om
den tragiske brannen på nattklubben i
Bucuresti den 30. oktober, som endte
med å felle statsministeren. Det er litt
utrolig at en brann kan forårsake et regimeskifte. Nattklubben Colectiv hadde
brutt brannforskriftene. En nattklubbeier
la ut et åpent brev på Facebook om hvor
lett det var å få nattklubblisens, og hvor
overfladiske inspeksjonene var. Snart
demonstrerte folk i gatene og anklaget
korrupsjonen i det politiske systemet for
slapp håndhevelse av sikkerhetskravene.
Dette endte med å felle statsminister
Victor Ponta, som er anklaget for bedrageri, skatteunndragelse og hvitvasking
av penger. Tragedien på Colectiv hadde
ikke ført til regjeringsskifte hvis det ikke
hadde vært en vedvarende misnøye med
Ponta og hans regjering. Dette er et godt
eksempel på vanndråpen som får begeret
til å flyte over. En nyansatt norsklektor
ved Universitetet i Cluj, Marthe Reffhaug,
har vært i Transilvania noen måneder,
og forteller meg at hun har snakket mye
med studentene sine om det som har
skjedd i kjølvannet av nattklubbrannen.
En av studentene sa: «Det er som om den
rumenske befolkningen har sovet siden
1989, og nå er vi i ferd med å våkne.»
Saksisk statsoverhode. Min pratsomme
sidemann på flyet forklarer at Bucureşti
ikke ligger i Transilvania, og at det er
snakk om to forskjellige kulturer. Mens
Transilvania var underlagt Østerrike-Ungarn, har Bucureşti en helt annen
tradisjon, og var under det osmanske
riket. Dette har ført til en ulik kultur i de
to regionene i det nåværende Romania. I
Transilvania oppfører man seg ordentlig
– «we follow the rules», sier min medpassasjer. I Romania ut mot Svartehavet,
derimot, hersker det en korrupsjonskultur som går tilbake til tyrkerne og det
osmanske riket. Det han ikke nevner, er
at også Transilvania var underlagt det
osmanske riket frem til begynnelsen av
det 18. århundret. Jeg blir mistenksom,
men lar ham holde på. Akkurat nå anbefaler han rumenske viner, og jeg ber
ham skrive ned navnet: Feteasca Neagra
2007, en av de mange vinene av merket
Beciul Domnesc. Vinen er riktignok ikke
produsert i Transilvania, men i Romanias
største vindistrikt Vancrea i sørøst. Men
han er villig til å gjøre et unntak i dette
tilfellet.
Kunne han tenke seg Transilvania som
en selvstendig stat, spør jeg troskyldig
når han tar en pause for å trekke pusten.
Han nikker megetsigende og hemmelighetsfullt, og betror meg at han kommer
fra Sibiu, på tysk Hermannstadt, en by sør
for Cluj med om lag 150 000 innbyggere.
Som Cluj ble den grunnlagt av sakserne.
Jeg får inntrykk av at han bekjenner seg
til en slags saksisk identitet. Og selvsagt:
Den nye presidenten som folket nå setter
sin lit til etter nattklubbrannen, er fra
samme by som min medpassasjer. Klaus
Johannis, født 1959, ble valgt til borgermester i Sibiu i 2004, til tross for at den
tyske befolkningen i byen utgjorde mindre enn to prosent. De såkalte siebenbür­
ger-sakserne er den eldste tyske befolkningsgruppen i Øst-Europa, og holder til i
området rundt Sibiu/Hermannstadt, som
altså kalles Siebenbürgen. De fleste har nå
emigrert – det er bare rundt 15 000 igjen.
Folkegruppen beholdt sin makt helt til
Romania ble kommunistisk mot slutten av
andre verdenskrig. Deretter har det raskt
gått nedover med en etnisk gruppe som
klarte å beholde sin egenart i 850 år. Fra
midten av 70-tallet kan man snakke om en
masseutvandring av tyskere. Vest-Tyskland kjøpte rumenske tyskere for 10 000
DM per stykk. Etter at grensene ble åpnet
i 1989, forlot de fleste gjenværende tyskere landet. Det er derfor litt av et paradoks
at en etnisk gruppe som har tapt i størrelse og innflytelse, nå er representert ved
statsoverhodet i Romania. Mens tyskerne
i 1930 var den største etniske grupperingen i Hermannstadt, er det nå over
130 000 rumenere og under 1500 tyskere
i byen. Min informant er rumener, men
likevel begeistret for Johannis: «We follow
the rules!»
Prinsens mytologi. Tyskerne har utvan-
dret, mens det engelske kongehuset på
den annen side har befestet sin posisjon:
Prins Charles’ oldemor var fra Transilvania. «Transylvania is in my blood,» sa
prinsen i et intervju. Mihai Eminescu
Kempel er frilansjournalist., bosatt ii Yangon.
[email protected]
18-24 JANUARY 2016
De mest alvorlige fortielser
Med Ståle Eskelands død
den 26. desember 2015
har Norge mistet en viktig
alternativ stemme i utenriksog sikkerhetspolitikken.
MILITÆRMAKT
FREDRIK S. HEFFERMEHL
Ståle Eskeland var en strafferettsprofessor med stor interesse for de internasjonale forbrytelsene. Han arbeidet
med fredsrett, retten og plikten til fred,
og omtalte selv De mest alvorlige forbrytelser (Cappelen Damm, 2011) som sitt
hovedverk. I denne boken tar Eskeland
for seg de store internasjonale forbrytelsene – krigsforbrytelser, forbrytelser mot
freden, folkemord, tortur – og den inneholder juridisk gjennomgåelse av rettstilstanden i både norsk og internasjonal
rett. Han trengte ikke gå langt for å finne
praktiske illustrasjoner, men påviste at
sittende norske politiske og militære ledere hadde ansvar for krigsforbrytelser.
I det siste halvåret av sitt liv hadde han
gleden av å se en offentlig diskusjon om
Libya-krigen. Når vi nå minnes hans liv og
virke, kan det være grunn til å ta frem litt
av det Eskeland skrev om Libya-krigen allerede i 2011:
7
«Kort tid før boken går i trykken, ble
Norge deltaker i en ny krig, denne gangen
i Libya. Med hjemmel i Sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) sendte Norge 19.
mars seks F-16 jagerfly til regionen. Formålet er å beskytte sivile som gjør opprør
mot Libyas diktator Muammar Gaddafi.
Folkerettslig var dette i orden, siden det
foreligger FN-mandat. Men det kan reises spørsmål om bombing av byer ligger
innenfor mandatet. Dessuten ble beslutningen om å sende fly truffet uten formelt
vedtak i regjeringen, men i telefonsamtaler mellom medlemmer av regjeringen
og sentrale stortingspolitikere. Dette er i
strid med Grl. § 28 som stiller krav om at
’Sager af Viktighed’ skal avgjøres av Kongen i statsråd, det vil si av regjeringen i
møte under Kongens ledelse.
Eskelands bok ble møtt med
den maktglade taushet som
er blitt det faste svar på
ubehagelig kritikk.
Norges deltakelse i krigen i Libya føyer seg inn i et mønster: Det er blitt rutine
at Norge går til krig uten at de rettslige
grensene som følger av Grunnloven og
folkeretten tas på alvor. [Folkerettsjuristen] Simma Brunos advarsel om at folkerettens snevre grenser for å bruke militær
makt er truet mer enn noen gang før i FNs
historie, ser man få spor av dagens norske utenriks- og sikkerhetspolitikk.»
Eskeland bruker tidligere utenriksminis-
ter Jan Petersen (H) som eksempel på
det manglende samsvaret mellom vakre
programerklæringer og praktisk politikk:
«Norske politiske ledere understreker
ofte at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er basert på FN-pakten og gjeldende
folkerett. For eksempel sa daværende
utenriksminister Jan Petersen i Stortinget
15. desember 2003, etter at Norge hadde
deltatt i angrepene på Jugoslavia, Afghanistan og Irak – alle uten FN-mandat:
«I arbeidet med å bekjempe disse nye
sikkerhetstruslene legger Regjeringen
vekt på den rolle FN kan – og skal – spille. Det er FNs sikkerhetsråd som har det
primære ansvaret for å opprettholde
internasjonal fred og sikkerhet. Vi må
støtte opp om FNs rolle og ansvar som
fredsbevarende organ, og vi må bidra til
at FN får de ressurser som organisasjonen trenger for å ivareta sine funksjoner.
Når det gjelder rammene for norsk
deltakelse i slike operasjoner [dvs. «fredsoperasjoner», Eskelands tilføyelse], er det
et klart krav: Et norsk engasjement skal
være i samsvar med folkeretten. Dette
innebærer at eventuell maktbruk må forankres folkerettslig, enten i samtykke fra
partene, i retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar eller ved et mandat fra
FNs sikkerhetsråd i henhold til paktens
kapittel VII eller VIII. Uten en slik forankring er det ikke grunnlag for bidrag
som innebærer utøvelse av tvangsmakt.»
Det er lett å være enig i en slik prinsipiell grunnholdning. Men den følges ikke
i praksis. Når Norges fremste NATO-allierte USA, med tilslutning fra en rekke andre
land, ikke respekterer forbudet mot bruk
av militær makt for å løse internasjonale
konflikter, fører det til at også norske le-
FAKTA
dere blir medansvarlige for vestlige stormakters aggresjonsforbrytelser.»
Dette er avslutningen på et kort kapittel
om «Norge og de nye krigene» (s. 140–2)
hvor Eskelands utgangspunkt er at det
må vurderes konkret hvorvidt et militært
angrep er i strid med folkeretten og/eller Grunnlovens § 26, og eventuelt også
straffbart. Bortsett fra Nürnberg-domstolens og Tokyo-domstolens avgjørelser,
der en rekke tyske og japanske ledere ble
dømt for forbrytelse mot freden, har det
ikke vært en eneste straffesak for internasjonale domstoler eller norske domstoler
som gjelder aggresjonsforbrytelsen. Det
er likevel ingen tvil om at en rekke militære angrep etter andre verdenskrig har
vært i strid med forbudet mot bruk av
militær makt i FN-paktens artikkel 2 nr. 4,
ved at de ikke har skjedd med mandat fra
FNs sikkerhetsråd i medhold av FN-paktens artikkel 42, og heller ikke har vært
lovlig utøvelse av selvforsvarsrett, jf.
FN-paktens artikkel 51.
Eskeland trekker særlig frem en ledende rettslærd på området, Bruno Simma,
som har vært dommer i Den internasjonale domstolen siden 2003, og hans forord
til en bok fra 2005 om internasjonal sedvanerett og bruken av makt. Her fremholder Simma at ettervirkningene av 11. september har vært en underminering av det
forbudet mot bruk av militærmakt som
er selve hjørnesteinen i FN-pakten. Forbudet har aldri vært mer grunnleggende
utfordret i løpet av de 60 årene det har eksistert. Statene tar seg ikke lenger bryet
med å påberope seg lovlig selvforsvar –
det vi ser i dag er, ifølge Simma, «en stadig
mer åpen utfordring av selve berettigelsen og ønskeligheten av FNs system for å
hindre vold». Han fortsetter: «I stedet ser
man en stadig mer uhemmet anvendelse
av militærmakt ved ’de få privilegerte’.
Denne utviklingen startet med NATOs
luftangrep i Kosovo-krisen, fortsatte med
krigen i Afghanistan, og kulminerte med
invasjonen i Irak. Mens man med en stor
porsjon velvilje kanskje kan mene at de to
•
Professor dr. jur. Ståle Eskeland,
født 1943, død 26.12.2015. •
Juridisk embetseksamen fra 1970,
doktograd fra 1988 med et arbeid
om rettssikkerhet i fengslene. Professor fra 1990 i fagene strafferett
og straffeprosess.
•
Har arbeidet med pasientrett, rettssikkerhet, Norges forhold til EU,
EØS, Schengen og atomvåpen.
•
Innen strafferett og straffeprosess
er han særlig kjent for reformarbeid
rundt bevisvurdering og justismord
knyttet til Torgersen-saken.
første befant seg i noe som kunne anses
som nær legalt etter folkeretten, fortoner
Irak-krigen seg som et nedslående tilfelle,
trolig uten sidestykke, av åpen tilsidesettelse av forbudet mot militær maktbruk.
Serien av vekslende forsøk på å forsvare handlemåten, både før og etter, føyet
bare spott til skade.»
En mer solid underbygd og massiv kritikk
av norsk utenrikspolitikk, som ulovlig
både etter norsk og internasjonal rett,
har man knapt sett maken til. Våre øverste politiske og militære ledere skulle ha
stått i tiltaleboksen. I stedet ble den raske innsatsen av norske styrker i Libya et
springbrett til toppstillingen i den vestlige militæralliansen. Og Eskelands bok ble
møtt med den maktglade taushet som er
blitt det faste svar på ubehagelig kritikk
i det demokratiet vår militærallianse sies
å forsvare.
Heffermehl er jurist og forfatter.
26. TROMSØ
INTERNATIONAL
FILM FESTIVAL
FROZEN LAND MOVING PICTURES
www.tiff.no
@tromsofilmfest #TIFF16
Trust Foundation – oppkalt etter den
berømte rumenske dikteren ved samme
navn – ble opprettet allerede under Ceauşescu, og hjalp akademikere å smugle
inn bøker og tidsskrifter. Etter 1989 har
stiftelsen hatt som formål å ta vare på
de saksiske landsbyene. Prins Charles
kjøpte et hus stiftelsen hadde restaurert
i Viscri-provinsen allerede i 2006, og
arbeider aktivt for å samle inn penger til
flere prosjekter. Han mener Transilvania
har integrert det naturlige økosystemet
i et menneskeskapt, kulturelt system.
Charles kjemper også for å bevare skog­
områdene i Transilvania, som er noen av
de siste uberørte villmarksområdene i
Europa.
Prins Charles skryter ofte av at han
nedstammer fra Vlad Tepes (1431–76),
som var modellen for Bram Stokers Dracula. Mytologien lever videre i fredeligere
former.
Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid.
[email protected]
8
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
PERSPEKTIV
ANDRE MENER
Israels seksstatspolitikk
Israel/Palestina. For noen mennesker er
tragedier en tid for refleksjon og ettertanke. For andre utgjør de en mulighet til å
sanke politisk popularitet og kaste bensin
på hatets bål. Benjamin Netanyahu faller
inn under den siste kategorien. Fra en bar
i Tel Aviv, der myndighetene mener at et
terrorangrep drepte to og skadet sju mennesker, henvendte den israelske statsministeren seg til 21 prosent av av israelske
innbyggere, de som identifiserer seg som
palestinere eller arabere. Han krevde lojalitet til statens lover, og hevdet at de
arabiske delene av Israel er kriminelle,
lovløse og radikaliserte enklaver. At kriminalitet er et større problem i arabiske
byer enn i jødiske, skyldes dels at de har
blitt ignorert av en stat som har vært
mer opptatt av hvilken sikkerhetstrussel
palestinere i Israel potensielt utgjør, enn
truslene palestinerne faktisk stilles overfor. Netanyahu fordømmer provokasjoner
fra palestinere, men er i motsetning til
president Reuven Rivlin påfallende taus
om, unnskylder, eller til og med forsvarer
de jødiske provokatørene i Israel.
Dersom Netanyahu ønsker at alle skal
være «fullt og helt israelere», må han
ha en rettsbasert tilnærming. Han må
avskaffe de seks statene hans land har
skapt inne i staten , og gi hver eneste
israeler og palestiner, hver eneste araber
og jøde, full likhet for loven og fullverdig
statsborgerskap.
Teksten er et utdrag fra artikkelen
«Israel’s six-state reality» av journalist
Khaled Diab: http://www.aljazeera.com/
indepth/opinion/2016/01/israel-state-reality-160104113512447.html
En saudi-iransk konflikt
kan koste Kina dyrt
Den pågående saudi-iranske diplomatiske krisen har på kort tid
blitt en regional kald krig. Like etter at
demonstranter stormet den saudiarabiske ambassaden og konsulatet i Teheran og Mashhad, valgte Saudi-Arabia å
kutte dip­lomatiske bånd med Iran. Andre
sunniarabiske nasjoner – fra Bahrain og
Qatar til Kuwait og De forente arabiske
emirater – har fulgt etter enten ved å
svekke eller kutte sine diplomatiske bånd
til sjianasjonen. I frykt for eskalering av
regional rivalisering mellom Saudi-Arabia
og Iran, som allerede har påvirket kon­
fliktrammede nasjoner som Jemen og
Syria, har verdens stormakter steppet
inn. Obama-administrasjonen har oppfordret til å opprettholde diplomatisk engasjement og direkte samtaler, mens John
Kerry henvendte seg direkte til sine iranske og saudiarabiske kolleger og ba dem
nedtrappe spenningene. Kina er en annen
stormakt som er dypt bekymret for den
geopolitiske uroen i Midtøsten. Landet er
avhengig av Iran og Saudi-Arabia for å få
olje. De ønsker ikke å risikere en konflikt
i regionen, som er kilden til hoveddelen
av landets energiimport (51,2 prosent).
Saudi-iransk samarbeid er også nøkkelen til å løse de pågående borgerkrigene
i Jemen og Syria, land som gradvis har
blitt fristeder for ekstremistgrupper. Midt
i det demokratiske sammenbruddet mellom Teheran og Riyadh uttrykker Kina
bekymring for at dette kan intensivere regionale disputter. Beijings problematiske
forhold til sine muslimske minoriteter,
særlig Uighur-minoriteten i Xinjiang, har
en nøkkelrolle i Kinas voksende frykt for
islamistisk fundamentalisme i Midtøsten
og resten av verden.
Diplomati.
Teksten er et utdrag fra artikkelen
«China to pay a steep price in Saudi-Iran
conflict» av
Richard Javad Heydarian: http://
www.aljazeera.com/indepth/opinion/2016/01/china-saudi-iran-conflictoil-160106124359989.html
Jenteskolenes åk
Utdanning. Jeg gikk på en ren jenteskole,
så jeg jeg må lære meg en del teknikker
for å håndtere de dårlige kommunikasjonsferdighetene mine. Når menn snakker til meg på jobb, fniser jeg og løper
avgårde. For å dekke over den manglende erfaringen jenteskoleutdanningen etterlot meg med, prøver jeg å snakke om
sport for å oppnå kommunikasjon. Andre
ganger brister jeg i gråt, eller fester blikket på håndvesken min. Eller: Det er sånn
Richard Cairns, rektor ved Brighton College, ser ut til å tro at jeg oppfører meg.
«Hvis jenter ikke lærer å sosialisere med
gutter som barn,» skrev Cairns i en artikkel, «hva skjer når de begynner å jobbe?
[…] Hvis de ikke kan kommunisere meningsfullt med mannlige kolleger, vil det
være en stor ulempe.» Hva tror Cairns
kvinner egentlig er? Tanketomme underordnede med en forkjærlighet for mopper
og hårprodukter, ute av stand til å sette
sammen setninger med mindre de tilbringer sju år på skolebenken sammen med
gutter?
Teksten er et utdrag fra artikkelen «Society – not single-sex schooling – teaches women not to speak out» av Ruby
Lott-Lavigna:
http://www.theguardian.com/commentisfree/2016/jan/06/single-sex-schoolingrichard-cairns-all-girls
9
INTERNASJONALT
Øye for øye – og verden blir blind
Mahatma Gandhi fikk aldri
den Nobels fredspris han
burde hatt. Hans lære i ikkevoldelig konflikthåndtering
har vært og er til stor
inspirasjon for mange, men
er akk så lite brukt blant
toppolitikere.
FREDSARBEID
INGEBORG BREINES
Gandhi-sitatet overskriften henspiller
på, er relevant for de mange fortvilende
situasjonene vi i dag ser rundt oss av
hevn og konfrontasjon. Det synes som
om menneskets enorme fortrinn foran
andre levende vesener – nemlig vår evne
til innsikt, dialog og kommunikasjon – er
satt ut av spill i en barnslig sandkasseoppførsel hvor «du slo meg, jeg slår deg»
har overtatt for en voksen, fremtidsrettet
tenkning. Er menneskeheten kun i sin
spede barndom? Risikerer den å forbli
der? Har vi latt en fullstendig foreldet og
testosteronfylt maskulinitet få råde i internasjonale relasjoner, hvor våpenbruk
og trusler ses som en legitim forlengelse
og bekreftelse av egne muskler, styrke
og makt?
Nyheten om terrorangrepene i Paris
den 13. november i fjor kom midt
under The World Summit of Nobel
Peace Laureates (Nobel Summit) i
Barcelona. Den var den 15. i rekken
av slike årlige samlinger, hvor
individuelle fredsprisvinnerne og
nobelorganisasjoner møtes til samråd
over et aktuelt tema. Nobel Summit ble
etablert av Gorbatsjov med noen av
hans nobelprispenger. I år møttes 19
prisvinnere sammen med flere hundre
ungdommer fra mange land i en fruktbar
diskusjon om migrasjon og humanitet.
Jeg representerte International Peace
Bureau, som fikk Nobels fredspris i
1910. I samrådets slutterklæring ble
det understreket at det nå er enda
viktigere å forstå og forholde seg til
de grunnleggende årsakene for uroen,
usikkerheten og flyktningkrisen i
verden. Det ble også advart mot å bruke
ugjerningen i Paris til å demonisere
flyktninger og muslimer. Måten vi
snakker om og nærmer oss andre
mennesker på, er et mål på vår egen
menneskelighet.
Dette står i kontrast til den umiddelbare
reaksjonen fra president Hollande, som
sa at Frankrike var i krig og ville benytte
alle midler i sin makt for å tilintetgjøre
Daesh. Dette er skremmende retorikk fra
en militær stormakt med atomvåpen.
Mer krigsretorikk, flere bomber og
mer militært personell i området er
sannsynligvis nøyaktig hva jihadistene
– og militærindustrien – ønsker seg.
USA og dets allierte har allerede falt i
liknende feller, minst tre ganger siden 11.
september 2001, og nå ropes det på mer
av det samme. Er det ikke snart på tide å
konkludere med at det ikke finnes noen
militær løsning på konfliktene, etter så
mange mislykkede «intervensjoner,» med
massedrap av sivile, tortur, politisk kaos,
brudd på sivile rettigheter, radikalisering
og økte «tilbakemeldinger» i form av
terrorisme? Scenen er igjen satt for en
betydelig økning av antall offer, flere
migranter og polarisering på alle hold.
Som Steinbeck skrev: Hvis du bare har
en hammer i din verktøykasse, vil du
kun se etter spiker. Men er vi så fattige
at vi ikke kan se etter andre – og ikkevoldelige – midler? Uten alternativer til
vold og krig vil krigsindustrien og det
sterkt økende antall sikkerhetsguruer
igjen være de som vinner. Resten av
oss ender opp i frykt og apati. Når
verden bruker nærmere 1800 000 000
000 dollar per år (i påvisbare tall) på
militæret, men ikke klarer å finne de ti
prosentene av dette som trenges for å
nå de nye bærekraftsmålene til FN eller
finansiere den grønne overgangen vi vet
er nødvendig for å hindre at kloden blir
Åpning av World Summit of Nobel Peace Laureates i Barcelona 13. november 2015 – bare noen timer før
meldingene om terrorangrep i Paris kom. AFP PHOTO/ JOSEP LAGO
ubeboelig, må vi konkludere med at våre
prioriteringer er riv ruskende gale. Det
er på tide å ta andre valg.
Hovedutfordringen i verden i dag er å
legge om produksjon og forbruk slik at
vår vakre planet ikke blir ødelagt, og
kan forbli et hjem for folk og liv. I stedet
ser det ut til at vi misbruker penger og
tankekraft på nasjonalstatssikkerhet og
nasjonal stolthet – ikke på menneskelig
sikkerhet og trygghet. Trygghet skapes
ikke av rådyre fregatter og F35 bombefly,
men ved møysommelig å bygge stabile
og kreative samfunn hvor maten og
vannet og luften er sunn og god for våre
barn og barnebarn.
Hvis vårt hovedanliggende er å
bekjempe en voldsideologi hyllet i
religiøs staffasje, som ikke anerkjenner
noen annen form for livsførsel enn
sin egen, må det gjøres via relevante
samfunnstiltak, og ikke blandes med en
ressursimperialisme som synes å bruke
stadig mer sofistikerte militære midler
for å skaffe seg adgang til olje, mineraler,
land og makt.
Hovedutfordringen blir den samme
som etter andre verdenskrig da FN
ble opprettet: å hindre fremtidige kriger. Målet er godt uttrykt i UNESCOs
formålsparagraf: «Siden krigen tar sitt
utgangspunkt i menneskets sinn, er det i
menneskets sinn at forsvar for freden må
bygges.» Med andre ord: Vi må gå bort
fra det foreldede dogmet fra romertiden
som sier at «hvis du vil ha fred, må du
forberede for krig». Svaret må være: Vil
du ha fred, må du forberede og bygge
fred. Fjorårets nobelprisvinner, Malala,
hadde et klart forslag: Man kan drepe
terrorister med gevær, men med utdanning kan man drepe terrorisme.
Hva er så de politiske, samfunnsmessige
og økonomiske virkemidlene som
kan virke på kort og på lang sikt i en
komplisert situasjon som i Syria? Det er
spørsmål vi må drøfte inngående. Noen
svar kan synes gitt:
Siden de ulike konfliktene i Midtøsten
påvirkes av hverandre, trengs det en
helhetlig tilnærming som inkluderer
både Israel/Palestina og kurdernes
situasjon. FN må inn mye sterkere, ikke
bare med sikkerhetsrådsresolusjoner,
men med politisk, økonomisk og
samfunnsbyggende tiltak fra FNs ulike
enheter. Et organ for å bygge sikkerhet
og samarbeid i regionen på linje med
OSSE bør vurderes.
Reell sikkerhet kan aldri oppnås med
militære midler, og slett ikke ved å eie
og true med bruk av atomvåpen. Få,
om noen, vil la seg verve til terrorisme
dersom det er utviklingsmuligheter
der de bor og de føler seg anerkjent og
integrert i sitt samfunn.
Alle utenlandske tropper må hjem,
og all utenlandsk militær opplæring må
avsluttes. Dette gjelder både USA, NATO
og deres allierte som Israel, Saudi-Arabia
og Qatar, samt Russland og Iran. Det
må håndheves en strikt våpenembargo
og kontroll med pengeoverføringer.
Smugling og illegalt salg av olje må
opphøre, og en streng grensekontroll
må hindre mer eller mindre skjult
rekruttering til krigen.
Flere trengs for å overbevise
makthaverne om at nedrustning er
nødvendig både for fred og utvikling.
Knapt noen region trenger dette
mer akutt enn Midtøsten. Bravo til
Nobelkomiteen som i år har gitt Nobels
fredspris til en vital, hjemmeutviklet
tunisisk sivilsamfunnskvartett. En reell
støtte for å kunne realisere drømmen om
en arabisk, demokratisk vår!
Mer ressurser trengs også for å
nå de marginaliserte ungdommene,
ikke minst unge menn, som ikke har
utviklingsmuligheter i dag i fattige
forsteder, om det så er i Paris, i Kabul
eller i Tripoli. Det trengs midler til
folk-til-folk-samarbeid, til faglige
utviklingsprosjekter og kulturell
utveksling.
Gapet mellom hva folk forstår at må
gjøres, og det verdens ledere reelt gjør,
blir større og større. Det underminerer
troen på demokratiet også i våre vestlige
land, og leder oss ut av en humanistisk
tradisjon vi har vært stolte av.
3
PRISVINNERE: «Behov for beskyttelse»
FOTOKONKURRANSE
Prisutdeling og debatt på
Kulturhuset 19. januar kl.
18.00.
Da flyktningene kom i tusentall til Norge
fra Syria, ble de mottatt med varme hjerter og åpne armer. FrPs innvandrings_
politikk ble isolert i kommunevalget, og
80 000 mennesker meldte seg inn i Facebook-gruppen Reefugees Welcome to Norway.
I høst snudde stemningen, og FrP/
Høyre trumfer gjennom en stadig mer
rigid innvandringspolitikk med Ap som
støttespiller. Regjeringen har for eksempel instruert utlendingsmyndighetene i
å avvise asylsøknader uten realitetsbehandling når søkeren har vært innom et
tredjeland.
I sitt siste anslag sier utlendingsmyndighetene at 60 000 mennesker på flukt
vil komme til Norge i år. Hva slags innvandringspolitikk ønsker vi oss i landet
vårt?
Ny Tid og Radikal Portal inviterer derfor
til panelsamtalen «Behov for beskyttelse»
den 19. januar kl. 18.00–20.00 på Kulturhuset ved Yongstorget i Oslo.
Vi ønsket å sette søkelys på møtene
mellom mennesker på tvers av geografi
og kultur, og etterspurte vi avbildninger
av flyktningenes hverdag, på godt og
vondt.
Breines er co-president i
International Peace Bureau
Var det Russland? – Ukraina er saksøkt
Hvorfor er Børge Brende så
sikker på at det var Russland
som skjøt ned det malaysiske
passasjerflyet i 2014?
UKRAINA
OLA TUNANDER
Den 17. juli 2014 ble et malaysisk passasjerfly, MH17, skutt ned over krigssonen
i Øst-Ukraina. Alle de 298 personene om
bord omkom. Syndebukkene ble umiddelbart Moskva og de russiskspråklige
rebellene i Øst-Ukraina. Norges utenriksminister Børge Brende la hele skylden på
Moskva, og sa til TV2 den 3. august 2014:
«Sanksjoner [mot Russland] kom for fullt
forrige fredag, ikke minst etter at MH17
ble skutt ned … [Det ble] store endringer
etter at man også så at det malaysiske
passasjerflyet ble skutt ned. Man kunne
ikke akseptere at dette fortsatte, og man
hadde sagt klart ifra til Putin.»
«Prosjektiler.» Ukraina hevdet at russerne
hadde ført BUK-missiler inn i krigssonen.
Russerne la på sin side frem satellittbilder som pekte på at Ukraina flyttet
BUK-missiler frem til regionen, og deretter flyttet dem tilbake dagen etter. Ifølge
journalisten Robert Parry (som avslørte
Iran–Contras-saken i 1985) peker også
CIAs satellittbilder mot det ukrainske militæret. Parry sier at en av CIAs hypoteser
er at krefter i Ukraina tok feil av et fly og
et annet: De skulle ikke ha skutt ned det
hvite MH17-flyet med blå og røde kanter,
men Putins presidentfly, som kom fra
BRICS-møtet i Brasil, og har de samme
fargene.
Granskningskommisjonen som ble ledet av Nederland og hadde deltakere fra
Belgia, Ukraina og Australia, og fra 2015
også fra Malysia, gjorte rapporten offentlig den 13. oktober 2015. Kommisjonen
hadde funnet «prosjektiler» fra et russiskprodusert BUK-missil. Det ble allerede
fra begynnelsen sagt at rebeller hadde
benyttet et russisk BUK-missil for å skyte
ned flyet. Disse «prosjektilene» ble oppfattet som bevis. Ukrainas statsminister
Arseniy Yatsenyuk sa at en nedskytning
av dette flyet måtte ha krevd russiske
spesialister. Malaysias transportminister
sa imidlertid at det ikke fantes noen bevis mot en bestemt stat eller aktør.
Alle stater i kommisjonen har vetorett,
hvilket betyr at Ukraina som mulig mistenkt for å ha stått bak nedskytningen
ikke kan kritiseres rapporten. I stedet for
å si dette, ble rapporten benyttet i propagandakrigen.
Den russiske produsenten Almaz-Antey har bekreftet at de oppviste «prosjektilene» kommer fra et BUK-missil. De sier
at de er fra en tidligere type BUK-missil
som kalles 9M38. Denne typen har ikke
blitt produsert siden 1986, og finnes ikke
lenger i Russland, ifølge Almaz-Antey –
mens Ukraina sies å ha flere hundre av
dem. Et BUK-missil eksploderer noen
meter fra målet og sprer tusenvis av små
«prosjektiler» over flykroppen. Disse
fragmentene kommer imidlertid fra én
retning, og flyskroget ved cockpiten hadde tilsynelatende blitt truffet fra to ulike
sider. Det hadde både utgangshull og
inngangshull på den samme siden.
Uklart og usikkert. I tillegg til hullene fra
prosjektilene, finnes det også helt runde
hull i skroget. Mange har spurt seg om
flyet ble skutt ned av et jagerfly som
benyttet både et luft-til-luft-missil og en
30 mm maskinkanon. 30 mm ammunisjon
har også blitt fotografert blant vrakdelene til MH17. Denne ammunisjonen retter
mistanken mot et ukrainsk jagerfly, og
mange vitner har sagt til blant annet BBC
at det var ett eller to jagerfly på plass
ved eksplosjonen. Russerne har også
presentert radarbilder som viser dette
– mens Ukrainas radarbilder viser det
motsatte. Vi vet ikke sikkert hva som er
sant.
Nedskytningen av KAL 007
var en av de alvorligste
hendelsene under den kalde
krigen. USA mente det var en
bevisst massakre.
Det eneste vi kan si, er at Ukraina som
stat er ansvarlig for å ha latt sivile fly
bevege seg over en krigssone, og tyske
familier som mistet sine nærmeste i
MH17-katastrofen, har saksøkt Ukraina.
Ifølge internasjonal lov er det vertslandet, altså Ukraina, som er forpliktet til å
stenge luftrommet når det er krig.
Det kan ta lang tid før vi kan si hvem
som er ansvarlig for nedskytningen av
MH17. Den 27. juni 1980 ble et italiensk
passasjerfly, Itavia 870, skutt ned på vei
til Palermo. 81 personer døde. Gransk­
ningen i etterkant viste at også et libysk
kampfly hadde blitt skutt ned. I 1999 ble
det avslørt at Itavia 870 hadde blitt truffet av et vestlig missil – men det var ikke
før i 2008 (28 år etter hendelsen) at Italias tidligere president Francesco Cossiga
sa at det var Frankrike som var ansvarlig. Den franske marinen hadde forsøkt
å skyte ned et fly på vei fra Øst-Tyskland
til Libya med Muammar Gaddafi om
bord. I 2011 kom enda mer av historien
for dagen. Oberst Gaddafi hadde landet
trygt på Malta (muligens ble han informert av italiensk etterretningstjeneste),
mens Frankrike ved en fatal feiltakelse
traff det italienske passasjerflyet i stedet.
I likhet med i CIA-hypotesen for MH17
tok man et alminnelig passasjerfly for
å være et fly med en politisk leder om
bord. Franskmennene plasserte deretter
en bombe på Libyan Arab Airlines' kontor i Valletta i Malta.
Spenninger og tåkelegging. Den 1. sep-
tember 1983 skjøt et sovjetisk jagerfly
ned det sørkoreanske passasjerflyet KAL
007 sør for Sakhalin. 269 personer døde
momentant. Flyet hadde fløyet et tusentalls kilometer over sovjetisk territorium
– over den topphemmelige marinebasen
i Petropavlovsk i Kamtsjatka. CIA mente
at Sovjet hadde tatt feil av KAL 007 og
trodd det var det amerikanske spionflyet
RC-135, som tidligere hadde krysset deres vei. Det ble spekulert i om USA hadde
latt KAL 007 trigge Sovjets luftforsvar for
å spionere mot radarene deres, for i april
1978 hadde et sørkoreansk passasjerfly
– KAL 902 – fløyet over den andre store
topphemmelige sovjetiske marinebasen
(på Kola). Dette flyet ble tvunget ned ved
Murmansk. Også da hadde Sovjet identifisert flyet som et amerikansk spionfly.
Nedskytningen av KAL 007 var en av
de alvorligste hendelsene under den
kalde krigen. USA mente det var en bevisst massakre. Russerne var på sin side
svært nervøse. Fly med atombomber
sto med motorene i gang i påvente av et
amerikansk angrep. President Reagan ga
i klartekst uttrykk for at det dreide seg
om en bevisst nedskyting av et sivilt fly:
«Denne forbrytelsen mot menneskeheten
må aldri glemmes … [Sovjet kommer
med] anklager om at det var et spionfly
2
1
… Men det er umulig at en pilot kunne
ta det for å være noe annet enn et sivilt
fly. … Dette var Sovjet mot verden …
en barbarisk handling,» sa presidenten
i en tale til nasjonens innbyggere den 5.
september 1983. KAL 007 hadde fløyet i
mer enn to timer over sovjetisk territorium, over Kamtsjatka og Sakhalin, uten
kontakt. Det president Reagan ikke sa,
var at National Security Agency (NSA)
hadde fulgt samtalen mellom de sovjetiske flyoffiserene og generalene hele tiden.
De visste at russerne på det tidspunktet trodde at flyet var det amerikansk
spionflyet RC-135, som hadde krysset
flyruten til KAL 007. NSA visste godt at
RC-135 hadde fløyet ut av området, og at
russerne nå fulgte et sivilt passasjerfly.
NSAs lyttestasjon på Hokkaido hadde
da også sendt tre meldinger av høyeste
prioritet for å informere presidenten om
dette. Hvis denne informasjon hadde
nådd frem, hadde USA kunnet benytte
den «varme linjen», den direkte kommunikasjonslinjen mellom USA og Sovjet,
for å stoppe massakren. Det var nok av
tid, men ifølge andrehåndskilder jeg har
snakket med, ble meldingene stoppet i
det amerikanske systemet. I stedet for at
dette kom frem, ble KAL 007 heller benyttet i propagandakrigen.
Mange døde. Den 3. juli 1988 skjøt USAs
missilkrysser USS Vincennes ned Iran Air
IR 655 på vei mot Dubai. 290 mennesker
døde. Flyet ble skutt ned over iransk
territorium. Mannskapet på USS Vincennes hadde tatt feil av IR 655 og trodd det
var et militært fly, men mye av informasjonen rundt dette er fortsatt hemmelighetsstemplet. Iran mener nedskytningen
var et bevisst massemord. Mediene
rapporterte det som en tragisk hendelse,
og saken forsvant fra de store overskrif-
tene kort tid etterpå. Mange mente at
bomben som ble plassert på flyet Pan
Am 103 over Lockerbie i Skottland den
21. desember 1988, der 259 mennesker
døde i styrten, var Irans svar på at USA
hadde skudd ned IR 655. Etter USAs krig
med Irak i 1991 og Irans støtte til USA,
ble ansvaret lagt på Libya i stedet. Et
avgjørende bevis var en «timer» for å
trigge bomben, som hadde blitt solgt til
Libya fra det sveitsiske selskapet Mebo.
En libysk agent ble dømt til fengsel. Men
20 år senere ble det bevist at de «timerne» som Mebo hadde solgt til Libya, ikke
hadde den samme kjemiske sammensetningen som den i Pan Am 103. Vi vet ikke
hvem som var ansvarlig.
Den 4. oktober 2001 ble det russiske
passasjerflyet Siberia Airlines 1812, som
var på vei fra Tel Aviv til Novosibirsk,
ved en feiltakelse skutt ned over Krim
av et ukrainsk missil. Dette er i hvert fall
den gjengse beskrivelsen av hendelsen.
Ukraina betalte kompensasjon til de etterlatte russiske familiene av de 78 menneskene som ble drept i nedskytningen.
Hvem som skjøt ned MH17 i juli 2014,
er fortsatt uklart.
Selvbedrag? Utenriksminister Børge
Brende sier at Russland er ansvarlig for
nedskytningen av MH17. Men hva vet
han egentlig om dét? Som en søvngjenger er Norge i ferd med å støtte opp
under en konflikt som kan føre til en
alvorlig global konfrontasjon, som i
tilfellet med KAL 007, med kampklare
bombefly og atomvåpen. Det er ingenting
som tyder på at den russiske ledelsen
kommer til å gi etter. De hevder ikke å
være involvert i nedskytningen. Hvordan
vet Børge Brende at det ikke var Ukraina
som skjøt ned flyet i 2014, slik tilfellet
var med Siberia Airlines i 2001? Hvordan
kan Brende være sikker på at grupper
i Ukraina ikke forvekslet et fly med et
annet, slik Frankrike gjorde i 1980, og slik
USA gjorde 1988? Hvordan vet Brende
at USA ikke har benyttet nedskytningen
av MH17 i en bevisst propagandakrig,
slik de gjorde med KAL 007? Og hvordan
vet Brende at det ikke kan få de samme
konsekvensene i dag som 1983? Vi vet
ikke. Men vi vet at krefter i Ukraina vil legitimere en konfrontasjon med Russland
for å bygge Vestens militære grense så
nær Russland som mulig. Dette er ikke i
norsk interesse. All innsats som har blitt
gjort fra norsk side siden 1990-tallet for å
etablere en norsk avspenning i forholdet
til Russland i nord, skulle være glemt.
Det verste er at norske politiske ledere
tilsynelatende tror på det de selv sier.
Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for
fredsforskning (PRIO) i Oslo. [email protected]
FOTO: AFP PHOTO/ HO/ SPANISH MINISTRY OF DEFENCE
Norge støtter militær tilnærming til flyktningkrisen
FLYKTNINGER
EU har igangsatt en
militæroperasjon for å hindre
mennesker på flukt i å ta fatt
på den siste strekningen fra
Libya til Europa.
AV TORI AARSETH
Siden april i fjor har EU jobbet med en
plan for å forsøke å «ødelegge smuglernes businessmodell» ved å sette i gang en
«systematisk innsats for å identifisere, ta
i besittelse og ødelegge fartøy og utstyr
før de tas i bruk av smuglere». Operasjon
Sophia, som ble igangsatt i slutten av juni,
kom som en respons på den voldsomme
økningen i dødstall for flyktninger på vei
over Middelhavet tidligere i år. I motsetning til Italias nå avviklede Operasjon
Mare Nostrum, som hadde som formål
å redde liv, fokuserer operasjon Sophia
på å stoppe flyktningstrømmen i Libya
før flyktningene kommer seg ut på Middelhavet og blir EUs problem og ansvar.
Grunnlaget for Operasjon Sophia, først
kalt EU Navfor Med, ble lagt i en rådsbeslutning 23. april i år. I skarp kontrast til
de langdrøye forhandlingene om fordeling av flyktninger innad i Schengen, tok
det rekordknappe to måneder å utarbeide
konseptet, få medlemslandene til å stille
med fregatter, ubåter og luftstøtte, og å
igangsette operasjonen.
Mulig militær intervensjon. Det uttalte
formålet med operasjonen – å stoppe
smugling av migranter over Middelhavet fra Libya – er kjent via beslutninger
i EUs råd og pressemeldinger fra offisielt
hold. Ny Tid har i tillegg gått gjennom
flere interne planleggingsdokumenter
tilgjengeliggjort via Statewatch og Wikileaks. I krisehåndteringskonseptet fra
april, publisert av Statewatch, planlegges
operasjonen gjennomført i fire faser. Den
første fasen – overvåkning og kartlegging
av smuglernes «businessmodell» – ble
igangsatt ved en rådsbeslutning 22. juni i
år, til tross for at det juridiske rammeverket for de resterende delene av operasjonen fortsatt var uavklart. Den 7. oktober
gikk operasjonen over i fase to, hvor EUs
skip autoriseres til å borde, gjennomsøke og ta i besittelse båter som mistenkes
brukt til smugling av flyktninger. Fase tre
er i krisehåndteringskonseptet beskrevet
som en innsats for å ødelegge båter og
annet utstyr som kan brukes til å smugle
mennesker over Middelhavet.
Det er her den planlagte operasjonen
virkelig begynner å støte på en rekke juridiske, moralske og politiske dilemmaer.
Operasjonen er nemlig ikke planlagt å
foregå bare i internasjonalt farvann, men
også i Libyas territorialfarvann og på
land. Både bakkestyrker og luftangrep er
inkludert som muligheter i planleggingsfasen, og den sørlige grensen for operasjonen settes i krisehåndteringskonseptet til 28 grader nord, langt inn i libysk
territorium. Til tross for at alle beslutninger og dokumenter erklærer at operasjonen vil forholde seg til folkeretten, er det
ikke tydeliggjort hvordan denne jakten på
smuglere skal unngå å få negative konsekvenser for flyktninger og for lokalbefolkningen i Libya. Problemet med operasjonens plan om å ødelegge båter og annet
utstyr før de tas i bruk av smuglere, er at
båtene som brukes for å sende flyktninger over til Europa, i stor grad er lokale
fiskebåter som overtas av smuglere. Skal
man sørge for at libyske smuglere ikke
får tilgang til båter, må man nødvendigvis også ta livsgrunnlaget fra store deler
av lokalbefolkningen langs Libyas 2000
kilometer lange kyst. I forbindelse med
behovet for samarbeid med statene som
ligger rundt Libya, påpekes også «problemet» at enkelte av disse landene fungerer
som «transittland for midler som muliggjør smugling». Redningsvester blir nevnt
som eksempel.
Det fremstår rett og slett
som at EU ikke har tatt inn
over seg realitetene i dagens
Libya, som er preget av
splittelse, væpnede militser og
borgerkrig.
Internasjonal sikkerhet? Et av de største
usikkerhetsmomentene rundt operasjonen er det manglende juridiske grunnlaget. I planleggingsdokumentene presiseres det at fase tre og deler av fase to av
operasjonen forutsetter enten en invitasjon fra Libya til å gå inn i libysk farvann
og territorium, eller en resolusjon fra FNs
sikkerhetsråd som gir grønt lys til å gå inn
uten libysk tillatelse. Ingen av disse betingelsene ser ut til å kunne bli oppfylt med
det første. I Libya hersker det fremdeles
borgerkrig etter at Muammar Gaddafi ble
styrtet av en koalisjon av vestlige stater
i samarbeid med opprørere i 2011. For
øyeblikket har landet to rivaliserende regjeringer som hver kontrollerer deler av
landet. Forsøk på å få til en samlingsregje-
Etter debatten overrekker vi vinnerne
prisene i fotokonkurransen «Welcome to
Norway», som Radikal Portal og Ny Tid
utlyste i oktober.
I panelet: Brynjulf Risnes, menneskerettighetsadvokat; Thee Yezen Al Obaide,
førskolelærerstudent og flyktning fra
Irak; og Mona Bentzen, initiativtager til
Refugees Welcome to Norway.
Vel møtt til prisutdeling og panelsamtale!
ring har så langt ikke lykkes. Andre steder
i Libya er det lokale militser som kontrollerer terrenget, enkelte av dem knyttet til
Daesh (ISIS). Det eksisterer altså ingen
sentral regjering med kontroll over hele
det libyske territoriet som kan gi en invitasjon til EUs militære styrker om å gå
inn i landet. Regjeringen med base øst i
landet, som har vært internasjonalt anerkjent, har i tillegg uttalt at de ikke støtter
Operasjon Sophia.
EU har også arbeidet for å få sikkerhetsrådet med på en resolusjon som autoriserer militær inngripen i Libya for å stoppe
smuglere under FN-charterets kapittel VII.
Denne typen resolusjoner brukes vanligvis
når sikkerhetsrådet fastslår at en situasjon
utgjør en trussel mot internasjonal fred og
sikkerhet. Smugling har aldri tidligere gitt
anledning til et slikt mandat, og det er vel
heller tvilsomt om det utgjør en trussel
mot internasjonal fred og sikkerhet. Den
9. oktober vedtok sikkerhetsrådet likevel
resolusjon 2240 med henvisning til Operasjon Sophia, blant annet med støtte fra
Norge. EU og andre medlemsstater autoriseres i resolusjonen til å kunne stoppe, inspisere og ta i besittelse skip som brukes
til smugling i internasjonalt farvann utenfor Libya, selv uten tillatelse fra skipets
flaggstat. Resolusjonen gir en viss grad av
legitimitet til Operasjon Sophia, som allerede var gått over til fase to, til tross for
at EUs ønske om autorisasjon til å gå inn i
libysk farvann og territorium, ikke var en
del av resolusjonen. Kun Venezuela avsto
fra å stemme, og uttalte at det å anvende
kapittel VII og militærmakt for å løse det
som essensielt sett er en humanitær krise,
skaper en uheldig presedens. Også FNs
generalsekretær Ban Ki-Moon har kritisert
operasjonen og uttalt at «det finnes ingen
militær løsning på den humanitære tragedien som utspiller seg i Middelhavet».
En nyttig diktator. Blant dokumentene
som er lekket av Wikileaks, er et militærråd basert på krisehåndteringskonseptet.
Her påpekes det at operasjonen mangler
klare politiske målsettinger, og at det derfor må utvikles egne militærstrategiske
målsettinger. Likevel finner vi hint om
hva det ønskede utfallet av operasjonen
kan være i krisehåndteringskonseptets
beskrivelsen av fase fire – fullføring og
tilbaketrekning. Her beskrives et ønsket
fremtidig Libya som har fått en samlingsregjering med kontroll over hele territoriet, og som har styrket sin egen kystvakt
i så stor grad at Libya selv kan ta over
oppgaven med å stoppe smugling av flyktninger til Europa, med økonomisk støtte
fra og trening i regi av EU. Tidsrammen
for operasjonen, og dermed for å oppnå
dette scenarioet, er ett år. Det fremstår
rett og slett som at EU ikke har tatt inn
over seg realitetene i dagens Libya, som
er preget av splittelse, væpnede militser
og borgerkrig.
Scenarioet som beskrives er også til
forveksling likt samarbeidet Italia har
hatt med Gaddafi-regimet om immigrasjonskontroll siden 2003. Italia har under
denne avtalen bidratt med midler og trening for å styrke Libyas grensekontroll,
og Libya har i sin tur sørget for å redusere
flyktningstrømmen til Italia. Bakgrunnen
for denne avtalen er det brysomme non
refoulement-prinsippet i flyktningkonvensjonen, som fastslår at det ikke er lov å
sende en person tilbake til et sted der
1) Fotograf Marita Uglem Remøy, vant premien på 10.000 kr.
Vinnerbildet er valgt pga dets fotografiske komposisjon, barnets
utsatthet, men også hennes forventning og nysjerrighet.
2) Klovner uten grenser, fotograf Anne-Britt Kristiansen
3) Afghan Refugees, Storskog, fotograf Thomas Nilsen
personens liv eller frihet er i fare. I 2012
slo den europeiske menneskerettighetsdomstolen fast at Italias praksis med å
stoppe båter med flyktninger i internasjonalt farvann og sende dem tilbake til
Libya, var et brudd på dette prinsippet.
Nettopp derfor er det så viktig at flyktningene stanses i libysk farvann eller territorium, før de får rettigheter i Europa. Et
annet moment er at det å hindre en flyktning i å søke opphold i et trygt land, også
er et brudd på flyktningkonvensjonen. EU
er derfor helt avhengig av det faktum at
Libya ikke har signert konvensjonen, og
ikke respekterer flyktningenes rettigheter.
Kritikkverdig. Selv om Operasjon Sophia
som helhet mangler juridisk mandat, og
målet med den fremstår som ren ønsketenkning innenfor dagens politiske realiteter, er altså operasjonen godt i gang.
Tre uker inn i fase to sto styrkens nestleder frem og innrømmet at ingen smuglere
var pågrepet så langt, og at operasjonen
måtte ha tilgang til libysk farvann og territorium for å lykkes. Man kan håpe på at
historien slutter der, og at operasjonen
først og fremst vil ha vært en kostbar
papirtiger – en måte for EU å vise handlekraft på i møte med en krisesituasjon.
Gjennomføres planen slik den er beskrevet i krisehåndteringskonseptet, etter
tillatelse fra Libya eller FNs sikkerhetsråd, eller i verste fall gjennom en tøying
av mandatet som nå foreligger, kan det få
store negative konsekvenser for både Libya og flyktningene som er i transitt der.
Går man inn i libysk farvann og territorium med luft-, sjø- og bakkestyrker, som
operasjonen legger opp til, vil situasjonen
fort kunne eskalere til en væpnet konflikt
mellom EU og de lokale militsene som regjerer grunnen langs deler av kysten. Situasjonen for flyktninger i Libya er også
uholdbar. Tidligere i år kom Amnesty
International med en rapport som dokumenterer omfattende overgrep mot flyktninger i Libya – bortføring og utpressing,
tortur, seksuell vold, religiøs forfølgelse,
rasisme, tvangsarbeid og drap. Sett i lys
av at vi står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, og tatt i
betraktning den nåværende situasjonen
på bakken i Libya, er det høyst kritikkverdig at EU velger å satse på denne dårlig
planlagte og lite realistiske militære tilnærmingen.
Aarseth er fast journalist i Ny Tid.
[email protected]
NY TID
Lørdagsabonnent
på Klassekampen?
Fortsett å motta Ny Tid i 3 måneder for 150 kr!
Send navn og adresse til 450 20 044
* Tilbudet gjelder ut januar
10
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kommentar
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
KOMMENTAR
Kronikk: Maks 7000 tegn med mellomrom.
Send oss også et bilde av deg selv. [email protected]
Kommentar (maks 4000 tegn) sendes [email protected],
mens debatt på avisens artikler vises til vår webside
på www.nytid.no tilknyttet Facebook.
Redaksjonen forbeholder seg retten
til å gjøre innleggene kortere.
Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentarsidene.
Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert.
Hva er viktigst?
Månedsavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75)
Månedlig internasjonal orientering – frihet og brorskap. [email protected]
Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | [email protected]
Marte Mesna, redaksjonssjef | 489 57 138 | [email protected]
Tora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | [email protected] [kritikk]
Økologisk beredskap
Ny Tid sin redaksjonelle satsning innen økologi er for tiden
reflektert i debatten mellom forfatter Erland Kiøsterud og filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen. Det dreier seg om vår sårbarhet, utsatthet og truede omgivelser (se side 12). Men står
vi overfor mer enn vår rå utnyttelse av klodens ikke-fornybare
ressurser og en ødeleggende temperaturstigning?
Kiøsterud ser rett inn i et radikalt nihilistisk utgangspunkt,
og antar at Vetlesen «er fanget av kulturelle betingelser» som
hindrer ham i å overskue situasjonen i et større perspektiv.
Vetlesen svarer, med bakgrunn i sin såkalte økosentrisme,
at Kiøsterud derimot er fanget i en uheldig antroposentrisme, der mennesket ser naturen rundt seg fra sitt sentrum.
Kiøsterud fremhever det positive i begjærlig livslyst, og
mener Vetlesens posisjon er opptatt av syndighet – at mennesket pålegges skylden for, i sin ivrige infantilitet, ikke å ha
sett hva industrialisering og teknologisk utvikling har brakt
med seg av ødeleggelser. Vetlesen ber på sine side Kiøsterud
studere nærmere hvordan livslystens begjær formes, sanksjoneres og umiddelbart tilfredsstilles – slik
begjæret kanaliseres i en gjennomkapitalistisk verden.
Ny Tid beskrev også i desember den «antropocene» tidsepoken vi nå befinner oss i. Menneskets virksomhet har over tid
nå vært så inngripende at selv Jorden nærmest betraktes som
«skapt» av oss. Vi har endret på biodiversitet og temperatur,
og utryddet en mengde arter og livsformer – vi er forført av
alt det nye som det er mulig å gjøre, og forbruke. I vår antropocene tid er mennesket økologisk sett involvert i, eller i ett
med, materialiteten – de plastiske og teknologiske omgivelsene våre er ses bare som en forlengelse av kroppen og det
estetiske begjæret. Slik dette nå diskuteres innen akademia og
aktivistiske miljøer, dreier det seg, slik vår skribent Alexander
Carnera uttrykte det i desember, om en «forbundethet eller
interaksjon som eksisterer mellom alle ting, bevisste, organiske og mineralske».
Denne økologiske sammenhengen var også tema sist måned
på Universitetet i Oslo, under et seminar kalt Imag(in)ing
Technologies. Medieprofessor Patricia Pisters fra Amsterdam
tok nettopp
utgangspunkt i en
tilbakevending til
materialiteten, til
det mineralske, til
metallet. Hennes
foredrag «Follow
the Metal: Mines,
Media and Minds»
illustrerte også
jakten på gullet
via scenen i Wim
Wenders’ film
Jordens salt (2014),
hvor Sebastião Salgado har fotografert gullgravere i en enorm,
åpen gruve [se bilde]. Hun mener at bilder også er materielle
– de er heller en del av vår verden enn bare en illustrasjon av
den. I vår medievirkelighet oppleves kropp, teknologi og bilde
som sammenflettet. Således kan hun kalle en filmskaper som
Sergej Eisenstein for en metallurg, der filmarbeidet blir «teknologiske oppstillinger» av arbeidere og maskiner, slagscener og streiker. Ved å tenke materialiteten på nytt, er det
kanskje mulig at mennesket kan begrense sin farlige dominans av naturen, og la seg redde av et nytt helhetsperspektiv,
av «oikos» – av en økologisk tenkning om verden.
En av Pisters inspirasjonskilder er den franske filosofen og
psykoanalytikeren Félix Guattaris bok The Three Ecologies
(1989). Guattaris filosofi ligger ikke så langt unna Arne Næss’
økosofi. Hos Guattari er «det økologiske» tredelt: en mental
økologi, en relasjonell, sosial økologi og et økologisk forhold
til omgivelsene. Han betrakter tidens nevroleptiske bedøvede
verden som en verdensomspennende kapitalistisk forbrukskultur. Som psykoanalytiker er hans ønske at vi frigjør oss fra
vår endelighet – fra individuelt begjær, smerte og død – og
inngår mer i fellesskap med estetiske, teknovitenskapelige,
førpersonlige tidsforståelser av tid, kropp og seksualitet. Lett
å forstå? Nei. Men gruppedynamikk og gruppeforståelse ble
benyttet i Guattaris psykoanalysepraksis. Muligens et preparat som er altfor skremmende for dagens vestlige individualisme?
Likevel: La oss høre mer, da hans analyser minner
om Vetlesens og Kiøsteruds: Guattari er i 1989 redd for
Amazonas, klodens lunge; Saharas skrumpende vegetasjon; oksygenmangel, ozonhull og CO2; han er bekymret for
arbeidsløshet, sult og atomteknologi.
Kan vi forstå dette økologiske, slik vi lever er gjennomsyret av økonomisk effektivt forførende konkurranse? Nei,
Guattaris økosofiske eller økologiske helhetstenkning vil møte
motstand: Selv antar han at trues vår tids egoistiske individualisme – fører det med seg rasisme, ensomhet, kjedsomhet,
angst, nevroser, og lenger inn i vår redsel, til religiøs fundamentalisme, nasjonalisme og undertrykkende marginalisering
av andre. Et land som Norge er nok ikke beredt til å åpne
dørene for et større økologisk fellesskap.
Men vi lever i en tid med mye endringer, eksempelvis
innen både økonomi, miljø og migrasjon: Derfor trengs en ny
fleksibilitet. Vi bør merke oss Vetlesen som spør om mennesket kunne «la være å ta ut alt det er teknisk mulig å ta ut fra
naturen … en overbelastning av naturgrunnlaget de avhenger av». Utbytting kan føre til irreversible skader. Guattaris
anbefaling er at vi i en sunn sivilisasjon – bærekraftig, om du
vil – må praktisere linedans på en høyt oppspent vaier der
vi trenger nok armslag for å holde balansen. Når endringene
snart kommer må vi ha oppøvd nok økologisk beredskap – en
fleksibilitet tilnærmet lik akrobatens.
truls lie
11
Henger teknologiske
fremskritt sammen med
etiske fremskritt? Hva er det
egentlig som gjør at Norge
er blant de mest humanistisk
fremstående samfunn i
verden?
Skal Regjeringen fortsatt opptre som et trassig barn?
UTVIKLING
ANDREW P. KROGLUND
Om ikke mange månedene møtes de blåblå til første budsjettsondering for 2017.
Jeg er fristet til polemisk å spørre: Skal
Regjeringen fortsatt ta på seg en trassig
mine, stampe bena i bakken og si «jeg vil
ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke»?
Utenriksminister Børge Brende (H)
og Regjeringen vil ikke bevilge penger
til informasjon vedrørende utenriks- og
utviklingspolitiske saker. Men de har nå
to år på rad fått tommelen ned fra Stortinget etter å ha foreslått slike dramatiske
kutt i informasjonsstøtten til organisasjonene. Med en oppsiktsvekkende trass har
Regjeringen insistert på å kutte i det den
ser på som brysom kritikk. «For et Sisyfos-arbeid de utsetter seg selv for,» sa en
sentral KrF-rådgiver til meg under høringen i Utenriks- og forsvarskomiteen. Han
lurte vel på hvor enfoldig man får lov til
å være.
Hvem vet hva Regjeringen tenker? Vil
de likevel våge seg på nye kuttforslag
i neste budsjettkamp, høsten 2016? I
budsjettdebatten like før jul i fjor kom
Venstres Trine Skei Grande med en klar
advarsel til utenriksministeren: «Ikke
gjør det en gang til!» Hun refererte til det
hun kaller «debattstøtten».
Dårlig håndverk, lite utviklingsfremmende. Regjeringens forslag til dramatiske
kutt i støtten til sivilsamfunnet over
utviklingsbudsjettet var svært overraskende i lys av budsjettforliket i 2014. I
tillegg til å innebære enda en omkamp
med både støttepartiene og sivilsamfunnet, fremsto forslaget som et svik mot
sivilsamfunnet. Og kanskje enda verre:
Det var demokratitappende, og det var
en nedjustering av arbeidet med oppfølging av FNs nye bærekraftsmål.
Kanskje er det på tide igjen
å blåse støvet av en egen
utviklingsministerpost?
Og dét etter at både statsminister
Erna Solberg og utenriksminister Børge
Brende deltok aktivt i det internasjonale
arbeidet for FNs nye bærekraftsmål,
vedtatt i New York i september i fjor.
Uten et kritisk engasjement fra det internasjonale og det norske sivilsamfunnet
hadde dette blitt vasne, dårlige og lite
fremtidsrettede mål.
Regjeringen argumenterte med at flyktningkrisen krever ekstraordinære tiltak.
Selvsagt. Ingen er uenige i dét. Men i en
verden med flere parallelle kriser er det
viktig at vi fortsetter å investere i gode
og langsiktige løsninger på både flyktningkrisen, klimakrisen og fattigdomskrisen. Det fordrer aktiv debatt. Debatt
fører til innovasjon og ny forståelse, og
kanskje nye og bedre løsninger.
Grunnlovsjubileet i 2014 skulle «bidra
til deltakelse og engasjement i demokratiet». I sin frivillighetserklæring sist
sommer erklærte de blåblå at «Regjeringen vil legge til rette for et sterkt sivilsamfunn som kan være en motvekt til
statens makt».
Likevel forsøkte de altså å strupe
debattklimaet ved i praksis å legge ned
informasjonsarbeidet hos FN-sambandet,
Bistandsaktuelt og støtten til organisasjonene. Men heldigvis – Kjell Ingolf
Ropstad og Knut Arild Hareide fra KrF
engasjerte seg også sterkt, og resultatet
er kjent: Debattstøtten videreføres på
samme nivå som tidligere år. Nedleggelsen av Bistandsaktuelt og FN-sambandet
ble derved hindret. Som KrF-politikerne
selv sa det: «Dette er viktig for en kunnskapsbasert utviklingspolitisk debatt, og
en mer samstemt norsk politikk overfor
utviklingsland.»
Mange av de utenriks- og utviklingspolitiske interpellasjonene som løftes frem i
Stortinget, er resultat av debatter skapt i
organisasjoner som får støtte nettopp av
denne informasjonspotten. Slik sikrer vi
nødvendige kritiske korrektiver, og får en
levende og informert debatt.
Og da er vi helt på linje med det en
samlet Utenriks- og forsvarskomité sa i sin
innstilling til budsjettet for 2016: «Formålet med bevilgningen skal være å bidra til
å fremme demokratisk deltakelse, kritisk
debatt og kunnskap om utviklingspolitiske temaer.»
Utenriksministerens handlingsrom.
RORG-samarbeidet er et nettverk av
norske organisasjoner som driver opplysningsarbeid om internasjonale miljø- og
utviklingsspørsmål, og fremmer kritisk debatt om utviklingspolitiske saker. Informasjon om egen fortreffelighet får ikke støtte.
Internasjonal politikk og debatten
rundt norske posisjoner og holdninger
er på mange vis morgendagens nasjonale
politikk. Å strupe en informert debatt er
derfor litt som å skyte det norske demokratiet i foten.
Men utenriksminister Børge Brende er
en god mann. Han vil mye. Han er kunnskapsrik. Han er aktiv. Det kan derfor
unnskyldes om han mottar dårlige råd
og ikke har tid til å kvalitetssikre disse.
Det må ha vært belastende å oppleve
eget kollegium så trassig gå inn for informasjonskutt. Jeg forventer derfor
at han står på prinsippet om støtte til
utviklingspolitisk debatt, og at han er tydelig på dette ved neste budsjettkorsvei.
Men hverdagen til en utenriksminister er kompakt og umenneskelig travel.
Kanskje er det derfor på tide igjen å
blåse støvet av en egen utviklingsministerpost? Det kan kanskje sikre bedre
informasjonsflyt, mindre budsjettbråk og
bedre prioriteringer? Hva sier du, Børge?
Kroglund er styreleder i Rorg-samarbeidet.
Ønsk Veganuary velkommen!
MAT OG MILJØ
SIRI MARTINSEN
Et nytt vegetarvennlig initiativ har
dukket opp: Veganuary. Initiativet – som
mange aktører over hele verden, også i
Norge, har tatt til seg – handler om å spise vegansk i januar, for forhåpentligvis å
fortsette et dyre- og miljøvennlig forbruk
også resten av året.
Den engelske avisen The Independent
spådde for to år siden at «2014 kan bli
det året der veganisme blir mainstream».
De brydde seg ikke med å definere begrepet, som betyr 100 prosent vegetarisk,
fritt for alle dyreprodukter. Bakgrunnen
for denne fremtidsoptimismen på vegne
av en dyrevennlig forbruksendring, var
det økte antall kjendiser som prøver seg
på vegetartrenden, samt nye kjøpesentre
i Europa der alle hyllemetrene besto av
helt og holdent dyrefrie matvarer. Avisen
hadde langt på vei rett. Nye initiativer
for å løfte frem plantebasert mat og grunnene til å velge dette, kommer stadig.
I Norge jobber NOAH for «Meatless
Monday» – en internasjonal kampanje
som i NOAHs versjon betyr å få kantiner,
restauranter og andre mattilbydere til å
innføre et godt helvegetarisk tilbud hele
uken, og ha et ekstra positivt fokus på
det grønne tilbudet på mandager. I løpet
av 2015 har nesten alle norske universitetskantiner og restauranter blitt med på
NOAHs kampanje.
Tunge aktører. Veganuary er et initiativ
som er skåret over samme lest: Ved å
prøve seg på en vegansk måned kan man
gjennom egne handlinger oppleve at dyr
– som ofte har levd og dødd på en måte
de fleste ikke engang ønsker å vite om –
ikke trenger å være en del av mathverdagen. Når man først har åpnet øynene for
den matverdenen det veganske kjøkken
har å by på, er det lettere å ta innover
seg de mange gode grunnene til å la være
å spise dyr.
Internasjonalt har kjøttfri mat fått støtte fra tunge aktører, hvorav enkelt kanskje vil overraske noen: Verdens rikeste
mann, Microsoft-gründer Bill Gates, samt
Twitter-medgründerne Biz Stone og Evan
Williams, har alle investert i det amerikanske selskapet Beyond Meat. Beyond
Meat har som mål å bidra til å kutte verdens konsum av animalsk protein med
en fjerdedel innen 2020 – kampanjen heter rett og slett «25/20». To av selskapets
100 prosent plantebaserte produkter
ble testet i en blindtest direkte på CNNs
Today Show. Panelet av CNN-programledere tok feil begge ganger, og var sikre
på at «juksekjøttet» var det som i realiteten kom fra dyr. De bekreftet dermed
grunnlegger Ethan Browns filosofi: Det
er hans produkt som er ekte – «ekte kjøtt
fra planteprotein». «Kjøtt er ikke noe
mysterium,» skrier Beyond Meat. «Det er
ganske enkelt: aminosyrer, fett, litt karbohydrater og mineraler, og mye vann
kombinert til en gjenkjennelig konsistens
og smak. Hva om vi definerer kjøtt ut i
fra hva det er, og ikke hvor det kommer
fra? Vi lager kjøtt for fremtiden. Kjøtt fra
planter.»
Økende trend. Deres ambisiøse mål støt-
tes av klimaforskere ved World Bank og
International Finance Corporation, som
mener at et 25 prosents kutt i kjøttkonsumpsjonen må skje – ikke innen 2020,
men innen 2017. De uttaler også at dette
er den mest pragmatiske og realistiske
måten å møte klimautfordringene på.
Både FNs klimapanel og miljøforskere
fra en rekke andre institusjoner er tydelige på at endrede forbruksmønstre der
kjøtt erstattes med plantebasert mat, er
et av de mest kostnadseffektive tiltakene for å redusere utslipp fra sektoren.
Også Miljødirektoratet nevner kostholdsendring som det mest effektive tiltaket
for å redusere utslipp i et tiårsperspektiv. Direktoratet peker også på husdyrproduksjon som én av to hovedfaktorer
for utslipp, og mener at overgang fra
storfekjøtt til vegetabilske produkter vil
ha størst effekt. FNs forbrukertips sier
også ganske enkelt «eat less meat, poultry and fish».
Verdens mest folkerike land, Kina, har
blitt fremstilt som et skrekkscenario for
miljøet med økende rikdom og en hang
til å ta over kjøttbasert vestlig livsstil.
Men samtidig viser det seg at Kina nå er
et av de landene der den veganske delen
av befolkningen vokser raskest. På grunn
av økt dyrerettighetsengasjement og
interesse for Buddhas lære, har mer enn
50 millioner kinesere blitt veganere, eller
fire prosent av befolkningen. I USA spiser
13 prosent kjøttfritt – det er 40 millioner
mennesker. India ligger tradisjonen tro
fremst av en rekke grunner, med 40 prosent vegetarianere, og det er ikke bare
tradisjon, men også hensyn til dyr og
miljø blant unge mennesker som bidrar
til at tallet holdes høyt. Tyskland har sett
en rivende utvikling i retning vegetariske
valg – sju millioner, eller ni prosent, av
tyskere velger kjøttfritt. I Sverige er ti
prosent vegetarianere.
En undersøkelse NOAH fikk gjennomført fra Opinion i 2011, viste at over en
tredjedel av befolkningen i Norge ønsker
å spise mer vegetarisk. Nylig meldte
Nationen at en undersøkelse de har fått
gjennomført, viser at en fjerdedel av
Norges befolkning også har konkrete
planer om å gjøre noe med dette ønsket
i 2016. For disse kan nettopp Veganuary
– å starte året med en vegansk måned –
være en god idé.
Dyrevennlig og miljøvennlig vegetarisk
mat er på fremmarsj. Det går ennå ikke
raskt nok for dyrene i kjøttindustrien, og
heller ikke raskt nok for klimaet. Men ballen har begynt å rulle – og før vi aner det
kan «Meatless Monday» bli til «Meatless
Mainstream», med Veganuary hele året.
Martinsen er veterinær og leder i NOAH – for
dyrs rettigheter. [email protected]
Jeg, en skoledropout
I dag blir du sett på som en
taper hvis du dropper ut av
videregående. Følelsen av å
mislykkes er selvforsterkende.
Hvem sin skyld er det?
UNGE STEMMER
er kjipt, er jobbutlysningene til stillinger
du vet du kunne fylt, men som har krav
om utdanning for at arbeidsgiverne skal
kunne forhåndssortere søknadene. Enda
en ting er når politikerne sier at det er
kunnskapssamfunnet vi skal leve av
etter oljen – og du skjønner at det ikke
er deg de tenker på. De tenker ikke på
realkompetanse og know-how, men på
formell utdanning og studiepoeng.
LINN-ELISE ØHN MEHLEN
Jeg er en skoledropout. Jeg droppa ut av
andre klasse, prøvde å gå trinnet på nytt,
ga opp og begynte heller å jobbe. I likhet
med hva tilfellet er for de fleste som
dropper ut, var årsakene mange til at
jeg ikke fullførte videregående. Jeg sleit
med motivasjonen, og i kombinasjon
med sykdom ble konsekvensen at jeg var
mye borte fra skolen. De gangene jeg var
tilbake, var skolehverdagen preget av lærere som sa jeg måtte «ta meg sammen»,
i tillegg til prøver og innleveringer jeg på
ingen måte hadde lest til. Frykten for å
gjøre feil overstyrte ønsket om å fortsette på skolen.
Det verste med å droppe ut av
videregående er ikke å gå glipp av
russetida. Det er å være på fest og ikke
bli tatt på alvor i diskusjoner etter å
ha fortalt at du ikke har gått ferdig
videregående. En annen ting som virkelig
Frykten for å gjøre feil
overstyrte ønsket om å
fortsette på skolen.
Ånd over hånd. Min fortelling er på
ingen måte unik eller uvanlig – tvert
imot er det mange der ute som har gjort
akkurat det samme som meg. Av de
tusenvis av elevene som skal begynne
på videregående hvert år, kommer en
tredjedel til å droppe ut. Flesteparten
av dem havner ikke i trygdestatistikken,
men i arbeidslivet. Det ville i
utgangspunktet vært helt greit, hadde
det ikke vært for at samfunnet behandler
dem som annenrangs.
Alt dette handler om hvordan vi
som samfunn ser på kunnskap. Det er
et skrikende behov for folk i såkalte
«trøste og bære»-yrker – folk som jobber
med pleie og omsorg – på det norske
arbeidsmarkedet. De som jobber i
kollektivtrafikken og søppeltømminga,
sørger for at resten av samfunnet ikke
stopper opp. Likevel settes åndsarbeid
over håndsarbeid. Dette kunnskapssynet
gjennomsyrer også den videregående
skolen, og har skapt en skole tilpasset en
bestemt type elever.
I dag er ikke videregående skole
obligatorisk. Likevel har nok de fleste
unge mennesker i Norge kjent på at
det finnes strenge forventninger om å
fullføre. Det er ikke tilstrekkelig å ta seg
en vanlig jobb, å bidra til samfunnet
med produktivt arbeid, etter fullført
grunnskole. Derfor velger mer eller
mindre alle å begynne på videregående.
Men for mange stopper det der. Vi må
spørre oss hva slags signaler samfunnet
sender ut til alle de som utgjør denne
dropout-statistikken. Følelsen av å
mislykkes, ikke bare med en skolegang
vi føler vi burde fullført, men også i et
lengre løp, er selvforsterkende. Kanskje
skolepolitikerne i de store etablerte
partiene må ta innover seg at det er mer
enn bra nok å få folk i arbeid på et punkt
i livet? Fremfor å skulle presse flest mulig
gjennom et løp som ikke passer for alle?
Samtidig må vi heller ikke gi opp å skape
en videregående skole som gjør at flere
ønsker og klarer å fullføre.
For alle. Jeg tror jeg hadde hatt
lettere for å fullføre videregående
hvis politikerne var mindre opptatt av
stramme regler, testing og målstyring,
og mer opptatt av å hjelpe elevene med
å fullføre. Nå kommer nye fraværsregler
som går ut på å nekte elever som har
mer enn 10 prosent fravær i et fag å
avlegge eksamen. Det er selvsagt feil vei
å gå. Det kommer til å gjøre det enda
vanskeligere for lærerne å vise skjønn,
og enda tyngre for elever som sliter med
å komme tilbake til skolen.
Høyre og Arbeiderpartiet har byttet
på å lage en skole der frykten for å
mislykkes er en av de tingene som fører
til at folk mislykkes. Skolesystemet
strammes gradvis til, slik at mulighetene
for å spesialisere seg i praktisk retning
stadig blir færre. Nå sitter vi igjen med
en skole hvis eneste formål er å levere
arbeidskraft til «kunnskapssamfunnet».
Vi trenger en annen skole. En skole
som gir rom for å utvikle praktiske
evner i tillegg til teoretisk kunnskap. Det
forutsetter en skikkelig gjennomgang
av læreplanene i alle fag, med mål om å
gi større plass til praksis og mindre til
teori. En slik skole må gi lærerne tid til
undervisning, ikke bare testing og måling.
Og det må bli lagt til rette for å følge opp
hver enkelt elev fra deres utgangspunkt,
gjennom å innføre et tak på 20 elever i
hver klasse på studiespesialiserende,
og 12 elever på yrkesfag. En skole som
gir tid til fritid, ikke leksetvang, ikke
heldagsskole. En skole for alle.
Øhn Mehlen er leder i Rød Ungdom.
[email protected]
FRIBYFORFATTER
MAMON ALI JABAR
Hva handler «fremskritt» om? Dypest sett
om to ting: Hvilken moral som dominerer
i samfunnet, og hvilke teknologiske verktøy som brukes for å tjene samfunnet.
Stort sett er det et viktig gjensidighetsforhold mellom disse to, men forholdet
speiles aldri fullstendig. Det er ikke
nødvendigvis sånn at et samfunns etikk
er godt utviklet selv om man bruker det
fremste innen teknologi i produksjon og
forbruk. På samme måte er det ikke nødvendigvis sånn at teknologien er utviklet
selv om samfunnet har gjort store fremskritt når det gjelder etikk og menneskerettigheter.
Men hva er viktigst av disse to tingene? Det viktigste er hvordan man
sikrer vedvarende stabilitet i et samfunn
når det gjelder den humanitære situasjonen. Man kan komme frem til svar på
dette spørsmålet ved å sammenlikne to
typer samfunn som er på samme inntektsnivå, slik at den økonomiske faktoren ikke er årsaken til forskjellene. Hvor er hjelpen i Kongo?
Meslinger har i flere
måneder herjet i Kongos
Katanga-provins. FN
har gitt penger, men
hjelpeorganisasjonene klarer
ikke bistå der behovene er
størst.
Så la oss sammenlikne Norge med sam-
funn i Midtøsten. Mange land i Midtøsten har en inntekt som er på samme nivå
eller høyere enn Norge om man bruker
alle målestokker for å definere inntekt.
Norge er i toppsjiktet i verden når det
gjelder teknologi, men har likevel ikke
kommet på høyde med enkelte land i
Midtøsten – for eksempel Saudi-Ara-
KONGO
Uendret situasjon. Vold og konflikt har
tvunget folk på flukt i Katanga-provinsen.
Situasjonen i andre provinser i landet er
også uutholdelig. Felles for disse er at
hjelpen ikke når dem som trenger den
mest.
Da jeg var i Kongo for fem år siden,
møtte jeg mange mennesker med et des­
perat behov for hjelp. Det var et svært
utfordrende oppdrag for meg som lege.
Jeg hadde altfor lite ressurser til å hjelpe
alle de veldig sårbare menneskene som
kom til oss. Jeg husker spesielt godt
en kvinne som hadde blitt tvunget på
flukt med sitt nyfødte barn. Hun hadde
ikke mat eller drikke til seg selv, og hun
hadde mistet den dyrebare melken den
nyfødte jenta skulle hatt. Da mor og barn
endelig kom til oss, hadde hun gått flere
dager uten mat og rent vann.
Situasjonen har ikke endret seg siden.
Kongo har de siste tiårene opplevd mange, ofte overlappende, kriser.
Hvor er hjelpen? Hele 80 prosent av
hjelpen i Kongo befinner seg i urbane
områder. Samtidig befinner 80 prosent
av menneskene i Kongo seg hverken i
byene eller i flyktningleirene. De lever på
avsidesliggende steder, de gjemmer seg i
skogsområder, eller har søkt tilflukt hos
andre familier – langt utenfor allfarvei.
Her finnes hverken primærhelsetje-
KRYSKULTUR
LINDA NOOR
neste eller system for å kunne frakte
akutt syke til klinikker eller sykehus.
Og mennesker dør, selv av sykdommer
som enkelt kan forebygges med vaksiner, behandles med saltløsning eller en
malariapille. Det er de mest sårbare som
taper – igjen.
Leger Uten Grenser ser selv vanskeligheter med å få gitt helsehjelp i Katanga.
Logistikken er en utfordring, veiene dårlige, og noen områder er bare tilgjengelige
med motorsykkel eller båt. Ikke minst er
sikkerhetssituasjonen svært utfordrende.
Mange humanitære
organisasjoner har en tendens
til å velge bort kompliserte
situasjoner.
Lite risikovilje. Verden klarer ikke å møte
behovene til mennesker som er vanskelige å nå. Det er mange årsaker til dette,
men la oss begynne med de humanitære
organisasjonene:
En Leger Uten Grenser-rapport fra
2014 viser at mange humanitære organisasjoner har en tendens til å velge bort
kompliserte situasjoner, befolkninger,
områder og behov. De er lite villige til å
ta risiko, og unngår vanskelige prosjekter
av hensyn til sikkerhet, logistikk, kostnad, omdømme eller praktiske hensyn.
Det er svært viktig – særlig i Katanga-provinsen, hvor befolkningen er
sårbar på grunn av gjentatte dødelige
sykdomsutbrudd – at organisasjoner kan
rykke ut så kjapt som mulig. Men som
i flere andre provinser i Kongo er organisasjonene tungt til stede kun i urbane
områder, og nesten ingen organisasjoner
har kapasitet til å hjelpe mennesker i
periferien.
Dødelig sammenblanding av roller. En
av de viktigste grunnene til at det ikke
finnes nok aktører i Katanga, er sikkerhetssituasjonen. I teorien skal sykehus
og humanitære aktiviteter respekteres i
konfliktområder. Dessverre er realiteten
ofte en helt annen. I Katanga har soldater
kommet inn på vårt sykehus og trakassert pasienter. Mange steder i Kongo ser
det heller ikke ut til at alle opprørsgrupper skiller mellom sivile og kjempende
– og det gjør heller ikke soldater i det
kongolesiske militæret.
Samtidig har en tungt bevæpnet
FN-brigade ved navn MONUSCO fått i
oppdrag å bekjempe væpnede grupper
som går imot myndighetene. Disse offensive FN-operasjonene gjøres i biler som
likner på de som brukes av humanitære
organisasjoner og andre humanitære
FN-initativer. Folk vet dermed ikke om de
hvite bilene som kommer inn i landsbyen, er lastet med tepper eller kuler. Det
fører til en dødelig sammenblanding av
roller, og kan så tvil om nøytraliteten til
humanitær og medisinsk nødhjelp. I siste
instans går dette ut over de menneskene
som trenger det mest.
De som trenger det mest. Den utsultede
nyfødte babyen og moren hennes kom
heldigvis frem til oss i tide. Banza og
Roger klarer seg også fint. Dessverre får
ikke alle hjelp.
De humanitære prinsippene er krystallklare på at behov skal være det
eneste som avgjør hvor hjelpen går.
Hjelp skal gis til de mest nødlidende,
ikke basert på hvor de bor, hvor mye
penger de har eller hvem de kjenner.
For at dette skal være mulig, må nøytraliteten til humanitær hjelp respekteres
av alle parter i konflikter, inkludert de
humanitære aktørene selv. Dersom dette
ikke skjer, blir det livsfarlig å gi nødhjelp
i konfliktområder. Til slutt er det de som
trenger hjelpen mest som taper.
Brun Andersen er lege og feltarbeider i
Leger Uten Grenser.
Månedsavisen NY TID – internasjonal orientering siden 1953 |
Abonnement og kundeservice:
tlf: 450 20 044 (også sms)
e-post: [email protected]
web: www.nytid.no/abonnement
Abonnement/løssalg/PR:
Line Fausko, kommunikasjonsjef
tlf 930 18 855, [email protected]
Abonnementpriser, inkl ONLINE+
12 måneder 790 kr (12 utgaver)
Annonser/MF: [email protected]
Tuva Hennum, markedsansvarlig
[email protected]
(Annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00)
ONLINE+ digital utgave web/pdf/filmer:
12 måneder 590 kr
Avisen utgis torsdagen midten i måneden,
og foreligger da også i Klassekampen.
Følger man med på global statistikk over
forbrytelser i samfunnet, tegner den lave
kriminalitetsraten i Norge seg tydelig
opp. Dette gjelder selvfølgelig også i
sammenlikning med de to nevnte landene. I statistikken fra 2007, for eksempel,
finner vi at det bare forekom ett drap per
128 000 nordmenn. I Saudi-Arabia var det
ett drap per 108 000 personer, mens det
i Tyrkia var ett drap per 16 000 personer.
Norge har altså mye lavere andel drap i
forhold til de to andre samfunnene – til
tross for at både Tyrkia og Saudi-Arabia
har mye strengere lover og avstraffelser
når det gjelder drap.
Norge er et dogmefritt
samfunn.
En annen målestokk som impliserer
den humanitære situasjonen i et land,
er gjennomsnittlig levealder. Ifølge FN-statistikk for perioden 2015–
2020 er gjennomsnittlig levealder i Norge
78 år for menn og 81 år for kvinner. I Tyrkia er gjennomsnittlig levealder 71 år for
menn og 74 år for kvinner, mens tallene
fra Saudi-Arabia viser 70 år for menn og
75 år for kvinner. Norge kommer altså
best ut her.
FN har, for å unngå for mange ulike
standarder og for mange sammenlikninger, etablert begrepet «menneskelig
utvikling», som innbefatter et lands gjennomsnittlige inntekt, gjennomsnittlige
levealder og gjennomsnittlige arbeidsledighet. Dette brukes som en felles standard for sammenlikning av ulike lands
generelle utvikling. Ifølge globale rap-
porter utgitt av FN, har Norge beholdt
førsteplassen i menneskelig utvikling i
fem år. Dermed fremstår Norge som et
av verdens mest fremstående land. Mer
spesifikt kan vi si at landet står i fremste
rekke når det gjelder humanisme, og i
annen rekke når det gjelder teknologi.
Da blir spørsmålet: Hva slags etisk
system er det som dominerer i Norge, og
som gjør at det er blant de mest humanistisk fremstående samfunn i verden?
Og hva er individets plikter i dette
systemet, all den tid vi er etiske individer som har fordel av å bevare og utvikle
dette samfunnet?
Gransker man strukturen i landet, stikker to observasjoner seg frem. Den første er at Norge er et dogmefritt samfunn.
Det vil si at ingen moral som springer
ut av et politisk system eller en religiøs
struktur, får dominere.
Samfunnsstrukturen preges av en
enighet mellom staten som system og
individene som aktører i dette systemet
– en allmenn enighet om prinsippene
i menneskerettighetene, som fungerer
som dette samfunnets kompass.
Den andre observasjonen er at samfunnsmedlemmene samtidig vurderer
staten – i dens juridiske forstand – som
den grunnleggende autoriteten når det
gjelder å oppnå rettigheter. Det finnes
ingen annen autoritet eller noen andre
midler med myndighet til å realisere
rettferdighet i alle sine former.
På bakgrunn av dette blir individets
plikt å støtte denne dualiteten og prinsippene for menneskerettighetene i landet,
og å utvikle sine individuelle ytelser med
hensyn til hva som utvikler samfunnets
stabilitet. I hvert fall hvis vi betrakter oss
selv som individer som tilhører et humant og etisk system, og som har nytte
av å bevare Norge slik det fremstår: i en
særstilling blant de mest humanistiske
samfunn i verden.
Jabari er en syrisk forfatter og journalist, og har
bodd i Levanger som fribyforfatter siden 2014.
Hverdagsforebygging av radikalisering
HILDE BRUN ANDERSEN
Lille Banza på tre år har måttet reise åtte
timer på motorsykkel for å få behandling
for alvorlig meslingsykdom, og foreldrene til Roger på et og et halvt har vært
livredde for å miste sitt tredje barn til
sykdommen. Lille Kapiri kom så altfor,
altfor sent til sykehuset. Etter noen
dager i koma døde han av meslinger.
Meslingepidemien som pågår i Katanga
akkurat nå, rammer de mest sårbare – de
som ikke har tilgang til helsehjelp, de
barna som har vært syke flere ganger før.
FN har erkjent alvoret i Katanga-provinsen i Den demokratiske republikken
Kongo, og har annonsert en utbetaling
på 2,4 millioner dollar for å hjelpe humanitære aktører samt regjeringen i landet
med å reagere på epidemien. Problemet
er at penger ikke er nok. Vi trenger flere
aktører på bakken. Leger Uten Grenser er
fortsatt en av bare to organisasjoner til
stede i Katanga for å behandle og vaksinere barn mot meslinger.
bia, som importerer den mest moderne
teknologien verdens fabrikker produserer til høyeste pris. Dette gjelder også
Tyrkia, som bruker det aller fremste
innen teknologi på flere av landets arbeidsplasser.
Men gjenspeiles Tyrkia og Saudi-Arabias relative teknologiske overlegenhet
over Norge i tilsvarende høy etisk standard?
Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm
Utgiver: Ny Tid & Orientering AS
Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA
I året som gikk var mediebildet sterkt
preget av saker som omhandlet terrorfare, norske fremmedkrigere og radikalisering. Politikere, myndigheter og
representanter fra sivilsamfunnet har
løftet forebygging av voldelig ekstremisme høyt opp på agendaen. Bevisstheten
og kunnskapsnivået om problematikken rundt i landet har vokst, men det
er fortsatt mange som jobber med og
omgås unge mennesker som er usikre på
hvilken rolle de kan ha i det forebyggende arbeidet.
En sosial prosess. I sin nyttårstale snak-
ket statsminister Erna Solberg om «hverdagsintegrering», og la frem noen forslag
til hva vi alle kan gjøre for å bidra til en
smidig integrering av flyktningene. Den
samme tilnærmingen er også fruktbar
når det gjelder radikalisering: Radikaliseringsprosessen har nemlig, i likhet
med integreringen, en sentral sosial
komponent. Vi snakker om radikalisering
når et individ begynner å omfavne et
ekstremistisk verdensbilde og i ytterste
konsekvens blir villig til å handle i tråd
med den voldelige ideologien han eller
hun har adoptert – og denne prosessen
går man sjelden gjennom alene. Som
oftest skjer det i tett kontakt med andre
likesinnede. Selvradikalisering forekommer også – når individet radikaliseres
uten direkte å møte andre ekstremister.
De sitter hjemme og isolerer seg mens
de konsumerer propagandamateriale.
Men slike såkalte «ensomme ulver» føler
ikke selv at de er alene. Det har ofte et
utstrakt sosialt liv på internett, de har en
forestilt sterk tilhørighet til likesinnede
rundt i verden, og er overbevist om at de
opptrer på vegne av flokken sin.
Den største utfordringen for de som jobber med og omgås utsatt ungdom, er å
legge merke til når et individ går fra å være
en sympatisør til å bli en terrorist – altså
når det bikker over.
Trykket livssituasjon. Det er vanskelig å
vurdere hvem som står i risikosonen for
å utvikle ekstremistiske tendenser. De
aller, aller fleste som flørter med voldelig
tankegods, trekker seg unna det igjen.
Det finnes ikke en «profil» på terrorister.
De har svært forskjellig bakgrunner:
Noen er utdannede og kommer fra gode
økonomiske kår, mens andre har slitt på
skolebenken og ikke klart å etablere seg
i arbeidslivet. Befatning med kriminalitet
og rusmisbruk går igjen hos mange, men
ikke alle. Én fellesnevner er at mange
opplever et stort trykk i sin livssituasjon,
som åpner for en søken etter tilhørighet
og mening. Det kan være identitetsmessige, relasjonsmessige eller psykiske problemer. Så kobles dette igjen til eksterne
faktorer, og man identifiserer sin egen
livssituasjon med eksempelvis forestillingen om at det foregår en krig mot islam
og muslimer, eller på den motsatte siden,
at vårt samfunn står overfor en invasjon
av islam.
Den største utfordringen for
de som jobber med og omgås
utsatt ungdom, er å legge
merke til når et individ går fra
å være en sympatisør til å bli
en terrorist.
Over grensen. Blir man først en del av en
voldelig, ekstremistisk gruppe, senker
det terskelen for å utføre terror kraftig.
Man blir mer kapabel gjennom trening
og ved å få tilgang til et kontaktnettverk.
Men det er samtidig viktig å huske at de
fleste som hyller terrorgrupper og sprer
et ekstremistisk budskap på nettet, ikke
utgjør en direkte trussel – men det kan
bli en realitet om de kommer i kontakt
med en form for operasjonell struktur.
Da går man fra bare å mene noe, til
faktisk å ha en gjennomføringskapasitet.
I det hverdagslige forebyggende arbeidet
er det uhyre viktig at man holder hodet
kaldt og husker at selv om noen gir
uttrykk for ekstreme ideer, er det slettes
ikke noen automatikk i at det vil utvikle
seg til en radikaliseringsprosess med
aksept for bruk av vold og terror. Det må
likevel tas på alvor. Denne balansen er
viktig.
Forholdet mellom hva en person mener
og ytrer, og hva en person faktisk er
villig til å gjøre – altså forholdet mellom
holdninger og adferd – er komplekst. Ekstreme holdninger må fanges opp, men
måten vi gjør det på kan være avgjørende for hvorvidt vi skal klare å endre dem.
For unge mennesker som sliter med
tilhørighet, og som trekkes mot ytterliggående og ekstreme grupper, er det
viktig å skape trygge rom for diskusjon
og utforskning av tanker og synspunkter.
Trygge rom for vanskelige samtaler.
Hvordan skal vi skape dette rommet for
utvikling av kritisk tenkning og medfølende engasjement for hele menneskeheten?
Hvordan skal vi håndtere de vanskelige
uenighetene, uten å gjøre konfliktpotensialet større? Jeg mener at slike rom
kan finnes overalt, så lenge rammene er
trygge og basert på et menneskerettslig
utgangspunkt. Det kan være på biblioteker, i klasserommet, i trossamfunn og på
fritidsklubber. Rett og slett der mennesker møtes til daglig.
I Minotenk har vi blant annet invitert
unge muslimer til å diskutere USAs utenrikspolitikk ansikt til ansikt med amerikanske diplomater, og vi har tilrettelagt
for dialog med islamkritikere, politikere,
PST, forskere og journalister. Vi har også
hatt med oss tidligere ekstremister rundt
på skoler for å gi et personlig ansikt til
historien om hvordan veien inn i og ut av
en ekstremistisk livsstil kan arte seg. Slike samtaler kan ofte bli følelsesladde og
opphetede, men de er også utrolig lærerike for alle parter. Vi kan alle bidra med
å skape slike trygge rom for vanskelige
samtaler. Vi kan alle delta i hverdagsforebyggingen. Vi må ha et klart definert mål
i å fremme kritisk og omsorgsfull tenkning, uten en fordømmende og utstøtende fremtoning. I stedet for å prøve å gi de
unge svarene, er det mer hensiktsmessig
å stille dem spørsmål. Utfordre, oppmuntre til at de tenker ut løsninger og konsekvenser, og guide meningsutvekslingen
så den ikke rammer noen av deltakerne
personlig. Det er en mye større sjanse
for at man kan endre farlige holdninger
hvis personen kommer frem til den positive holdningsendringen selv – i stedet
for å få den påprakket ovenfra.
Linda Noor er daglig leder i Minotenk og utdannet sosialantropolog. Hun bidrar fast i Ny Tid
med spalten Krysskultur. [email protected]
Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslowww.nytid.no
Redaksjon:
Ansvarlig redaktør (daglig leder) Truls Lie
[[email protected]], redaksjonssjef Marte Nesma [48957138, [email protected]], redaksjonssekretær Tora Ulstrup [[email protected]].
Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og
Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter Redaktørplakaten,
Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakatens
regler for god presseskikk. Den som mener seg
urettmessig omtalt, bes kontakte redaksjonen.
PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund.
Faste journalister, frilansere og kritikere:
Carima
Tirillsdottir
Heinesen,
[mobil
40592018, [email protected]], Øystein Windstad [[email protected]], Hans E. Olav [[email protected]], Hanne Gideonsen [email protected]
no], Lasse Takle, Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold,
Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Alexander Carnera, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Steffen Moestrup,
Tori Aarseth, Simen Joachim Helsvig, Henning
Næss, Paal Bjelke Andersen, Nina Ossavi, Aslak Storaker, Ola Tunander og Mette Karlsvik.
Korrespondenter og kommentatorer:
Linda Noor, Bjørn Hatterud, Bjørn Stendahl,
Ole Robert Sunde.
Mumbai, India: Joe Ekker.
Rio, Brasil: Runa Tierno.
Gaza, Palestina: Ahmad Al-Kabariti
Moskva, Russland: Elena Milashina
Harare, Zimbabwe: Ethel Kabwato
Teheran, Iran: Najmeh Mohammedkhani
Kairo, Egypt: Nawal Sadawi., Hana Afifi.
Redaksjonsråd:
Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis
Lian, Ketil Magnussen (Oslo dokumentarkino),
Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Erland Kiøsterud (forfatter), John Y. Jones (Networkers North/
South), Paal Bjelke Andersen (forlegger), Kenneth
Korstad (Deichman), Alexander Carnera (forfatter,
Kbh), Sarah Prosser (Partnership for Change), Audun Lindholm (Vagant), Hedda Langemyr (Norges
fredsråd), Carsten Juhl (Kunstakademiet Kbh).
12
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Sårbarhet og dødelighet hos alt levende
For Erland Kiøsterud ble
Vetlesens essay i november
«en forfallshistorie i kristenplatonsk tradisjon der
mennesket har tatt skade på
sin sjel, har syndet og blitt
ondt». Vetlesen svarer her
Kiøsteruds essay Stillheten
før livet og lydene (desember
2015). Dreide det seg om
en vei frem til nihilsmen?
Syndighet eller livslyst? Til
forskjell fra sin økosentrisme,
går Vetlesen her ut mot
hva han kaller Kiøsteruds
antroposentrisme.
ØKOKRISEN
JOHAN VETLESEN
I et bredt anlagt essay i desemberutgaven
av Ny Tid skisserer Erland Kiøsterud det
han anser som de viktigste punktene av
uenighet mellom våre posisjoner, stilt på
spissen i ingressens spørsmål: «Er det
menneskets syndighet eller livslyst som
har brakt kloden til en økologisk ubalanse?»
Ingen av delene, vil mitt svar lyde,
for spørsmålet er galt stilt og tilbyr ikke
overbevisende og tilstrekkelig komplekse
svaralternativer. Når Kiøsterud tilskriver
meg svaret «menneskets syndighet» og
sin egen posisjon svaret «livslyst», vil jeg
argumentere for at fremstillingen av min
posisjon er feilaktig, samt at Kiøsteruds
er uforløst og belemret med alvorlige inkonsistenser.
Kilden for Kiøsteruds utlegning av mitt
ståsted er essayet «Hybris – og stillheten etterpå», trykket i Ny Tid i november
2015. Han hevder at jeg her beskriver
hva jeg mener er «den økologiske krisens
årsak». Men nei, jeg gjør ikke dét i den
teksten. I stedet fremstiller jeg oppfatningen hos Antikkens tenkere om at naturkatastrofer skyldtes moralsk forfall og svikt,
med belegg i tre av Platons dialoger og i
Bibelens skapelsesberetning, især 1. Mosebok, 6. kapittel.
Kiøsteruds lesning ser ingen forskjell
på hva jeg refererer som Platons henholdsvis Bibelens syn, og mitt eget; de
slås i hartkorn. Mitt essay er dermed
for Kiøsterud «en forfallshistorie i kristen-platonsk tradisjon der mennesket
har tatt skade på sin sjel, har syndet og
blitt ondt», der jeg «plasserer årsakene til
[øko]krisen – og løsningene av den – i en
lokal, gresk-kristen horisont». Således er
jeg, stadig ifølge Kiøsterud, «fanget av kulturelle betingelser … som hindrer [meg]
i å se problemet vi står overfor i et større
perspektiv, i å se verden slik den er».
Slike karakteristikker, i en kritikk av et
essay om hybris, skaper en viss fallhøyde for den som fremsetter dem. Jeg skal
komme tilbake til hva Kiøsterud har å anføre som bud på et større perspektiv.
Når Kiøsterud kommer skjevt ut fra
hoppkanten, skyldes det også at han «tilslutter» seg mitt syn om at «instansen for
verdi hverken lar seg – fritt og autentisk –
frembringe av det enkelte individ eller påtreffes i noe som eksisterer og er slik det
er, uavhengig av [mennesket]». Men igjen,
dette er ikke mitt syn. Formuleringen er
myntet på det jeg beskrev som Kiøsteruds oppfatning, som slik jeg fremholdt er
preget av eksistensialismens insistering
på at det å finne ankerfester for mening
og verdi utenfor oss selv, det være seg
i naturen, er en form for selvbedrag, en
illusjon det moderne mennesket omsider
har vokst seg fra. Især er det i Kiøsteruds
skildringer av hva han legger i å forstå
stillheten som «grunnvilkår» at hans gjeld
til en eksistensialistisk posisjon à la den
tidlige Jean-Paul Sartres kommer til uttrykk: «Det var ingen mening i verden før
vi kom. Bare stillhet. Mørk materie. Blind
natur.» Stillheten er «fraværet av ethvert
språk før oss, enhver mening, årsak, enhver instans».
Disse talemåtene gir inntrykk av et kate-
gorialt skille mellom mennesket, bevissthetsvesenet, på den ene siden, og naturen
for øvrig, på den andre; en avgrunn mellom en skapning som, på eksklusivt vis og
i kraft av eksklusive egenskaper, bringer
størrelser som mening, formål, retning
og verdi inn i en verden som, med alle de
ikke-menneskelige skapningene den inneholder, for sin del anses som fullstendig
tom for alt dette. Følgelig hevder Kiøsterud at «det ikke vil være noen mening når
vi eventuelt ikke er her lenger». Gitt denne formen for metafysikk, innen det som
Kiøsterud omfavner som en gjennomsekulær og erklært post-metafysisk måte å
se forholdet menneske verden på, er det
ikke rart at nihilismens mulighet – eller er
det realitet, uttrykt som «sannheten» om
at verden utenfor/uten mennesket er tom
for verdi, mening, formål? – ledsager Kiøsteruds posisjon lik en skygge.
Linjen fra Descartes over
Sartre til Kiøsterud påminner
om essayet filosofen Hans
Jonas skrev om gnostisisme,
eksistensialisme og nihilisme.
Arven fra Sartre er som sagt påtakelig,
likeså fra Descartes’ velkjente dualisme i
form av skillet mellom de to substansene
res cogitans og res extensa, den åndelige
versus den utstrakte, hvori inngår synet
på dyr som følelsesløse automata. Linjen
fra Descartes over Sartre til Kiøsterud påminner om essayet filosofen Hans Jonas
skrev om gnostisisme, eksistensialisme
og nihilisme, der han vil vise at «ingen filosofi har noensinne vært mindre opptatt
av naturen, som den har tømt for enhver
verdighet», enn eksistensialismen og det
Jonas kaller «nominalismens absolutte
seier over realismen».
Ettersom jeg i mitt forfatterskap om
økokrisen har tatt utgangspunkt i forskjellen mellom å betrakte mennesket
som «apart from nature» og som «a part of
nature», merker jeg meg at Kiøsteruds formuleringer om stillheten som grunnvilkår
repeterer nøyaktig det skillet – normativt
utlagt: avgrunnen – mellom mennesket
og naturen forøvrig som jeg har advart
mot, i tråd med toneangivende bidrag til
Bombe og bumerang
Denne måneden opplyste
Nord-Korea at de har
gjennomført sin første
vellykkede prøvesprengning
av en hydrogenbombe. I
den forbindelse børster Ny
Tid støv av Orienteringredaksjonens refleksjoner fra
1956 om den amerikanske
varianten.
2. JUNI 1956
SIGURD EVENSMO
På ny er det eksplodert en amerikansk
bombe i Stillehavet, og enda en gang
får verden vite at det var den største
hittil, den mest imponerende, den mest
skrekkinnjagende. Så og så mange millioner tonn gammeldags sprengstoff svarte
den til, og journalister og telegrambyråer sprer over alle land og kontinenter
dramatiske skildringer av det store øyeblikket. Ildkulen som oppsto ved eksplosjonen, hadde en diameter på 5 mil, «soppen» over målet nådde denne gang 4 mil
til værs, og hadde denne H-bomben vært
sluppet over en storby, ville virkningene
blitt omtrent disse: «Praktisk talt hver
eneste bygning, til og med hus av forsterket betong med 25 centimeter tykke
vegger og 15 centimeter tykke gulv, ville
ha blitt smadret i en omkrets av over 30
kilometer fra nullpunktet på bakken like
under eksplosjonsstedet.» Og så videre,
og så videre.
miljøfilosofi som nevnte Jonas og Arne
Næss’ dypøkologi. Bemerk også at Kiøsterud ikke tar høyde for miljøfilosofen J.
Baird Callicotts sondring mellom «source
of value» og «locus of value»: mellom det
(den) som tilskriver verdi og bedriver
praksisen verditilskriving, og det som tilskrives verdi ettersom det er et sted for
– en manifestasjon av – verdi. Hos Kiøsterud, ulikt hos Callicott, er mennesket – og
bare mennesket – begge deler, altså både
tilskriver og sted.
Hva følger for Kiøsteruds posisjon, slik
den fremstår i hans essay? Jo, at posisjonen er antroposentrisk, menneskesentrert hva alle vesentlige filosofiske
spørsmål om egenskaper, verdi og etikk
angår. Dette igjen til forskjell fra min egen
posisjon, der grunnvilkåret ikke er stillhet, men – som Kiøsterud korrekt siterer
– handler om «sårbarhet og dødelighet
hos alt levende, og om artsoverskridende
gjensidige avhengigheter slik økosentrismen – til forskjell fra antroposentrismen –
anerkjenner dem». At Kiøsterud i samme
tekst kan sitere meg på min programmatiske sprengning av antroposentrismen i
vestlig filosofi og kulturhistorie, for så å
plassere meg i samme bås som denne filosofiens founding father Platon, er rett og
slett pussig.
Kort sagt, mens Kiøsterud hevder at jeg
er fanget av kulturelle betingelser knyttet
til en «lokal, gresk-kristen horisont», er
det snarere han som skriver innenfor og
er lojal overfor den etablerte vestlig-filosofiske fortellingen om forholdet mellom mennesket og naturen for øvrig. Til
hvilken pris gjør så Kiøsterud dette? Jo,
med den pris at han intellektuelt reproduserer den fortolkningsrammen som
dels har muliggjort, dels legitimert, de
utbyttingspraksisene som har ledet frem
til vår tids økokriser – intet mindre. Når
Kiøsterud lar sine betraktninger munne
ut i at problemet er menneskets «katastrofalt manglende innsikt i seg selv som
natur», og at «vårt eneste håp er det den
yngre delen av hjernen vår er i stand til
å tilføre den eldre», så har han muligens
rett i det, skjønt jeg synes det er vanskelig
å vurdere gyldigheten i så vage og usituerte utsagn. Slike formuleringer – i likhet
med påstanden om at «begjæret i seg selv
er det ikke noe galt med», og at det «først
og fremst er uvitenhet» som har brakt oss
til dagens økokriser – blir for ahistoriske
og apolitiske til å fungere som korrektiver
overfor de etter mitt syn reelle årsakene
til krisen.
Det slår meg hvor langt Kiøsterud her
later til å befinne seg fra mitt motto i den
miljøpolitiske debatten de siste årene:
«Den som snakker om klimakrisen, kan
ikke tie om kapitalismen.» Ja, samfunnet
glimrer med sitt fravær som analytisk
kategori i Kiøsteruds essay. Det er den
grovt tegnede konstellasjonen menneske-verden som gjelder, i tråd med eksistensfilosofiens postulat om menneskets
metafysiske ensomhet i et kosmos uten
resonans, ribbet som det siden Descartes er for muligheter til å inngå i gjensidig
kommunikasjon med mennesket som bevissthets– og erfaringsvesen. Fremmedheten Kiøsteruds form for metafysikk her
demonstrerer overfor den panpsykismen
jeg – med prøvende skritt – har tatt til
orde for, er påtakelig.
For min del tror jeg ikke at årsaken til
krisen finnes i entall. Ei heller at den har
form av en moralsk forfallshistorie der
livet ses på som syndig. Jeg deler ikke Kiøsteruds hang til å ta utgangspunkt i en
eller annen (postulert, primær) egenskap
hos mennesket, det være seg synd, begjær eller livslyst. Vi må i stedet se men-
Dette skjer samtidig med at all verden så
å si fra dag til dag ser utslag av russernes
nye politikk. Utad i form av tilnærming til
vestmaktene, vennskapelige møter med
Vestens ledende statsmenn, erklæringer
om fredelig sameksistens, demobilisering, økt handelssamkvem, kulturavtaler, utlevering av viktige vitenskapelige
resultater, en stadig voksende utveksling
av alle mulige slags delegasjoner – samtidig med at underutviklede land får økonomisk hjelp. Innad ved liberalisering av
styret på forskjellig vis, mens oppgjøret
med Stalin og hans tid går sin gang.
Ennå fins det sterke krefter i Vest
som vil få verden til å tro at det hele
er et narrespill av russerne, og at den
kalde krigen må gå videre som om ingenting var skjedd. Ja, mer enn det: For
noen dager siden formidlet presse og
kringkasting en erklæring fra et snes
amerikanske «sovjeteksperter» om at
russerne nå i virkeligheten er farligere
enn noensinne. Blant disse ekspertene
var Edgar Hoover, sjef for statspolitiet
FBI, rabiat antikommunist og mer beslektet åndelig med McCarthy enn med
Eisenhower.
I Paris forkynner NATO-sjefene flittig at
ingen avslapning må finne sted, og dette
er refrenget også hos tallrike statsmenn
i Vest, deriblant våre egne. Fra Washing-
DINOSAURENE DØDE PÅ GRUNN AV EN RASK KLIMAENDRING FOR OVER 250 MILLIONER ÅR SIDEN, IFØLGE RÅDENDE TEORIER. KULL, OLJE OG ANDRE FOSSILE BRENSLER ER DINOSAUR-TEKNOLOGI, MENER MILJØORGANISASJONEN GREENPEACE, SOM HADDE REIST DENNE SKULPTUREN UNDER EN TIDLIGERE RUNDE I KLIMAFORHANDLINGENE I BONN I 1997.
(NTB-FOTO LARS M. HJORTHOL)
nesket som historisk og kulturelt situert,
som deltaker i ulike sosiale praksiser og
institusjoner og som innrammet av systemiske føringer av ulik art (teknologisk,
økonomisk og politisk sådan – eksempelvis i form av imperativene om profitt og
vekst). Dette for å få et presist grep om
hvordan disposisjoner hos mennesket
alltid dels påvirker og former, dels påvirkes og formes av trekk ved omgivelsene
som for sin del er foranderlige innen konkrete samfunn.
I tråd med eksistensfilosofiens
postulat om menneskets
metafysiske ensomhet.
For å bli mer spesifikk: Dersom begjær
(Kiøsteruds forslag) skal kunne bringes
inn på en teoretisk fruktbar måte i forbindelse med aktuelle fenomener som forbruksrelatert artsutryddelse, eller det jeg
kaller rovdriften på den ytre så vel som indre natur, må bestemte personers begjær
ses i en kontekst der sentrale spørsmål
er av typen: Hvordan formes begjæret?
Hva og hvem sanksjonerer det, gir det utsikter til tilfredsstillelse, eller forbyr det,
reserverer det for noen til utelukkelse av
andre? Hva og hvem er begjærets «rette»
objekter? Hvordan fremstår – kulturelt
og moralsk, teknologisk og kommersielt
– forholdet mellom wanting og waiting?
Som preget av utsettelse, undertrykkelse og sublimering (klassisk Freud), eller
– nær sagt motsatt – som preget av øyeblikkelig tilfredsstillelse, med lykke, alltid
lykke, som kulturelt påtvunget imperativ?
Gitt den stadig mer globaliserte, aggressive og livsverdensinvaderende kapitalismen som gjennomsyrer alle praksiser
i vår epoke, så handler dette om kanaliseringen av begjæret – samt av de basale
behovene mennesker har for mening og
tilhørighet, om anerkjennelse og verdi – i
retning av konsum, av et opplevd «må ha x
eller y» for å være noen, for å bli sett, for
å føle meg levende. Kort sagt, det handler
om tendensen til varegjøring (kommodifisering) av både begjærssubjektet, objektet og relasjonene de danner – et per-
ton meldes at «De forente stater regner
med å holde sine militære styrker på det
nåværende nivå i årene fremover og utstyre dem med bedre våpen.» Kilde: forsvarsminister Wilson.
H-bomben er et mektig
våpen, den moderne teknikks
vidunder, men ikke desto
mindre kan den akkurat nå
minne om … bumerangen, det
merkelige kastevåpnet som
hadde den egenskap at det
kunne vende tilbake mot den
som kastet.
Likevel er det mange oppmuntrende tegn
til at ansvarlige politikere i Vest begynner å få et nytt syn på rekkevidden av
den utviklingen som er satt inn i Sovjet
etter Stalins død. At det i virkeligheten
dreier seg om innledningen til en gjennomgripende omdanning av sovjetsamfunnet, som resultat av en langvarig
materiell og åndelig modningsprosess.
Og at ingen menneskelig makt hos russerne selv på ny vil kunne «manøvrere»
stalinismen opp i høysetet igjen om de
spektiv Kiøsterud selv trekker fruktbare
veksler på i sin bok Stillhet og fortelling
(Forlaget Oktober, 2013).
Når jeg i boken The Denial of Nature: Environmental Philosophy in the Era of Global
Capitalism (Routledge, 2015) gjør bruk av
begreper og innsikter fra psykoanalytisk
hold, så er det ikke for å tegne bildet av
et moralsk forfall i linjen fra førmoderne
til moderne tid, det være seg på kollektivt
- eller individnivå. Som jeg viser i bokens
teknologikapittel, ble førmoderne livsformer aldri stilt på de etiske prøver vi blir.
Bare i begrenset grad kan de, eller fremdeles noenlunde intakte urfolk, ha instruktiv
verdi for oss vestlig-urbane i dag, ettersom
de manglet kapasiteten for systematisk
overutnyttelse (overshoot) og dermed ikke
trengte bestå prøven med å la være å ta ut
alt det som (nå, for oss) er teknisk mulig
å ta ut fra naturen; eller alternativt, slike
samfunn mangler, eller mangler incentiver
for overhodet å utvikle, redskaper og metoder som i sine virkninger ville innebære
en overbelastning av naturgrunnlaget de
avhenger av. Vårt problem derimot er at
vi, basert på en kosmologi med mennesket
i sentrum og alt annet som midler for våre
formål, har utviklet teknologier i vår naturutnyttelse som nå stadig tydeligere viser
seg å overbelaste naturen på irreversible
og irreparable måter. Etikken vi har holdt
oss med, der vi – på selvgratulerende og
alt annet enn desinteressert og upartisk
vis – tilskriver oss selv status som eneste
art med iboende verdi, har ikke forhindret
denne situasjonen preget av destruksjon,
men tvert om intellektuelt sanksjonert og
ledsaget den hele veien frem til nihilismen
som hjemsøker Kiøsteruds utkikkspunkt.
Når jeg i The Denial of Nature skriver om
barns psykologiske utvikling, om forholdet til naturen (eller mangelen på det:
«natural deficit disorder»), om kommunikasjon med og tilknytning (sågar erotisk
sådan, Kiøsterud!) til «naturlige» andre til
forskjell fra menneskelige, så er det ikke
for å anføre «lastenes overtak» og «moralsk skrøpelighet» som «årsaker til at vi
ødelegger planeten», slik Kiøsterud i et
moraliserende språk fremstiller denne
delen av min analyse. Det som interesserer meg er ikke et angivelig fall fra noe
ville aldri så gjerne, ganske enkelt fordi
for store begivenheter er skjedd, og fordi
disse begivenhetene ikke er noen enkelt
manns verk, men sprunget ut av bestemte samfunnsforhold.
Utviklingen kan ikke stoppes, men den
kan utvilsomt påvirkes i positiv eller negativ retning ved omverdenenes holdning, og derfor er det betydningsfullt og
gledelig når Vestens politikere innser og
påpeker denne sammenhengen, slik det
er skjedd flere ganger i det siste. Det gir
håp om at de militære og politiske korsfarerne vil bli mindre høyrøstede og mindre farlige etter hvert, om det nok vil ta
tid.
Men all klok forståelse, alle sindige og
positive erklæringer om fredsønsker og
forhandlingsmuligheter vil for en meget stor del av verdens folk virke som
munnsvær og «manøvrer», så lenge
H-bombene fortsetter å eksplodere. Spør
hva Østens folk tenker! – ikke bare fordi
en del av dem føler seg truet på livet av
selve eksperimentene, men også fordi de
paradisisk eller engang oppnådd fullmodent og ideelt, men kliniske fenomener
som «developmental arrest» og «stunted
growth». Fenomener som arter seg, som
lides og leves, hos enkeltindivider. Dette
må analyseres i en bred sosial, kulturell
og – i min variant – kapitalismekritisk
kontekst. Det gjelder å forstå betydningen
av en kulturelt betinget selektivitet med
skadevirkninger ikke bare for en knapt-erfart og ikke-verdsatt natur, men også for
menneskenes psykosomatiske utvikling,
eksempelvis den type selektivitet som
filosofen Freya Mathews omtaler som en
«autistisk» hemning, en ikke-kommunikasjon, med den naturlige – ikke-menneskelige – verden, der vi ser oss selv som
enerådende subjekter overfor dyrene og
andre ikke-menneskelige arter betraktet
og behandlet som objekter. Dermed overser, neglisjerer og benekter vi at disse «naturlige andre» likeledes er subjekter og
dermed kan ha oss mennesker som objekter. Ikke minst, vi underslår intellektuelt
og utraderer konkret-praktisk gjensidighetens – og dermed den reelle kommunikasjonens, utvekslingens – mulighet (les:
muligheten for å omgås de andre artene
og livsformene vi deler kloden med som
så mange medskapninger som alle inngår
i et sammenhengende biotisk fellesskap.)
Og ære være det fellesskapet, for uten dét
er vi ingen. Når – eller hvis – vi underslår
dette fellesskapets økologiske realitet, og
denne realitetens implikasjoner for alt liv,
så er det ikke fordi vi «er sånn», vi mennesker. Snarere er det av kulturspesifikke
og i prinsippet foranderlige årsaker, knyttet like mye til sosioøkonomiske maktforhold og skiftende teknologiske regimer
som til (mer eller mindre godt forståtte)
egenskaper ved oss som art.
Endelig, når Kiøsterud utlegger mitt
perspektiv som å ville finne «årsaken til
krisen … i det indre», så går han nok en
gang glipp av det som sprenger antroposentrismen, samt av den beskrevne dialektikken mellom mennesker og omgivelser i videste forstand, mellom samfunn
og natur i en bestemt epoke. Det er også
et ytre arbeid å gjøre, i opposisjon til de
gresk-kristne syndsrelaterte og individsentrerte tankefigurer Kiøsterud tilskriver
meg. Det handler om et i høyeste grad
politisk-kritisk arbeid, et kollektivt sådant, der det avgjørende hensynet er til
det jeg betegner, med inspirasjon fra psykoanalytikeren Harold Searles. Dessuten
med støtte i en panpsykisk virkelighetsforståelse – der alt i naturen er beslektet med mennesket og i et kontinuum til
det, ikke radikalt ulikt det og adskilt fra
det – som menneskets «totale livsmiljø»,
til forskjell fra miljøet som utgjøres av
felles-menneskelige andre. Jo mer vi intellektuelt fastholder og politisk handler
på en forestilling om menneskets evne- og
verdimessige eksklusivitet overfor andre
former for liv på kloden, desto mer effektivt setter vi også menneskelivet i fare.
Slik formulert vil Kiøsterud ventelig si seg
enig – skjønt våre veier frem til synspunktet er svært ulike.
En
forestilling
om
menneskets
verdimessige eksklusivitet overfor andre
former for liv på kloden, setter også menneskelivet i fare.
Se også Kiøsteruds flere essays
på www.nytid.no
Vetlesen er professor i filosofi på
Universitetet i Oslo. [email protected]
naturlig nok vil stille disse provoserende
katastrofeprøvene opp mot den nye russiske politikken.
Vesten begynner så smått å innstille
seg på en økonomisk kappestrid om hjelpen til de underutviklede nasjoner for
å vinne deres gunst. Men de kan være
inderlig forvisset om at også disse prisverdige tiltakene vil møte en høyst behersket takknemlighet og tillit – så lenge
bombene smeller.
H-bomben er et mektig våpen, den moderne teknikks vidunder, men ikke desto
mindre kan den akkurat nå minne om et
redskap som ble brukt av de innfødte i
Australia. Det var bumerangen, det merkelige kastevåpnet som hadde den egenskap at det kunne vende tilbake mot den
som kastet.
I dagens avis offentliggjør vi en henvendelse til Regjeringen fra en stor gruppe kvinner og menn som vil at Norge skal
appellere til regjeringene både i Øst og
Vest om å innstille bombeprøvene. Aldri
har en slik henvendelse vært mer begrunnet enn nå.
Spalten redigeres av Line Fausko, [email protected]
Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert.
KRITIKK
KRITIKK
DEL 2, JANUAR 2016 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 64 | NR. 1
DEL 2, SEPTEMBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 26
Flyktningene og erkjennelsesarbeidet
Mediterranea
Regi og manus: Jonas Carpignano, Foto:
Wyatt Garfield
Filmen Mediterranea er en
essensiell øvelse i å forestille
seg de svakestes perspektiv.
FLUKT
AV KJETIL RØED
Flyktninger som legger ut på en lang og
farefull ferd til det forjettede Europa. Enten til fots eller over havet. Vi har hørt
historien mange ganger nå. Men har vi
virkelig hørt den? Eller hørt på den?
Bare i år er det snakk om over 780 000
flyktninger som har tatt veien. I Norge
nærmer vi oss 40 000. Det ser ikke ut til
å bedre seg. Vi er inne i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Det
reises gjerder mot de nyankomne. De
mishandles av politiet.
«Å så grusomt,» sier vi kanskje, og
feller en tåre. Men hva føler vi, og hvor
dypt stikker tåredryppet? I hvor stor
grad er vi i det hele tatt i stand til å sette
oss i deres sted, benket foran gullrekka
på plasmaskjermen med fredagstaco og
juleøl?
Nøktern fortelling. Det er så mye vi vet,
men vet vi det egentlig? Det er mange
kjeltringer, vet vi, som skor seg på folks
elendighet. Det er mange av dem i Jonas
Carpignanos glitrende, men hjerteskjærende, debutfilm Mediterranea. Den er
viktig – for med denne filmen får vi endelig en solid fortelling om et par flyktninger, fra deres perspektiv, uten sødme
og moralisering. Jeg gremmes bare ved
tanken på at dette skulle havne i Hollywood. Dette er heldigvis forbilledlig nøktern og dempet historiefortelling, med få
helter, men mange mennesker med diffuse motiver og uklare livsprosjekt.
Ayiva (Koudous Seihon) og Abas (Alassane Sy) flykter fra Burkina Faso, gjennom den libyske ørkenen, før de legger
ut på middelhavsseilasen. Før den tid har
de blitt robbet av landeveisrøvere og frastjålet penger. Ja, en av deres medflyktende har sågar blitt drept fordi han våget å
sette seg opp mot skurkene. Ute på havet
er det knapt noen som kan styre den skjøre båten, som (naturligvis) er fullstendig
overfylt. Men det går på et vis, likevel, når
Ayiva styrer. På veien er det også enkelte
som faller i havet og blir borte, før båten
til slutt støter på italienske kystvaktfartøy. Ayiva og Abas bosetter seg under
svært kummerlige forhold i den lille byen
Rosarno i den søritalienske delstaten
Calabria.
Uviss skjebne. Grusomhetene underveis
er en egen historie, men skuffelsene som
venter når Ayiva og Abas ankommer vårt
kontinent, vokser seg stadig større og
overmanner særlig Abas. Den europeiske
drømmen var ikke særlig mye å skryte av,
skulle det vise seg. Når deres tremånedersvisum går ut, må de jobbe for slavelønn
som appelsinplukkere, mens kvinnene
må prostituere seg.
Brødrenes skjebne er uviss og dyster.
Enda verre blir det når et par afrikanere
skytes, og det lokale politiet kaster ut
venner av de to hovedpersonene fra deres hardt tilkjempede hjem «fordi naboene ikke vil ha dem i nabolaget». Det hele
ender i en stygg konfrontasjon, basert på
virkelige begivenheter, hvor hundrevis
av migranter satte fyr på biler og endte i
håndgemeng med politiet.
Når det braker løs og regnet
skyller ned for fullt, er det
kun lynglimt som lyser opp de
vettskremte ansiktene i båten.
Ellers er det bare stummende
mørke og hyl.
Tett på begivenhetene. Mediterranea lar
oss komme svært tett på begivenhetene
– for selv om filmen kan betraktes som
talerør for tusenvis av migranter og er
en fiksjonsfilm, er den faktisk basert på
skuespiller Koudous Seihons egne erfaringer. Seihon, som spiller Ayiva, ble kjent
med den 31-årige regissøren Campignano
da sistnevnte dro til Rosarno for å dokumentere uroen.
Campignano, som selv har en vestafrikansk far og en italiensk mor, har i flere
sammenhenger uttrykt bekymring for
den voksende rasismen vi ser i Europa
etter hvert som flyktningestrømmen øker.
Hans besøk i Rosarno strakk seg etter
hvert til måneder. Han ble kjent med afrikanerne fra demonstrasjonen, og ble etter hvert nær venn med Seihon. Deres relasjon førte til kortfilmen A Chjàna (2012),
som i sin tur ledet frem til Mediterranea.
De to vennene bor sammen i dag.
Det er når flyktningene
forblir anonyme, historieløse,
«de andre», at rasisme og
fremmedfrykt brer om seg.
Erkjennelsesarbeid. Avstanden mellom
kunnskap og innsikt er avgjørende, og bestemmer hvordan vi forholder oss til vårt
eget og andres liv. Det er så mye vi vet,
men som vi ikke har noen dyp forståelse
– noen erkjennelse – av. Vi vet det er dødbringende å røyke, for eksempel, likevel
fortsetter noen av oss å gjøre det. Hadde vi hatt en erkjennelse av at vi dør av
tobakk, ville vi sluttet å røyke. Noe annet
ville vært irrasjonelt. Men kunnskapen er
ikke aktivert som en del av oss, som en
del av vår fortelling, og blir dermed heller
ikke internalisert og leder til handling.
Vi vet også at andre lider, men vi gjør
sjelden noe med det. Dette har med innlevelse å gjøre, med solidaritet og empati:
Kan vi virkelig leve oss inn i den andres
synsvinkel, se hans og hennes virkelighetsforståelse, rykker den andre så tett
på vår livsfortelling at den forandres.
Kanskje vi føler oss maktesløse eller har
nok med vårt eget likevel – men om innsikten i den andres lidelse hadde stukket
tilstrekkelig dypt, ville vi gjort noe. Det er
en feilslutning å tenke at vi vier hele vårt
liv til å hjelpe den andre om vi har erkjent
hans eller hennes lidelse, men det viktige
er at vi har begynt å nøste opp empatiens
og solidaritetens tråd gjennom innsikten
som har blitt en del av oss. Når vi har
forstått, har vi påbegynt et erkjennelsesarbeid der vi nærmer oss den andre som
handlende vesen, ikke som en fremmed
som ikke vedkommer oss.
som opplyses. Det er også – som nevnt
– en realisme her, en intimitet og nærhet
til hovedpersonene, som forblir nøktern
og observerende, på grensen til det dokumentariske.
Flyktningenes perspektiv. Vi skal ikke
innbille oss at vi virkelig kan se noe fra
flyktningenes synspunkt med en film som
Mediterranea, men den spiller en helt essensiell rolle likevel. Det viktige med filmen – jeg kan ikke understreke dette nok
– er at den kan markere en begynnelse på
vårt forsøk på å lete etter disse fortapte
menneskenes perspektiv.
Det er derfor så viktig at vi igjen og
igjen forteller fra deres perspektiv, fra
flyktningenes synsvinkel, noe denne filmen gjør mer oppriktig enn noen annen
film jeg har sett. Når vi skjønner hvor viktig det er, vil vi se etter dem, forsøke å se
som dem, gjennom fortellinger, filmer og
kunstverk som prøver å artikulere denne synsvinkelen. Det er når flyktningene
forblir anonyme, historieløse, «de andre»,
at rasisme og fremmedfrykt brer om seg.
Mediterranea setter derfor i gang et erkjennelsesledende forestillingsarbeid ved å gi
en gruppe et ansikt, en fortelling, en identitet. Det er ikke mye som er viktigere enn
det.
Les også om Mediterranea i artikkelen
om filmprisen LUX, der Mediterranea var
en av de nominerte, på s. 16.
[email protected]
NY TID
Håpløse glimt. Det er spesielt én scene
som fester seg hos meg i filmen. I mørket, ute på havet, er flyktningene ikke
bare ofre for en dyster skjebne, men
for de uregjerlige elementene – uvær og
bølger. Det er i tillegg mørkt når bølgene
slår over dem og vinden truer med å velte dem ut av båten. Ingen av flyktningene
har lommelykter med seg, og når det braker løs og regnet skyller ned for fullt, er
det kun lynglimt som lyser opp de vettskremte ansiktene i båten. Ellers er det
bare stummende mørke og hyl. Dette er
et uhyggelig øyeblikk, og en sekvens som
borer seg inn i hjertet av hva som faktisk
skjer på disse ferdene over Middelhavet.
I all sin grusomheten er det tross alt
en poesi i disse bildene, men en poesi
som aldri slipper tak i det forferdelige
Lørdagsabonnent
på Klassekampen?
Fortsett å motta Ny Tid i 3 måneder for 150 kr!
Send navn og adresse til 450 20 044
* Tilbudet gjelder ut januar
14
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
Kritikk
FILM
Tristhetens historie
LIVET
TERJE DRAGSETH
Hvis du har lyst til å bli trist, skal du ta
en tur på landet, til en eller annen liten
møkkaby, eller, som jeg nylig gjorde – jeg
dro til provinsen i Danmark i desember
for å handle til jul. Parker din Passat utenfor NETTO, slå av motoren, og følg bare
dagliglivets gang inn og ut foran inngangen. Glassdørene fyker til siden, opp og
igjen, ustoppelig, uansett om noen går ut
eller inn. Folk virker slitne, desembergrå,
giktskada, dårlige til beins, i gåstol, med
dårlig kondis, unge som gamle, pensjonister, en og annen overvektig ungdom,
i svarte boblejakker og sidrumpa bukser,
middelaldrende kvinner, tynnkledde i lilla
vindjakker og cowboybukser fra Modus,
og med farget hår stivt av lakk.
«Godt kød til alle, altid mer end 70 slags
kød, fisk og fjerkræ,» reklameres det på
gavlen ved inngangen. Den allestedsvæ-
rende vinden rusker i den stusselige, flaskegrønne, meterlange baldakinen, plastnett med appelsiner, det virker som de er
tilfeldig slengt i kassa i hastverk – og folk
og fe, humørløse, innadvendte, tankefulle, tanketomme, spaserer tomhendte inn,
og ut, lastet med plastposer struttende av
plastemballerte varer.
Det dugger på rutene i bilen du sitter
i. Du blir ikke i bedre humør av det. Du
prøver å få en stasjon inn på bilradioen,
men det kommer bare sprakende støy og
MIDDELHAVET
(MEDITERRANEA)
EN FILM AV JONAS CARPIGNANO
«Intens, intelligent og dypt rørende»
- pop
matters
«Gir flyktningkrisen et menneskelig ansikt»
- hollywood
reporter
VINNER AV:
BESTE SKUESPILLER
BESTE DEBUTFILM
STOCKHOLM FILMFESTIVAL
NOMINERT TIL:
susing, som fra en annen verden, langt,
langt bortenfor denne grå, triste parkeringsplassen foran NETTO.
En gyllenbrun labrador blir parkert inntil
muren, og den sitter pent og glaner, med
en besynderlig lærreim over snuten og
langs siden av snuten. Alle labradorer har
noe trist over seg, konstaterer jeg, mens
jeg hvisker duggen bort fra vinduene med
ermet på jakken. Fotografier med reklame rullerer fra noen innrammede bokser
langs den okergule murveggen: «Insane
Comfort,» står det, jeg klarer ikke å tyde
hva det reklameres for. Et vaskemiddel?
En hudkrem? Handlevognene står i to rader, koblet til og låst til hverandre med en
kjetting av messing, eller hva det er.
Himmelen er grå, regndråper i lufta. Jeg
tenker, hva er det for liv som leves? Jeg
føler, i min tiltagende tristhet, jeg nedverdiger disse menneskene, med mitt blikk,
skjult bak dugg i bilen, hvor jeg sitter,
trist. Hvilke triste liv er det som leves, i
provinsen av Europa, i utkanten av Danmark, i en gold, nesten menneskeforlatt
småby, med opphørsutsalg i butikk etter
butikk i gåtgata, manufakturer, optiker, en
kiosk, en lampebutikk, gjenbruk, sportsutstyr. Opphør over alt. Trist.
Labradoren logrer oppvakt med halen
og snuser til en forbipasserende, stusser
over vinden som rusker overraskende
hardt i appelsinkassene. En kvinne rygger
ut fra parkeringsplassen med sin elektriske sykkel med tilhenger. Hun tar over seg
hetta på vindjakken og napper til seg en
sjokoladebit, før hun tråkker langsomt ut
i den våte gaten.
Under hvilke betingelser er
vi determinerte til å leve i
tristhet og likegyldighet?
Du har kjøpt en pocketbok du fant i en
lokal landhandel for bok og papir, som
det heter. Bunny Monroes død, forfattet
av Nick Cave, og som begynner sånn (min
overs. fra dansk): «’Jeg er fortapt,’ tenkte
Bunny Munro i et øyeblikks klarsyn, av
den typen som er forbeholdt mennesker
som snart skal dø.» Hvilke liv er det vi
lever? Under hvilke betingelser er vi determinerte til å leve i tristhet og likegyldighet?
Den danske forfatteren Niels Frank ga
ut Tristhedens historie (Gyldendal) i fjor
høst. Det er en ytterst velskrevet bok,
som i ti portretter tar for seg karaktertypene rikmannen, alkoholikeren,
diktatoren, erotikeren, homsen, velferdsdansken, høyreekstremisten, den
kulturkonservative, den erindrende og
den triste. Storartet lesning, presist i et
sjeldent klart språk: «Selv den triste må
stå ud af sengen, medmindre han er så
nedtrykt, at han bare vil blive liggende og
forlise i sin søvn.» «Fælles for de portrætterede, er at de er fulde af skuffede drømme, nederlag, fejlslagne ideer og strandede håb. Ofte er drømmen løbet løbsk
for dem, som når alkoholikeren skyller
barndommens idyl bort i sprut, eller velfærdsdanskeren oplever sit trygge land,
som et fængsel,» sier omslagsteksten.
I et suverent behersket språk skildrer
Niels Frank (tidligere leder av Forfatterskolen i København) vår samtids symptomer og dissekerer fenomenene så de
fremstår blottet, nådeløst avkledde. Om
høyreekstremisten skriver Frank: «(…)
fantasmagori finder man i navnene på de
blogs han frekventerer, Gates of Vienna,
Stormfront, Thulenettet, hvis indlæg ofte
lyder, som hvis et barn desperat forsøgte
at advare sine forældre om, at det bliver
mørkt om natten.» En annen beskrivelse
som rammer presist: «Højreekstremisten
viderebringer sine tanker i et sprog, der
er nabo til propaganda, et falskt sprog baseret på enkelhed, følelsesladethed, gentagelser og korte beskeder, et sprog, der
skal kunne opfattes på èt sekund, som en
indsprøjtning med hurtigvirkende medicin.» Om rikmannsteologien skriver Niels
Frank om budskapet som formuleres i
religiøse dogmer, som: «Et budskab kunne lyde, at den rige har opnået sin position på grund af hårdt arbejde, og du kan
gøre det samme! Et andet lyder, at høje
lønninger og afkast til virksomhedsledere
er et gode for alle, for det medfører større dynamik i samfundet! Et tredje lyder,
at det frie marked skal forblive ubundet,
ellers mindsker vi væksten og sænker levestandarden! Et fjerde lyder, at krav om
gennemsigtighed for investeringer ikke
blot vil være upraktisk, men også afsløre
viktige forretningshemmeligeder! Mens et
helt femte budskab lyder, at velstanden
hos de allerrigeste ikke blot er til gavn for
et fåtal af landets indbyggere, den drypper ned i samfundet og skaber fremskridt
for alle!»
Niels Franks bok er en av fjorårets litterære begivenheter. Han analyserer samfunnets dårskap litterært, nesten som en H.C.
Andersen, og åpenbarer svik i min egen
tenkning om det banale og det konkrete
i høyreekstremistens elendighet, erotikerens nevrotiske forhold til sex, familierelasjoner, naiv uskyld, og de komplekse, men
på samme tid naive «sannheter» denne
tristhetens historie består av.
En svensk slavist og
hans jakt på futurismen
Ole Robert Sunde følger
folkbildaren Bengt Jangfeldts
futuristiske ferd langs det
sovjetiske 1970-tallet.
BOKESSAY
OLE ROBERT SUNDE
Jeg begynner personlig, ikke privat: For
mange uker siden besøkte jeg den nye
Tronsmo i Universitetsgata, og Eva Thorsen (som driver sjappa sammen med
sin mann Terje Thorsen) ga meg en bok
hun mente jeg måtte lese, ettersom hun
var svært begeistret for den svenske slavisten Bengt Jangfeldts En rysk historia
(Wahlström & Widstrand 2015). Jangfeldt
er en virkelig russofil med den russiske
futurismen som sin store forkjærlighet,
inkludert forfatterne Majakovskij og
Mandelstam, som er denne skolens
ypperste navn.
Men det er mer; mye mer, siden denne
boken (på nesten 500 sider) er en slags
bevandret biografi, for Jangfeldt er av
den gamle skolen; han er det som en
gang het en folkbildare på svensk (og
som Francis Sejersted i boken Sosialdemokratiets tidsalder hevder ikke kommer
fra «folkeopplysning», men har røtter
i romantikken), og da tenker jeg ikke
på bare det å være skolert, men også
lærd og vitebegjærlig. I denne boken
får vi hans personlige historie og hans
idiosynkratiske valg for å falle for den
store naboen i øst, som det heter, og
å knytte kontakter på begynnelsen av
70-tallet.
Og de han oppsøker og blir kjent med,
var da også knyttet til den russiske
futurismen; som konen til Majakovskij,
Lili Brik: «Jag minns inte när jag första
gången stötte på Lili Briks namn, men jag
kan inte ha undgått att göra det under
läsningen av Vladimir Majakovskijs lyrik,
som ju till stora delar är tillägnad henne,» for ikke å glemme den kjente lingvisten Roman Jakobsen, som hadde «sina
inträngande analyser av Majakovskijs
författarskap [...] trots att han lämnat
Ryssland redan 1920» – og det som gjør
at vår svenske slavist nesten begynner
å tråkke på mange ømme tær, er at han
også blir kjent med Osip Mandelstams
kone Nadezjda Mandelstam, for disse to
damene kunne ikke utstå hverandre.
Dette er Sovjetunionen på 70-tallet, og
alle de som Jangfeldt kommer i kontakt
med – som ikke er få – i løpet av hans
jakt på den russiske futurismen, lider av
et KGB-syndrom, ettersom de har blitt
paranoide og er overbevist om at de blir
overvåket, noe som ikke var usannsynlig,
slik at også den svenske slavofile folkbildaren må gå stille i dørene; han gifter seg
med en russisk jødinne; all den stund det
var ganske vanlig med antisemittisme
i Sovjet, og hele den jangfeldtske
ekteskapelige historien om å flytte fra
Sovjet til Sverige med bryllupsgaver er
en fortelling som virkelig setter all tålmodighet på prøve, og det som ryktene
kunne ha overdrevet om det sovjetiske
byråkratiet, blir regelrett satt på plass.
Nikolaj Chardzjiev, som var ekspert på
den russiske avantgarden, og som Jangfeldt også kontaktet (hans kontaktflate
er imponerende, og han må ha et stort
selskapelig talent), hatet de to enkene
etter Majakovskij og Mandelstam. Da han
fikk vite at han figurerte i en antologi om
Majakovskij (utgitt av Universitet i Stockholm) sammen med enkene, reagerte
han prompte i et brev til vår søta bror:
«Jag skall uttrycka mig brutalt och rakt
på sak eftersom jag betraktar Er som en
nära vän. De båda celebra kärringarnas
memoarer är en skam. De gjuter Chanelparfym på sin kvarn men den snurrar
inte, den bara gnisslar.»
Boken er også full av fotografier; ofte
med Jangfeldt (hans kone og barn, samt
svigerforeldre), og dette grepet (mange
ganger hjemme hos kjente russiske dissidenter) gir boken et preg av noe privat,
uten at det blir for privat, all den stund
det alltid er en annen årsak, og det som
er selve saken, er de russiske forfatterne
(og deres enker, og alltid drømmen om at
noen har et hemmelig arkiv; det er den
våte drømmen til søta bror – et eget og
uberørt arkiv som via ambassaden kan
smugles ut), ikke bare de som er arkiverte, men også de som stadig vekk lever i
eksil; både i Sovjet og i utlandet, ettersom de forteller, ifølge Jangfeldt, hvor
David kjøpte ølet.
Og vi vet hvor, enten det er Sinjavskij
eller Brodskij, nei, det blir for enkelt,
det er mer, og det er kontinuerlig om
Russland, mer enn det er om Sovjet; det
er der hvor skoen trykker; det er alltid
Russland, og under den kalde krigen
er vår søta bror flink til å finne de som
brenner for det slaviske, eller de som er
rasende over at Sovjet ikke er slavisk og
russisk, men noe annet, urussisk, til og
med uten den russiske kirken, nei, det
går ikke – den er med; det er noe annet
og mer – som at Russland, eller Moskva,
er det nye Jerusalem.
Og så fortsetter det med den temperamentsfulle og hypersensitive Joseph
Brodskij, på 80-tallet en av kandidatene
til den litterære Nobelprisen, og som
den slavofile Jangfeldt traff i New York
sammen med Olof Palme, så ble det mer
Brodskij: «Nu, vinteren 1986, hade jag
emellertid i ett och ett halvt år ägnat mig
åt djupläsning av Brodskijs författerskap
och övertygats om att den ryska litteraturen i honom hade en självklar arvtagare till de stora diktarna från Silveråldern
– Mandelstam, Pasternak, Achmatova,
Tsvetajeva, Blok med flera. Genom komplexiteten i sin tematik och virtuositeten
i sin språkbehandling och versteknik
lyfte Brodskij den ryska poesien till en
nivå som ingen annan diktare uppvuxen
i Sovjetunionen hade varit i närheten av.
Han satte helt enkelt punkt för den sovjetiska epoken i rysk poesi.»
Det blir atskillig mer Brodskij og flere
familieportretter med russiske dissidenter, og om jeg skulle prøve meg på en
forsiktig og pen kritikk, så er delen om
Brodskij (som er på flere sider) for privat
og ikke den mest spennende av slavo-
ut fra snøslapset på parkeringsplassen,
godt lastet med ribbesteik og kanel, syltede pærer og gorgonzola, var jeg lettere
til sinns, for nå hadde jeg blitt belønnet.
Jeg hadde det jeg trengte, og mer til. Måtte gudene være med oss alle, er min siste
(og billige) trøstende ord til alt det triste.
Etterkrigstid. A German Youth begynner
Dragseth er forfatter, musiker og regissør., og
skriver fast i Ny Tid. [email protected]
#giftfritt
INDEPENDENT SPIRIT AWARDS
CANNES
FILM FESTIVAL
Da terrorismen truet Europa
SEMAINE DE LA CRITIQUE
A German Youth (Une Jeunesse
Allemande)
Regi og klipp: Jean-Gabriel Periot
GI MEG EN GIFTFRI FRAMTID
Hver dag utsettes Lisa for helse- og miljøskadelige stoffer. Stoffer som er kreftfremkallende,
hormonforstyrrende og som kan gi astma, allergi og lærevansker. De finnes i klærne hun
går i, luften hun puster, maten hun spiser - overalt i hennes hverdag.
Bellona jobber hver dag for å sikre barn og unge en giftfri framtid – men vi trenger din hjelp.
Send sms Bellona til 2490 og støtt vårt arbeid med 100 kroner.
merfilm.no
Men én ting skal søta bror ha: Han har
sosial intelligens, og der kan jo enhver
føle seg tilforlatelig dumme, men dette er
også, i mine øyne, en svært svensk dyd;
der er vi mer barbarer: Mens vi uhøflig
roper «løype!» med ski på beina, er vi på
fjellet uten ski høflige og hilser på våre
medspaserende, og om jeg forsetter å
være flåsete: til skogs hilser vi også, og
vi vinker til sjøs – der har vi den norske
høflighetsdyden. Mens våre naboer i
øst, søta bror, har fått høflighet banket
inn fra en annen kant med den svenske
kongelige adelshammeren, den har ikke
vi, vi har en annen hammer – en fjell-,
skogs- og sjøhammer.
Etter Brodskij kommer et kapitel om
den legendariske svenske legen Axel
Munthe, som bodde på Capri og ble kjent
for Boken om San Michele; i dette kapittelet forteller Jangfeldt om det å være
skolert biograf ettersom han, på oppdrag
fra sitt forlag, gikk i gang med å skrive
satte sitt brutale preg på Vest-Tysklands
etterkrigshistorie.
BESTE SKUESPILLER
BESTE DEBUTFILM
SE ÅRETS MEST AKTUELLE FILM - PÅ KINO FRA 22. JANUAR
filens memoarer, og det er for mye panegyrikk, eller for mye nesegrus beundring for en «stor forfatter», eller kanskje
det er jeg som blir for norsk, siden vi
her på berget ikke setter like stor pris på
våre forfattere, våre kunstnere og våre
intellektuelle som på våre idrettsmenn
og -kvinner, all den stund vi er mer en
skinasjon, en turnasjon og en ingeniørnasjon enn vi er en åndsnasjon, for å si det
litt flåsete.
en biografi om Munthe: «Jag läste också
allt som skrivits om honom. Det var inte
mycket, och det var inte heller bra. En
del var okritiskt positivt, annat negativt
eller till och med illasinnat. Han sades
ha varit en charlatan, och han sades ha
varit Drottningens älskare. Han skulle ha
varit ohyginisk och allmänt sjaskig. Också hans politiska og moraliska hållning
sattas i fråga. Var han inte till og med
nazianstucken?»
I dette kapittelet viser Jangfeldt seg
frem som en arkivsøkende forsker, og
vi blir innlemmet i hans virke, og alt det
tilfellet avdekker for den som jakter etter
et levd liv; og Munthes liv var fullt av myter, og på sin jakt etter å få bekreftet eller
avkreftet at Munthe hadde en affære med
den svenske dronning Victoria (hun var
gift med Gustav V), jakter han via arkiver
i Italia, i England, i Sveits og i Sverige
– både hos Carl Bildt (ettersom hans
bestefar hadde vært Sveriges sendebud i
Roma), og deretter på slottet til den nåværende regenten på grunn av arkiverte
brev fra Munthe til dronningen.
Én ting skal søta bror ha:
Han har sosial intelligens,
og der kan jo enhver føle
seg tilforlatelig dumme, men
dette er også, i mine øyne, en
svært svensk dyd; der er vi
mer barbarer: Mens vi uhøflig
roper «løype!» med ski på
beina, er vi på fjellet uten
ski høflige og hilser på våre
medspaserende.
Jeg holder tann for tunge om hva
Bengt Jangfeldt fant ut; det overlater jeg
til leserne å oppdage. Akkurat denne
delen av boken, sammen med det han
skriver om den russiske futurismen, alt
før og etter Brodskij, er ok; ikke helt,
men ok all den stund dette jo er memoarer. Så går det an å spørre om til og med
memoarer kan bli for private, eller, som
det står i et slags kursivert forord: «Detta
är en bok av självbiografisk karaktär, med
det är inte en regelrätt självbiografi. I en
sådan hade penseldragen varit bredare,
färgskalaen brokigare och persongalleriet
rikare. Vänner, bekanta, kolleger, läsefrukter, resor, med mera finns bara med i den
utsträckning som de omfattas av bokens
tittel: En rysk historia.»
Boken slutter med Majakovskij og hans
enke Lili Briks, dernest er det om en
annen navngjeten svenske: Raoul Wallenberg. Vår slavofile blir spurt av en ansatt
i det svenske UD, ettersom Wallenberg
ville fylt 100 år i 2012, om å skrive hans
biografi, noe han sier ja til, selv om han
i utgangspunktet var negativ siden han
selv ikke hadde initiert det, men hans
nysgjerrighet lokket ham ut på glattisen:
«Min intuition sade mig att här dolde sig
ett levnadsöde som var intressantare
än det som tidningsrubrikerna lät ana.
Wallenberg var ju inte bare en svensk
som räddat judar i Budapest och sedan
försvunnit i Sovjetunionen. Han hade
ju levt ett liv innan han gav sig iväg till
Ungeren, han hade ju familj, foräldrar
och syskon, han hade ett yrke. Och han
var en Wallenbergare.»
Ved å lese seg opp på det som var av
litteratur om sitt objekt, leser han en bok
av Jenó Lévai, en av de ungarske jøder
som Wallenberg hjalp, og der leste søta
bror noe som forfølger ham gjennom
hele sitt arkivstudium: at den bilen som
Wallenberg tok i bruk – for å reise til den
sovjetiske arméstaben i Debrecen «för
att informera marskalk Malinovskij om
läget i Budapest och sedan resa vidare til
Sverige» – kunne ha vært et skalkeskjul
for en ugjerning, ettersom det står: «Vi
packade ihop livsmedelspaket och i bensintanken gömde vi en större kvantitet
guld och juveler, som Wallenberg ville
ta med sig, uppgav ett namngivet ögonvittne».
Og det må være grunnen, tror
Jangfeldt, til at han forsvant, med bil
og sjåfør, i Sovjetunionen – men han
kan ikke fri seg fra å gruble over om
Wallenberg kunne ha vært så simpel
at han hadde tenkt å røve dette fra de
jødene som han skulle hjelpe – det tror
han ikke på, men heller at Wallenberg
selv ble utsatt for et komplott ettersom
«han var en anständig person, med
god uppfostran och utbildning. Han
var intelligent. Han hade en stark
pliktkänsla. Men det finns inga tecken på
att han ägnade den judiska frågan eller
humanitära frågor i allmänhet någon
större uppmärksamhet innan han fick
Budapestuppdraget».
Sunde er forfatter og essayist.
[email protected]
Da jeg omsider kjørte og svingte Passaten
gressoslo.no / foto Pål Laukli
Plastemballerte varer, slaps
og opphørssalg. Hva er
det for liv som leves? En
av fjorårets store litterære
begivenheter gir en motvekt
av språklig fantasi og
blottstillende dissekeringer –
enda så trist det er.
15
Dokumentaren A German
Youth forteller historien
om Baader-Meinhofgruppen utelukkende
gjennom arkivklipp. Det
gjør ikke parallellene til
dagens nyhetsbilde mindre
åpenbare.
DOKUMENTAR
ALEKSANDER HUSER
«Verden i dag lever under en konstant
frykt for terrorisme. Det er ikke lenger
noe sted i verden man er trygg fra bom-
ber, flykapringer og gisseltakinger,» sies
det i et nyhetsinnslag i dokumentaren A
German Youth. Det kan høres ut som argumentasjon for å trappe opp vår tids «krig
mot terror», men klippet er mer enn 40
år gammelt. For selv om vårt kontinent
har blitt rammet av noen omfattende terrorangrep de siste årene, skjedde slike
anslag angivelig hyppigere og resulterte
i flere dødsfall i Vest-Europa på 70- og
80-tallet enn i inneværende og forrige tiår.
Dette var i hvert fall budskapet i en artikkel som ble publisert av Urix-redaksjonen
på NRKs nettsider noen uker etter terroranslaget i Paris i november. Og det kan jo
være viktig å bli minnet på i disse dager,
hvor det synes vanskelig å holde hodet
kaldt og hjertet varmt i møte med både
terrortrussel og flyktningstrøm.
Riktignok understreker terrorforsker
Thomas Hegghammer i samme artikkel
at nedgangen først og fremst har vært
påtakelig i Storbritannia og Spania, der
hendelser i henholdsvis Nord-Irland og
Baskerland førte til mange dødsfall i de
to tiårene. Men det fantes også betydelige terrorgrupper i andre europeiske land
– deriblant Vest-Tysklands Røde Armé
Fraksjon (RAF), som A German Youth
handler om.
En undersøkelse gjort da de
var på sitt mest populære, viste
at 25 prosent av vesttyskerne
under 40 år hadde en viss
sympati for Baader-Meinhofgruppen.
Dokumentaren, som er regissert og
klippet av franske Jean-Gabriel Periot,
hadde premiere på fjorårets Berlinale,
og ble vist på Bergen internasjonale filmfestival i høst. Gjennom en imponerende
kompilasjon av arkivklipp forteller den
historien om RAF, vel så kjent som «Baader-Meinhof-gruppen», etter de to sentrale medlemmene Andreas Baader og Ulrike
Meinhof. Sammen med studenten Gud­
run Ensslin og advokaten Horst Mahler
grunnla de i 1970 den venstreradikale, urbane geriljagruppen, som gjennom bombeangrep, henrettelser og kidnappinger
med et spørsmål om det er mulig å lage
film i Tyskland i dag, stilt i ett av filmens
mange klipp fra datidens fjernsynsreportasjer. Selv om det først kan virke underlig, er anslaget i grunnen passende. For
det skal i stor grad handle om hva slags
samfunn Tyskland var i 1965 og de påfølgende ti årene, i tillegg til at filmskaping
i seg selv er et tematisk og narrativt element i dokumentaren.
I sin innledende del tegner A German
Youth et bilde av etterkrigstidens skyldtyngede Vest-Tyskland, mot et bakteppe
av protester i utlandet – ikke minst antikrigsdemonstrasjonene i USA. «Foreldregenerasjonen har mistet sin troverdighet
fordi de assosieres med nazismen,» sier
den påfallende velartikulerte Ulrike Meinhof i en fjernsynsdebatt tidlig i filmen.
Krigen hadde skapt en dyp splittelse mellom generasjonene, som neppe ble mindre av de mange bevegelsene som gjorde
opprør mot det bestående både i Europa
og USA.
Filmproduksjon. Også i Vest-Tyskland
oppsto protestbevegelser på slutten av
60-tallet. Særlig blant studenter, for eksempel på det nyopprettede Film- og
fjernsynsakademiet i Berlin. En av studentene her var det senere RAF-medlemmet
Holger Meins (som døde som følge av sultestreik i fengsel i 1974), og han var ikke
den eneste i Baader-Meinhof-gruppen
som hadde erfaring med filmproduksjon.
Ulrike Meinhof var riktignok mest kjent
som spaltist og medredaktør i magasinet
Konkret, men regisserte også kortfilmer
og skrev manuset til fjernsynsfilmen Bambule før hun gikk under jorden som en av
terrorgruppens lederskikkelser.
A German Youth viser klipp og rekonstruksjoner av flere av både Meins og
Meinhofs filmer. I en av Meins produksjoner dukker en sexy Gudrun Ensslin opp
foran kamera. En annen er talende nok
kalt Hvordan lage en molotovcocktail, og
er en instruksjonsfilm ikke ulik dem ISIS
sprer på nettet i dag, mens BZ i toalettet
viser avisen Berliner Zeitung som kastes i
et toalett der det allerede ligger avføring.
Spesielt sofistikert kan denne uferdige filmen neppe sies å være, men den er uansett lettere å tilgi enn mye annet medlemmene av RAF gjorde. Og så minner den
oss om at de var unge.
Voldelige sammenstøt. Kritikken mot me-
dia er et viktig aspekt også i historien om
Røde Armé Fraksjon, slik den fortelles i A
German Youth. Sentralt i denne sammenheng er demonstrasjonene da sjahen av
Iran besøkte Vest-Berlin i 1967. Her oppsto voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og sjahens sikkerhestvakter, og
deretter politiet. Tysk fjernsyn forsvarte
myndighetene, samtidig som tv-bildene
tydelig viste at det ble utøvd unødvendig
brutalitet mot demonstrantene. Med dette ble mediemogulen Axel Springer – som
var en slags tysk Rupert Murdoch på denne tiden – et symbol på hva mange anså
som mangel på pressefrihet i Tyskland.
Under samme demonstrasjon ble studenten Benno Ohnesorg skutt av en sivil
politimann, som så ble frikjent i to rettssaker. «Du kan ikke agere uten vold i et
samfunn som har blitt voldelig,» sier et av
RAF-medlemmene – jeg tror det er Ensslin – på et senere tidspunkt i A German
Youth. Sammen med høyreekstremisten
Josef Bachmanns attentat på studentlederen Rudi Dutschke året etter, som også
er dekket i filmen, regnes drapet på Oh­
nesorg som en av de utløsende faktorene
for dannelsen av Røde Armé Fraksjon.
Unge og attraktive. Samtidig er det for
enkelt kun å peke på enkeltstående hendelser, og A German Youth tegner da også
et sammensatt bilde av en radikal brytningstid. «Alle de dømte kommer fra middelklassefamilier. Hvordan har det seg at
de ble kriminelle,» spør en fortellerstemme tørt under et nyhetsinnslag fra den
første rettssaken mot Baader, Ensslin
og et par andre. «Hvordan kunne en ung
kvinne plassere bomber,» undrer han videre, mens kameraet panorerer til Ensslin. I samme klipp nærmest feirer Baader
og de andre dommen med sigarer, som
for å demonstrere sin totale opposisjon
mot systemet.
Jeg tror ikke jeg er den eneste
som stadig er skyldig i en viss
romantisering av Røde Armé
Fraksjon.
Det er unektelig noe tiltrekkende ved
de disse unge opprørerne, som nærmest
ter seg som rockestjerner. Baader selv
kjørte Porsche og skal ha modellert seg
etter Marlon Brando, og ønsket neppe å
motvirke imaget som ble skapt av grup-
pen som en slags moderne Bonnie og
Clyde. En undersøkelse gjort da de var
på sitt mest populære, viste da også at
25 prosent av vesttyskerne under 40 år
hadde en viss sympati for Baader-Meinhof-gruppen, og at én av ti angivelig ville
ha gjemt et RAF-medlem for politiet. Og
jeg må selv innrømme at jeg nærmest blir
litt betatt av Ulrike Meinhof når jeg ser
disse gamle opptakene.
Selv om motivasjonen deres unektelig
var politisk, representerte RAF på et vis
det ultimate ungdomsopprør – kanskje
ikke helt ulikt hvordan den islamistiske
fundamentalismen kan anses som den
mest radikale formen for opprør mot
dagens vestlige samfunn. At ekstremismen i sine ulike ideologiske tapninger
ikke nødvendigvis er så langt fra hverandre, bekreftes dessuten av at RAF-stifteren Horst Mahler i dag er høyreekstrem
aktivist, dømt for holocaustbenektelse og
rasistisk hets (noe filmen riktignok ikke
nevner).
Ingen romantisering. Man skal selvfølge-
lig ikke ta lett på RAFs ugjerninger, som
kostet mange mennesker livet. Tvert imot
er det ubehagelig å innse hvor lett man
kan la seg fascinere av den ekstremistiske gruppen. Og jeg tror ikke jeg er den
eneste som stadig er skyldig i en viss romantisering av Røde Armé Fraksjon.
Det gjør dog ikke Jean-Gabriel Periot
i sin film. Istedenfor å komme med egne
betraktninger, lar filmskaperen historien
tale for seg selv gjennom det mangfoldige
arkivmaterialet. Denne tilnærmingen gjør
at filmen krever visse grunnleggende forkunnskaper hos tilskueren, men er samtidig en viktig grunn til at A German Youth
er en unik dokumentar om en gruppe det
er laget mange filmer om tidligere. Og
parallellene til vår tid er uansett så påfallende at man ikke trenger noen til å påpeke dem. Dette gjelder både selve trusselen om terror – som endatil kan komme
innenfra samfunnet – og myndighetenes
harde ordbruk og strenge reaksjoner tilbake. Samt heldigvis også noen sterke
advarsler mot å ty til fascistiske metoder
i kampen mot terrorismen, som stadig er
verdt å lytte til.
[email protected]
16
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
Kritikk
LITTERATUR / FILM
Filmiske ytringer og strategiske modtræk
NETTKRITIKK
Hvordan anvender
ISIS og koalitionen de
audiovisuelle muligheder til
at kommunikere budskaber
og kreere fællesskaber?
AV STEFFEN MOESTRUP
Kampen mellem ISIS og de lande, der
populært kaldes koalitionen, er også en
kamp, der foregår med andet end bomber
og kugler. De sociale medier har længe
været en del af propagandaapparatet på
begge sider. Eksempelvist så vi hvordan
hackerfællesskabet Anonymous efter angrebene i Paris i november 2015 nedlagde flere ISIS-støttende konti på de sociale
medier. Men det er nok filmformatet kob-
17
let med de sociale mediers delingsstruktur, der har været de stærkeste kommunikative våben.
Film er på mange måder lettere at afkode end tekst, og har i sin følelsesbetonede afkodning en henvendelseskraft, der
med fordel lader sig udnytte, når man vil
overbevise en modtager om et budskab.
Allerede Joseph Goebbels indså dette, og
anvendte film som propagandaværktøj
under anden verdenskrig i form af stribevis af spillefilmsproduktioner, mens det i
vor tid er de kortfattede delings-egnede
videoer, der oftest får den største gennemslagskraft. Lad os prøve at se nærmere på, hvordan disse film kan tage sig ud.
ISIS THREAT TO COALITION
Med en længde på blot 4 minutter og
13 sekunder kunne denne promoveringsvideo næsten lede tankerne hen på en
filmtrailer, hvilket også har at gøre med
andet end selve længden. Noget af det
mest karakteristiske ved filmen er en
voiceover, der siges af en mandsperson
med en diktion og stemmeføring, der i
al sin dramatiske overeffekt grangiveligt
minder om de mange filmtrailers fra især
amerikanske actionfilm. Dette er ingen-
lunde tilfældigt. Men sin heftige lydside
og generelt action-prægede udtryk søger
filmen mestendels at henvende sig til et
mandligt og vestligt publikum. Den hurtige klipperytme, den udprægede brug
af en sort baggrund og hurtige zoom-effekter samt de gennemgående motiver
af veludstyrede soldater har et særdeles
maskulint udtryk, som ønsker at fange
BOKNOTISER
Phil Zuckerman:
de fortrinsvist unge mennesker, der på
grund af spænding iblandet en opgivenhed overfor de samfund, de måske ikke
længere føler, at de er en del af, kan lade
sig friste til at melde sig under ISIS’ fane.
Et af de blivende billeder hen mod slutningen af filmen er da også en visualisering af en kampberedt mand, der alt andet lige faktisk også ligner en amerikansk
soldat, men står under et ISIS-flag og
dermed signalerer, at det er muligt at gå
over på den anden side. På et tidspunkt i
filmen siges det da også, at der ingen forskel er på mennesker, ingen forskel er på
hvid og sort, for så længe vi kan forenes i
religionen islam (og vel mærke ISIS’ markante fortolkning af denne religion) finder
vi et fællesskab og et fælles mål. Netop en
film som denne har til formål at definere
dette fællesskab og samtidig være en ingrediens i den kit, der skal holde fællesskabet sammen. Et fællesskab, der ikke
som sådan er baseret på fysiske grænser
eller en fælles historie, men derimod mod
et (konstrueret?) fælles værdisæt og mås-
CANNES FILMFESTIVAL | BESTE FILM | UN CERTAIN REGARD
ISLANDS OSCAR®-KANDIDAT | BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM
STABUKKER
en ullen sort komedie
av Grímur Hákonarson
ke mest af alt ønsket om at finde en fælles
fjende. Denne intellektualisering af filmen
kan dog sagtens tilsidesættes, idet filmen
qua de nævnte stilistiske valg har så fundamental en henvendelseskraft, at den
rent emotionelt og kropsligt sagtens kan
påvirke sin modtager uden at afstedkomme større refleksion.
ISIS Threat to Coalition, Al Hayat production company, 4 minutter
h t t p s : / / w w w. y o u t u b e . c o m /
watch?v=vTmfqM62fGw
MILITANTS GIVING CANDY TO
CHILDREN
I en noget anden stilistisk boldgade
finder vi denne knap 1 minut lange film,
som vel snarere har karakter af en skitse, om end en forholdsvist velproduceret
en af slagsen. Med et blødt look opnået
ved brug af lav dybdeskarphed og de
soft-tones, vi kender fra anvendelsen af
DSLR-kameraer til videobrug, ser vi en
stribe farverigt klædte børn, der jublende
modtager slik af nogle temmelig glade og
afslappet klædte yngre mænd, der bærer
maskingeværer.
Vi har tidligere fra vestlig side fået
rapporteret hvordan ISIS i stigende grad
hverver børn og fra en forholdsvis tidlig
alder forsøger at indoktrinere børnene til
ISIS-fortolkningen af islam. Denne video
kan tolkes som et modtræk til denne rapportering, men vi kan også anskue den
som et forsøg på netop at være en del af
hvervningen af børn og teenagere. Manglen på voiceover eller undertekster kan
i al fald give indtryk af, at filmen ikke er
rettet mod et vestligt publikum, som eksempelvist skal overbevises om, at ISIS
er et meget mere menneskeligt styre, end
vestlige medier lader fortælle. Umiddelbart kan sproget signalere, at filmen er tiltænkt et arabisk publikum, men samtidig
er filmen i al sin enkelhed temmelig let-afkodelig og har dermed også en universel
appel.
Militants giving candy to children, Al
Hayat production company, 1 minut
https://www.youtube.com/watch?v=i2fAofF39Eg
ILS TE DISENT …
Blandt modtrækkene til filmene fra ISIS
finder vi Stop Djihadisme, en kampagne
der er igangsat af den franske regering
efter angrebene på Charlie Hebdo og det
jødiske supermarked i januar sidste år.
Værket er tydeligvis opbygget som en
tiltænkt anti-propaganda-film, altså en
film der kommunikerer direkte med ISIS’
propaganda-film og spiller på konfrontationer med budskaber, som ISIS søger at
kommunikere ud. Et gennemgående træk
i filmen er således modstillingen mellem
hvad «de siger» og hvad «realiteten er»,
«Sjarmerende og gripende»
Variety
«Nydelig foto – vakkert fortalt»
San Francisco Chronicle
«Gjennomført og original»
Screen Daily
hvilket vises både med grafiske plancher
og illustrative iscenesættelser på billedsiden. Et sigende eksempel er en grafik
med ordene «de siger, at du skal komme
og kæmpe for en retfærdig sag», der vises
ovenpå en gylden billedtoning af kampklædte soldater, som derpå kontrasteres
på billedsiden med en række sort-hvid
billeder, der viser en nært forestående likvidering af nogle mennesker, der ligger
på jorden, mens skiltet med teksten «i realiteten kommer du til at opleve helvede
på jord og dø alene, fjernt fra dit hjem»
dukker op på skærmen. Denne sidste ordlyd når næsten bibelske konnotationer,
og kan godt aflæses som et kristent modtræk til den islam-funderende ISIS-propaganda, men budskabet kan også afkodes
som et forsøg på at bedrive skræmmekampagne og appellere til frygt hos beskueren. Filmen gør gennemgående brug
af en række optagelser, som ISIS selv har
frigivet i andre sammenhænge og går dermed direkte i dialog (eller clinch om man
vil) med ISIS-filmene. Denne konfrontatoriske strategi er sandsynligvis valgt, fordi
man vurderer, at den vil virke stærkest
på de modtagere, som filmen er tiltænkt,
nemlig individer som måske allerede kender ISIS-filmene eller i al fald kunne lade
sig overbevise af disse film og eventuelt
melde sig i kamp for ISIS.
på kino fra 29. januar
www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no
Ils te disent…, Service d’information du
Gouvernement, 2 minutter
https://www.youtube.com/watch?v=bpE15jKhyMA
[email protected]
Living the Secular Life: New Answers to
Old Questions
Penguin Press, 2014
Ikke-religiøse amerikanere må ofte forklare hvordan de makter å kontrollere ondsinnede impulser, eller rettere sagt, svare
på spørsmålet «hvordan kan du opptre
moralsk uten religion?» Det er denne problematikken sosiolog Phil Zuckerman tar
for seg i Living a Secular Life.
Han tilbyr en innsiktsfull blanding av
forskning på det endrende religiøse synet
i USA, sin egen erfaring som forelder, og
intervjuer om hvordan man håndterer
moralske kriser uten noen gud.
I intervjuer med informanter fant Zuckerman ut at det er mange ateister og agnostikere som ikke ønsker å komme «ut av
skapet» som ikke-troende, i frykt for å bli
stigmatisert og å bli sett på som umoralske.
Antakelsen om at ateister mangler
menneskelige evner som empati, medfølelse og godhet er fremdeles utbredt i
det amerikanske samfunnet. Denne antagelsen er riktignok en selvmotsigelse,
idet den antyder at religiøse innehar disse egenskapene på grunn av deres tro, og
ikke som en naturlig disposisjon.
Mens litt under halvparten av amerikanere nå sier at de ikke ville stemt på en
ateistisk presidentkandidat, lå tilsvarende
tall i 2007 på to tredjedeler. Det er ikke
utenkelig at USAs negative syn på ateister
begynner å endre seg til det bedre, på lik
linje med endringen vi har sett i holdningene til homofiles rettigheter. Men USA er
fremdeles et av de mest religiøse samfunnene i den utviklede verden. Beveger man
seg utenfor metropoler som New York
City og Los Angeles, er spørsmålet om
hvilken kirke man går til den mest naturlige inngangen til en samtale.
http://thepenguinpress.com/book/living-the-secular-life-new-answers-to-old-questions/
Robert Darnton:
Censors at Work: How States Shaped
Literature
W. W. Norton & Company, 2014
Ifølge forfatteren av denne boken finnes
det to måter å betrakte sensur på: en smal
betraktningsmåte, som konsentrerer seg
om den sensurerendes strategier, og en
mer sjenerøs måte, som ser på litteratur
som «et kulturelt system innebygd i en sosial orden». For Darnton er den sistnevnte
betraktningen viktigst for å kunne forstå
sensurens rolle i samfunnet.
Impulsen til å sensurere er like gammel
som impulsen til å skape. Platon mente at
historiefortellere måtte gjennomgås nøye,
og at kun det som var bra skulle deles med
folket. Hans ønske var å moralisere litteraturen. Dette ser vi også som en gjennomgående logikk gjennom historien. Dagens
president i Tyrkia har sensurert innhold
på Google og Twitter, og hevder at disse
reguleringene ikke sensurerer, men heller
gjør internett friere og tryggere.
For å finne ut hva sensur er har Darnton i denne boken tatt for seg tre ulike
historiske bakgrunner: det gamle regimet
i Frankrike, Storbritannias styre over India, og kommuniststaten under DDR fra
1949–1990. Han finner blant annet ut at
sensur ikke kun handler om å forby og å
ødelegge, som vi ofte forbinder med begrepet. Det handler også om nyansering
og ønsket om å pålegge statsmakters
ønsker og å opprettholde makten subtilt
gjennom litteraturen.
Med tanke på sensuren i Kina og den
grensesprengende overvåkningen til NSA,
stiller Darnton seg kritisk til om moderne
teknologi har produsert en ny form for
makt, som har ført til en ubalanse mellom statens rolle og sivilbefolkningens
rettigheter.
http://books.wwnorton.com/books/Censors-at-Work/
Jason W. Moore:
Capitalism in the Web of Life: Ecology and
the Accumlation of Capital
Verso books, 2015
Økonomi, klima, mat og arbeid. Hvordan er
disse krisene koblet sammen? I Capitalism
in the Web of Life hevder Moore at dagens
globale turbulens har en felles årsak: Kapitalismen som organisator av naturen,
inkludert menneskets natur.
Ifølge Moore ligger kapitalismens styrke
i dens evne til å skaffe mat, arbeid, energi
og ressurser. Når denne evnen viser seg
å ha mangler, må vi tenke nytt angående
hvordan vi kan øke bærekraften for fremtidige generasjoner.
De globale klimaendringene viser at kapitalismens historie alltid har vært sterkt
knyttet opp mot miljø. I denne boken
bruker han miljøbevegelsen, feminisme
og marxistisk tenkning for å skape en ny
forståelse: kapitalismen i naturen, ikke kapitalismen og naturen.
Den anerkjente forfatteren og journalisten Naomi Klein skriver at boken «tilbyr
et oppfinnsomt rammeverk for å kunne
forstå denne fortiden, og for å orientere
oss mens vi tar for oss oppgaven med å
forandre fremtiden».
http://www.versobooks.com/
books/1924-capitalism-in-the-web-of-life
[email protected]
Flotel Europa
Prophet's Prey
Storm over Andes
Amerikansk fundamentalisme og europeiske flyktninger
Prophet’s Prey
Regi: Amy Berg, foto: Peter Donahue
Storm över Anderna
Regi: Mikael Wiström, foto: Iván Blanco
og Göran Gester
Flotel Europa
Regi: Vladimir Tomic, foto: div.
Jakten på en kriminell
sektleder i USA, en
personlig reise i Perus
voldelige historie og en
oppvekstskildring av en
flyktning fra det tidligere
Jugoslavia. Dette er å se i tre
dokumentarer på Tromsø
filmfestival.
TROMSØ FILMFESTIVAL
AV ALEKSANDER HUSER
Amy Bergs dokumentar Prophet’s Prey
begynner med en stemme jeg umiddelbart drar kjensel på. Fortellersporet leses nemlig av Nick Cave, som også har
stått for filmmusikken sammen med sin
for tiden faste kompanjong Warren Ellis.
Riktignok høres Caves stemme bare i dette anslaget, hvor han gir oss en relativt
kjapp innføring i bakgrunnshistorien til
den religiøse grupperingen «The Fundamentalist Church of Jesus Christ of Latter-day Saints» (FLDS), som filmen handler om.
Polygami. I resten av Prophet’s Prey er det
en annen mørk og messende mannsstemme som jevnlig skal dukke opp på lydsporet. Den tilhører Warren Jeffs, som i 2004
overtok lederskapet for sekten etter sin
far Rulon. Og ordet «sekt» er så absolutt
på sin plass om dette trossamfunnet. Den
«fundamentalistiske kirken for Jesu Kristi
siste dagers hellige» var opprinnelig en
del av mormonerkirken, men brøt ut sent
på 1800-tallet da disse avskaffet flerkoneriet. Som ekstreme fundamentalister flest
oppfatter FLDS seg som de eneste rettroende, og til tross for at det er ulovlig
i samtlige stater i USA, anser medlemmene polygami som et viktig fundament for
trosretningen sin. Ikke minst gjelder dette Warren Jeffs selv, som er den eneste i
kirkesamfunnet som kan godkjenne ekteskap – og som på et tidspunkt skal ha hatt
mer enn 80 koner.
Amy Bergs intervjubaserte dokumentar støtter seg i stor grad på privatetterforskeren Sam Brower og forfatteren
Jon Krakauer, som begge har arbeidet i
flere år med å avdekke lovbruddene og
overgrepene som finner sted i den lukkede kulten. Og det er ikke få, skal vi etter
hvert få vite. Etter at han tok over, benyttet Jeffs angivelig sin posisjon som allmektig «profet» til å voldta og forgripe seg
på mindreårige, i tillegg til at han har fått
medlemmene til å arbeide nærmest som
slaver og overgi sine økonomiske verdier
til «fellesskapet».
En sterk advarsel om at USAs
prinsipp om religionsfrihet i
sin ytterste konsekvens kan bli
et slags frikort til å utføre de
groveste overgrep.
Populær trend. «True crime»-dokumenta-
rer er i vinden for tiden, i kjølvannet av
podkasten Serial og tv-serien The Jinx.
Man kan imidlertid vel så gjerne trekke en
parallell mellom Prophet’s Prey og Errol
Morris’ klassiske The Thin Blue Line, med
sin thrilleraktige oppbygging og gradvise
utporsjonering av vesentlige vendepunkter (det sistnevnte riktignok i mindre grad
her). I tillegg er dens tematikk om religiøs
fundamentalisme åpenbart relevant å se
opp mot flere grupperinger som preger
dagens nyhetsbilde.
Blant intervjuobjektene i filmen finner
vi flere utbrytere fra kirkesamfunnet,
inkludert et par av Jeffs’ familiemedlemmer og en av hans tidligere koner. Dessuten hører vi som nevnt jevnlig opptak
av Jeffs selv, oftest fra det som høres ut
som prekener. I det mest opprørende av
disse lydopptakene levnes det liten tvil
om at han bruker sin religiøse lederposisjon til å overtale en ung jente til å delta
i seksuelle aktiviteter hun åpenbart ikke
ønsker.
Filmen forteller videre om hvordan
Warren Jeffs omsider ble arrestert, etter
at han på grunnlag av vitnemål fra avhoppere havnet på listen over FBIs «most
wanted» i selskap med folk som Osama
bin Laden. Det påstås imidlertid at den
falske profeten stadig styrer sine lojale
følgere fra fengselet, nærmest som et mafiaoverhode. Eller kanskje snarere som
en terrorist, da det i filmen også fremmes
noen ubehagelige spekulasjoner om hva
han kan få sine følgere til å utføre.
Indoktrinering. Dokumentaren inneholder
jevnlige bildeopptak av sektens medlemmer, filmet fra avstand i deres avsidesliggende hjembyer i Utah og Arizona. Med
sine lange kjoler og uttrykksløse ansikter
kan de føre tankene til The Stepford Wives
og barna i The Village of the Damned, for
dem som kjenner sin science fiction- og
skrekkfilmhistorie. Dette synes å være
mennesker som snarere er indoktrinerte
enn hjernevasket, da de knapt kjenner
noen annen virkelighet enn den sektlederen har definert for dem. Perspektivet er
naturligvis forstyrrende i seg selv, sam-
tidig som det også fører tankene til hva
som kan skje med dem som eventuelt
kommer til å vokse opp i ISIS-styrte områder.
Prophet’s Prey forteller en skremmende
historie om hvor mye man kan frarøve
folk sitt menneskeverd, dersom de er lært
opp til å tro at det er slik det skal være.
I tillegg er den en sterk advarsel om at
USAs prinsipp om religionsfrihet i sin ytterste konsekvens kan bli et slags frikort
til å utføre de groveste overgrep.
Personlig reise til Peru. Amy Bergs film
er en av dokumentarene som vises på
Tromsø internasjonale filmfestival i disse
dager. Det samme er Storm över Anderna,
eller Storm over Andes på norsk. Denne
dokumentaren er regissert av Mikael Wiström, og handler om noenogtyveåringen
Josefin, som har vokst opp i Sverige. Mot
sin opprinnelig søramerikanske fars vilje
bestemmer hun seg for å reise til Peru,
for å få vite sannheten om hans søster
Augusta. Josefin har nemlig kun blitt fortalt i grove trekk at tanten døde under
den væpnede kampen for rettferdighet
for landets fattige på 80-tallet.
Mot sin opprinnelig
søramerikanske fars vilje
bestemmer hun seg for å reise
til Peru, for å få vite sannheten
om hans søster Augusta.
Etter hvert som hun oppsøker familiemedlemmer og andre tidsvitner, erfarer
hun imidlertid at bildet er langt mer sammensatt enn man har gitt henne inntrykk
av. Sammen med sin ektemann Abimael
Gúzman var Augusta en av grunnleggerne og lederne av geriljagruppen Lysende
Sti, som initierte et opprør mot peruanske myndigheter som skulle vare i 20 år
og kreve 70 000 menneskeliv. Og Josefin
oppdager raskt at mange i landet fortsatt
klandrer hennes slekt for at de har mistet
sine kjære.
En av disse er Flo, som involverer seg i
dokumentarfilmen for å finne ut hva som
skjedde med sin forsvunne bror – og for
å renvaske hans navn. Dermed legger Flo
ut på en egen reise sammen med Josefin,
hvor de to unge kvinnenes prosjekter og
ståsteder både speiler og står i sterk kontrast til hverandre. Etter hvert gjør dette
at de to får utvidet sine perspektiver på
konflikten som stadig preger dem begge,
gjennom det som litt lettvint kan beskrives som en indre så vel som en ytre reise.
I tillegg til å skape en interessant narrativ dynamikk, gir forholdet de to kvinnene
imellom filmen en kledelig balanse, hvor
Lysende Sti verken glorifiseres eller demoniseres. Selv om hovedkarakteren selv
ikke er filmens regissør, er Storm over Andes en svært personlig dokumentarfilm,
med identitet og forsoning som sentrale
temaer. Samtidig gir den et innblikk i en
konflikt som ikke har fått altfor mye oppmerksomhet her hjemme, muligens fordi
den har havnet litt i skyggen av mer eller
mindre samtidige begivenheter i Argentina og Chile.
Flytende flyktninghotell. Under festivalen
i Tromsø vises også den dansk/serbiske
dokumentaren Flotel Europa, regissert av
Vladimir Tomic. I likhet med Storm over
Andes er dette en personlig dokumentarfilm, i tillegg til at den forteller om en
svært brutal politisk konflikt. Som ung
gutt flyktet Tomic i 1992 med sin mor og
storebror fra krigen i Bosnia til København. Her var flyktningmottakene fulle, så
Røde Kors tok i bruk et svært skip i en av
byens kanaler for å huse rundt 1000 mennesker mens de ventet på behandlingen
av sine asylsøknader.
Tomics film er basert på private videoopptak gjort av beboerne på båten,
som suppleres av hans egen fortellerstemme på lydsporet. To år tilbrakte Vladimir og familien hans i limbo på den fly-
tende innkvarteringen «Flotel Europa», og
i løpet av denne tiden går han igjennom
en rekke opplevelser man kjenner igjen
fra de fleste tenåringsliv. Den handler om
vennskap og krangler med jevnaldende,
om å henge med de eldre og tøffere gutta,
om gryende seksualitet og den vanskelige
første forelskelsen. Typisk nok sliter unge
Vladimir med å finne mot til å tilnærme
seg sin utkårede, og følgelig går det mot
en langvarig avstandsforelskelse. Samtidig gjør stedet de bor at vi aldri glemmer
det alvorlige bakteppet, som blir enda
tydeligere når vi ser de mange flyktningene sitte klistret til skjermen i tv-rommet
– noen nærmest apatiske, men de fleste
desperate etter nytt om deres kjære som
stadig befinner seg i gamlelandet.
To år tilbrakte Vladimir og
familien hans i limbo på den
flytende innkvarteringen
«Flotel Europa».
Kombinasjonen av oppvekstskildring,
filmessay og tilstandsrapport fra tilværelsen som flyktning gjør Flotel Europa til en
sterk og særegen filmopplevelse. Dessuten er den en effektiv påminnelse om at
flyktinger er som folk flest, med behov å
opprettholde en form for hverdagsliv. Og
det er unektelig en relevant og nødvendig
påminnelse i disse dager.
Filmene Prophet’s Prey, Storm over
Andes og Flotel Europa vises på Tromsø
internasjonale filmfestival, som arrangeres i perioden fra 18. til 24. januar. Flotel
Europa vises i tillegg på den nye hovedstadsfestivalen Arkitekturfilm Oslo 2016,
som går av stabelen for første
gang 15.–17. januar.
[email protected]
Å forstå Putins Russland
Mikael Hem: Putin – den ensomme tsaren
Pax, 2015
Aksel V. Carlsen: Ruslands sorte oktober.
Jeltsins kup og lokale borgerkrig
Solidaritet, 2015
Kalle Kniivilä: Putins folk – Rysslands
tysta majoritet
Atlas, 2014
Med den spente situasjonen
i Europa og i Midtøsten
er bøker som øker vår
russlandsforståelse viktigere
enn noen gang.
ASLAK STORAKER
Mikael Hems biografi Putin – den ensomme tsaren (2015) er en grei innføring
både i Putins person og i dagens Russland. Mange i Vesten kjenner ikke til hvor
katastrofal gjeninnføringen av kapitalismen i 90-årene var for vanlige russere.
Hem skriver blant annet at Russlands
bruttonasjonalprodukt sank med 50 prosent i løpet av tiåret, og at forventet levealder sank fra 68 til 65 år. Forfatteren understreker at Vladimir Putin lyktes med å
gjøre livet «merkbart bedre» for vanlige
russere, ikke minst ved å sørge for at lønninger og pensjoner ble utbetalt i tide.
Putin gjennomførte også en skattereform
med en flat skatt på 13 prosent, noe som
gjorde at færre unndro seg skatt. Økte
skatteinntekter, mer kontroll over strategiske naturressurser og høy oljepris førte
til bedre økonomi. På overflaten fremsto
Putin som «Jeltsins rake motsetning –
ung, energisk, ambisiøs og edruelig».
Samtidig får Hem også frem at Putin er
et ektefødt barn av Jeltsin-regimet. Putin
ble håndplukket som Jeltsins etterfølger for
å sørge for at kommunistene ikke gjenvant
regjeringsmakten, og for å gi Jeltsin og hans
nærmeste krets immunitet mot straffeforfølgelse for korrupsjon. Korrupsjonen
har bare fortsatt å øke, og personer med
personlige lojalitetsbånd til Putin fra St.
Petersburg og KGB har overtatt sentrale
stillinger i næringsliv og statsadministrasjon. Russlands økonomi har fortsatt
å være svært avhengig av inntektene fra
olje- og gasseksport, og landet er det i
verden med størst forskjell mellom fattig
og rik: 110 milliardærer eier 35 prosent av
alle russiske verdier.
Hem roter dessverre en del med tall.
Han hevder at andelen russere som lever
under den nasjonale fattigdomsgrensen
har økt fra 8,3 prosent i 2003 til 13 prosent i 2011, men ifølge FNs statistikk (på
http://data.un.org/) har andelen sunket
fra 20,3 til 12,7 prosent. Han skriver også
at «Stalins terrorvelde tok livet av mellom
20 og 60 millioner», men ifølge historiken
Jens P. Nielsen (Døden løser alt, 2012) er
det reelle tallet rundt 8,5 millioner, hvorav de aller fleste døde som følge av hungersnød.
Putins støtteparti Forent
Russland ble opprettet
uten noe politisk program,
for å fungere som et
støtteapparat for makthaverne.
Opposisjonspartiet Rodina
ble også til på initiativ fra
Kreml, for å stjele stemmer fra
kommunistpartiet og fungere
som en «lojal opposisjon».
En arv fra Jeltsin. Hem skriver en del om de
autoritære sidene ved Putins Russland,
som styres etter en doktrine om «kontrollert demokrati». Putins støtteparti Forent
Russland ble opprettet uten noe politisk
program, for å fungere som et støtteapparat for makthaverne. Opposisjonspartiet
Rodina ble også til på initiativ fra Kreml,
for å stjele stemmer fra kommunistpartiet og fungere som en «lojal opposisjon».
Statsapparatet og de største mediene har
drevet valgkamp for Putin og Forent Russland ved parlaments- og presidentvalg.
Samtidig har de russiske oligarkene, den
styrtrike overklassen som oppsto gjennom privatiseringen av den sovjetiske
stats- og felleseiendommen på 90-tallet, blitt fratatt sin politiske makt. Under
Jeltsin kontrollerte ulike oligarker hele
grupper av parlamentsmedlemmer gjennom bestikkelser, og arrangerte politiske
drap for å fremme sine forretninger. Mens
staten har tatt kontroll over de viktigste
tv-kanalene, eksisterer det fortsatt mange
regimekritiske aviser og tidsskrifter.
Det er interessant å lese dette i sammenheng med dansk-ukrainske Aksel V.
Carlsens bok Ruslands sorte oktober (Solidaritet, 2015). Carlsen er i større grad enn
Hem opptatt av å vise kontinuiteten fra
Jeltsin til Putin. Han viser for det første
hvordan alle de sentrale demokratiske
landevinningene – ytringsfrihet, frie valg
og flerpartisystem – ikke ble innført i Jeltins Russland, men i Gorbatsjovs Sovjetunionen. På den annen side var det Jeltsin som endret den russiske grunnloven
fra å være preget av maktdeling mellom
parlament og president til «en statsmodel, hvor præsidentens beføjelser var de
mest vidtgående i sammenligning med
alle andre statsoverhoveder i lande med
presidentstyre». Da Jeltsin i 1993 drepte
hundrevis av politiske motstandere ved å
bombardere det folkevalgte russiske parlamentet som nektet å følge hans grunnlovsstridige dekret om å la seg oppløse,
til 37 i 2010 etter at myndighetene hadde
satt i verk en kampanje for å arrestere
rasistiske voldsmenn og forby nazistiske
organisasjoner. Putin har også uttalt seg
offentlig om nasjonalister som kjemper
for et «raserent» Russland at de er «provokatører ... som vil få folk til å ødelegge
hjemlandet sitt».
skapte han presedens for å bruke vold
mot politiske motstandere. Det var Jeltsin som innførte praksisen med å opprette «kontrollerte opposisjonspartier»,
og som begynte å bruke statsapparatet
og tv-kanalene til å drive personlig valgkamp, og det var under Jeltsin det oppsto en russisk «voldskultur» med hyppige
drap på journalister, politikere og advokater.
På grunn av sine planer for
økt integrasjon mellom de
tidligere sovjetrepublikkene,
har presidenten vært
svært tydelig på å forsvare
arbeidsinnvandringen fra
Sentral-Asia og har ikke bidratt
til å nøre opp under rasistisk
sjåvinisme.
Putins folk. Både Hem og Carlsen kom-
mer i sine bøker med hjerteskjærende
statistikk som viser den økonomiske kollapsen under Jeltsin, og oppgangen under Putin. En får en enda bedre forståelse
av dette i finske Kalle Kniiviläs bok Putins
folk (Atlas, 2014). Kniivilä har reist rundt
i Russland og intervjuet vanlige folk som
stemmer på Putin om hvorfor de gjør det.
Arbeidsledigheten har sunket, og lønninger og pensjoner har økt. Arbeideren
Valerij Brechov forteller at under Jeltsins
styre «kunde det gå ett halvår utan att
man fick ut lönen. Vi hade en man på fabriken som var helt förtvivlad över att han
inte kunde försörja sin familj. Till slut tog
han sitt liv ... Nu är det andra tider, alla
har mat på bordet». Kniivilä intervjuer
også den unge opposisjonspolitikeren
Vera Kitjanova, som bekrefter at Putins
oppslutning skyldes den katastrofale
politikken til de vestligstøttede liberalistene som styrte Russland på nittitallet.
«Människorna är rädda för att alla som
kallar sig för liberaler bara ska stjäla
folkets egendom och ge den till oligarkerna ... Och så minns människor att de inte
hade pengar till mat, att det var mycket
kriminalitet.»
Et annet viktig poeng som Kniivilä så
vidt sneier innom, er at Putin ikke er russisk
nasjonalist. På grunn av sine planer for økt
integrasjon mellom de tidligere sovjetrepublikkene, har presidenten vært svært
tydelig på å forsvare arbeidsinnvandringen fra Sentral-Asia og har ikke bidratt
til å nøre opp under rasistisk sjåvinisme.
Dette blir også vist i Marcel van Herpens
kritiske bok Putinism fra 2013. Herpen
viser til at antallet som ble drept av rasistisk vold i Russland sank fra 110 i 2008
Elimineringsmetoden. Noe av det viktigste
en kan lære av disse bøkene er hva Vladimir Putin ikke er, snarere enn hva han er.
Han står ikke for en videreføring av den
kaotiske politikken som ødela Russland
på nittitallet. Samtidig representerer han
heller ikke noe radikalt brudd med den
politiske styreformen som ble utviklet under Jeltsin. Han er ikke en radikal nasjonalist. Mikael Hem skriver at Putin ikke har
noen idelogi i det hele tatt, men drives av
«en utpreget pragmatisme». Aller viktigst
er imidlertid at Putin ikke står for en ekspanderende utenrikspolitikk.
Hems gjennomgang av den økende konflikten mellom Russland og Vesten viser
at den ikke skyldes noe russisk ønske om
å utvide sin innflytelse, men tvert i mot
russisk reaksjon på USAs ekspansive
utenrikspolitikk. Han nevner særlig USAs
planer om å bygge rakettskjold i Europa,
invasjonen av Irak og støtte til regimeendring i Russlands strategisk viktige
naboland Ukraina og Georgia. Hem forsvarer slett ikke Russlands politikk overfor Ukraina, men fremholder at mange av
konfliktene kunne vært unngått dersom
vestlige land hadde vist større forståelse
for Russlands frykt for utvidelse av NATO.
«Konflikten er et resultat av at politikere i
Russland og Vesten fullstendig misforstår
hverandres motiver og hensikter,» skriver
Hem. Det er en klok og modig innsikt.
Storaker er fast bidragsyter i Ny Tid. [email protected]
18
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
Kritikk
LITTERATUR
FILM
FILM NOTISER
Star Wars topper
salgslistene
Inntektsvinnere. Filmen Star Wars: The
Force Awakens passerte onsdag Avatar
som tidenes mestselgende film i USA og
Canada, skriver nyhetsbyrået Reutes. Inntektene fra billettsalget nådde tirsdag
758,2 millioner dollar (nesten 6,8 milliarder kroner). Filmen Avatar, som gikk
på kino i 2009, stoppet på 760,5 millioner dollar i USA og Canada. Den nye Star
Wars-filmen fikk svært god mottakelse da
den kom på kino like før jul. Filmen hadde premiére den 16. desember. I Norge
er den ifølge Filmweb hittil sett av drøyt
521 000. Nær 82 000 kinogjengere så The
Force Awakens på premiéredagen, noe
som er rekord i landet: Aldri har så mange
sett en film på åpningsdagen. Globalt er
Star Wars: The Force Awakens foreløpig
den sjette mest innbringende filmen i
historien. Søndag hadde den tjent inn 1,5
milliarder dollar på verdensbasis. Da var
det forventet at den skulle passere Fast
& Furious 7 og The Avengers i løpet av
få dager, og dermed bli historiens fjerde
mest innbringende film. Globalt er det Avatar, etterfulgt av Titanic, som ligger på
inntektstoppen.
Avslørte overgrep,
feires på film
Neste Haneke-film i
fransk flyktningby
Flyktningkrisen. Filmregissøren Michael
Haneke vil snart begynne opptakene til
sin neste film i den franske havnebyen Calais, der mange migranter og flyktninger
har slått seg ned i påvente av å krysse
Den engelske kanal. De siste ukene har
Haneke og filmteamet hans undersøkt forholdene i byen med tanke på at filmingen
skal begynne etter årsskiftet. Filmen har
fått tittelen Happy End, ifølge selskapet
Pictanoco, som organiserer finansiering
av filmer som tas opp i Nord-Frankrike. Ifølge selskapet er det ikke migrantene som
er temaet for Hanekes film, men de kommer til å være en integrert del av filmen.
Haneke er fra Østerrike, og var nylig blant
5000 filmfolk som sluttet seg til et opprop
med krav om en mer robust europeiske
respons på flyktningkrisen. Haneke er en
av svært få regissører som har vunnet
Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes
to ganger – for Amouri 2012 og The White
Ribbon i 2009.
AV HELGARD MAHRDT
Migranter og statsløse i store tall, uønskede overalt, uten sjanse til å finne et nytt
ståsted som er deres eget. Uten sjanse
å finne en stat som vil ha dem som nye
statsborgere, og uten sjanse å gjenvinne
sine menneskerettigheter. Dokumentarfilmen The Spirit of Hannah Arendt er en påminnelse om dette leddet i kjedereaksjonen den første verdenskrig skapte. Den
israelsk-kanadiske filmen fra 2015, laget
av Ada Ushpiz og Ina Fichman og som for
tiden vises på flere filmfestivaler, demonstrerer en av Hannah Arendts (1906–1975)
viktigste erkjennelser – som i disse dager
atter har en sterk aktualitet. Hjerteskjærende, originale filmklipp i svart-hvitt fra
Paris i 1936 illustrerer Arendts grunnleggende innsikt i at mennesket mister noe
fundamentalt dersom det taper sitt sted
i det politiske fellesskap – når det mister
sin status som statsborger.
Forståelsen av ondskap. For et par-tre år
siden viste Cinemateket en annen film om
Hannah Arendt: Margarethe von Trottas
spillefilm Hannah Arendt handlet om den
jødisk-tysk-amerikanske politiske tenkeren som i 1961 reiste til Jerusalem for å
skrive for tidsskriftet The New Yorker om
rettssaken mot Adolf Eichmann, en av de
største naziforbryterne som var ansvarlig
for jødetransporten til Auschwitz. Da The
New Yorker publiserte Arendts reportasje, utløste det en storm av protester.
Nesten alle intellektuelle i New York valgte side. Eichmann-kontroversen varte
nesten tre år og utløste en flodbølge av
publikasjoner. I Trottas spillefilm følger vi
Hannah Arendt gjennom disse tre årene.
Også i The Spirit of Hannah Arendt får
rettssaken mot Adolf Eichmann betydelig
plass, men den er satt inn i en kontekst av
hendelser som Arendt ellers identifiserte
som nøkkelbegivenheter i første del av
det 20. århundre. Til slike begivenheter
hører slutten av første verdenskrig i 1918
med sin store strøm av flyktninger; antisemittisme og riksdagsbrannen i 1933;
Hitlers maktovertakelse og Tyskland i
1940-årene; andre verdenskrig og Warszawa-ghettoen, sionistenes kongress i 1944
i New York; og lykkefølelsen i europeiske
land i 1945 over frigjøringen fra nazistenes okkupasjon.
Faktaene er kjente i dag, men dokumentarfilmen bruker en estetisk teknikk som
formidler Hannah Arendts forståelse av
ondskap på en måte som ikke virker belærende eller pedagogisk. Tvert om – regissøren makter å sette et imponerende
mangfold av forskjellige typer filmmateriale sammen på en måte som respekterer tilskuerens evne til å danne sin egen
mening. Filmen er likevel ingen abstrakt
iscenesettelse av Arendts innsikter, men
appellerer både til våre hjerner og hjerter, til tenkning og til følelser: enten ved
å sette sterke, inntrykksfulle bilder opp
mot hverandre, eller ved at det brukes
sitater fra Arendt som kommenterer filmklipp.
De overflødige. Vi ser for eksempel et
originalt filmklipp av antisemittiske overgrep mot den jødiske befolkningen, umiddelbart fulgt av et klipp om kristen julefeiring, musikalsk akkompagnert av den
tyske julesangen Oh Tannenbaum. Når
filmen fortsetter, skifter regissøren form,
men ikke tematikk: Brevvekslingen med
Karl Jaspers om spørsmålet om identitet
trekkes inn – her hører vi to stemmer som
hver fra sitt ståsted forsøker å formidle
sin mening om tysk og jødisk identitet til
hverandre. Den gang bidro brevene til en
dypere gjensidig forståelse mellom Jaspers og Arendt. For oss som lever i dag
i et flerkulturelt samfunn, er deres måte
å kommunisere på – i vennskap og med
respekt for at hver av dem er unike – i
høyeste grad aktuell.
Dokumentaren er ingen kronologisk
fortelling om det 20. århundre – århundret da både nazismen og stalinismen
gjorde et forsøk på å tilintetgjøre menneskene som mennesker. Den fokuserer
på Arendts forsøk på å forstå ondskap, og
den viser hvordan Arendt relaterer dette
fenomenet til andre sentrale fenomener,
for eksempel overflødiggjøring av menneskene. Ushpiz og Fichman åpner filmen
med en setning i hvite bokstaver på svart
bunn:
«’Ondskapens banalitet’, et begrep
skapt av den jødiske politiske filosofen
Hannah Arendt, står i sentrum av en verdensomspennende moralsk og politisk
debatt som har strakt seg over mer enn et
halvt århundre.» Dette etterfølges av en
informasjon som gir en slags rettesnor for
oppgaven filmen har påtatt seg: «Arendts
erkjennelser i den kontroversielle boken
Eichmann i Jerusalem gjorde gjerningsmennene bak nazismens forbrytelser til
normale, ordentlige og lovlydige mennesker. Dette bebudet en ny æra i forskningen på og forståelsen av Holocaust. Men
det provoserte og opprørte også mange,
både jøder og ikke-jøder, i så stor grad at
hun var på grensen til å bli utstøtt.»
Filmen reiser en påstand om at
denne produksjonen av store
menneskemasser som ble gjort
til flyktninger og som sådan
overflødige, var forgjengeren
til nazi-tidens sinnssyke
masseproduksjon av lik.
Gjennom hele filmen hører vi forskere
uttale seg om Arendts tenkning, hennes
bok om totalitarisme og hennes fremstilling av rettsaken mot Eichmann, særlig
hennes påstand om Eichmann som en
klovn, hennes skifte fra «radikal ondskap»
til «ondskapens banalitet», og hennes
kritikk av jøderådenes rolle under Holocaust.
Store masser. Filmen er utrolig rik, både
på bildemateriale og på fremstillinger
av Arendts tenkning. Særlig bildematerialet og tekstene om flyktningene – både
Arendts egne og kommentatorenes – har
fått en ny aktualitet. Vi ser Arendts egen
flukt til Paris i en politisk polarisert tid,
og vi hører en flyktnings egen stemme når
det siteres fra Arendts essay «We Refugees» (1944). Denne stemmen minner oss
om at mennesket er et sosialt vesen, og
at dets liv blir vanskelig når sosiale bånd
er kuttet. Det er de svart-hvite originalklippene fra Paris i 1936 som illustrerer
denne innsikten. Her ser vi franskmennene i rushtiden som strømmer ut av togene
og fortsetter videre til arbeidsplassene.
Flyktningene, derimot, er på vei til asylmottaket for å få varm suppe. Ada Ushpiz
kombinerer bilder og tekst, det visuelle
og språket, på en måte som gjør at de forsterker hverandre. I tillegg gir hun tematikken nye dybder, beveger seg fra det deskriptive til det analytiske, og trekker inn
Arendts grunnleggende innsikt i hvilket
tap mennesket faktisk lider når det mister
stat og politisk fellesskap: Da mister ord
sin relevans, handlinger mister mening,
og mennesket mister alle sine relasjoner.
BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY
Drømmens bedrageri. Å lese og skrive
Filmen reiser en påstand om at denne
tidens produksjon av store menneskemasser som ble gjort til flyktninger og
som sådan overflødige, var forgjengeren
til nazi-tidens sinnssyke masseproduksjon av lik.
Arendt tilhørte selv denne generasjonen av flyktninger. Vi vet at hun snudde
sin skjebne, at hun lyktes i å få anerkjennelse både i Amerika og i Europa, kontinentet som tvang henne på flukt. Men det
å være flyktning var en hard eksistensiell
erfaring. Muligens kan man vurdere denne erfaringen som verdifull idet den åpner
for tilnærminger til verden fra et ståsted
som er utenfor hjemmet, utenfor massene
og utenfor kollektivet. Idith Zertal, professor ved Universitetet i Basel, berømmer
Arendt for å ha bevart denne innstillingen
gjennom hele sitt liv. Det hun selv hadde
følt på kroppen, ga henne en unik innsikt
og et perspektiv på verden som muligens
er sannere enn mange andres.
For oss i dag, i møte med flyktninger
som har mistet sine hjem, er den nye
dokumentarfilmen om Hannah Arendt
en tankevekker. Fortvilelsen hos flyktningene er den samme. Men de europeiske
landene har i dag andre redskaper til å
håndtere krisen. Likevel må vi ikke sove.
Hvorfor ikke? Fordi seieren over nazistene i 1945 ikke garanterer at grobunnen
for ideologien er borte. Hannah Arendt
avsluttet sin analyse av totalitarisme med
å varsle om denne faren. Og Ada Ushpiz
film minner oss om dette på nytt.
Se go2films.com
Mahrdt er Arendt-forsker, litteraturviter og statsstipendiat. [email protected]
Kroppen i politikken
Judith Butler
Notes Toward a Performative Theory of
Assembly
Kroppen som utgangspunkt
for Judith Butlers tenkning
rundt demokrati, er lovende
– men innfrir ikke på grunn
av forfatterens ensidige
lesning av Hannah Arendt.
ODIN LYSAKER
«Jeg kom hit i dag
for å gi dere min
støtte […] [S]ammen lager vi demokrati […]» Ordene
stammer fra Judith
Butlers appell i regi
av Occupy Wall
Street-bevegelsen
i New York i 2011
(appellen kan ses
på YouTube). Da
benyttet hun seg
av dét sosiale bevegelser betegner som en menneskelig
megafon (også kalt «menneskelig mikrofon» eller «folkets mikrofon») – som går
ut på å at appellanten leser opp appellen
setning for setning, og at forsamlingen
gjentar hver setning i kor før appellanten
fortsetter på den neste.
Hensikten er å forsterke politiske ytringers gjennomslagskraft når kropper uregulert samles i gater eller på plasser, og
kollektivt istemmer appellen. I Butlers
nye bok Notes Toward a Performative Theory of Assembly kalles dette motstandshandling, noe som aktualiserer idealet
om direkte demokrati.
Ekspressiv frihet. I boken utvikler Butler
tanken om demokrati som det hun kaller
kroppspolitikk. Hos forfatteren viser kroppen til hele mennesket. Dette springer
ut av antakelsen om at kroppen er felles
og ufravikelig for alle mennesker. I tillegg
gjør kroppen mennesket sårbart, og dermed avhengig av andres anerkjennelse.
For Butler er således både sanseapparatet og følelseslivet en forutsetning for
det politiske. Dermed uttrykkes politiske
meninger først og fremst kroppsspråklig,
og dernest argumentativt. Kroppspolitikken baseres derigjennom på et videst
mulig spekter av motivasjon for politisk
handling.
Frihet er nok et sentralt begrep for
kroppspolitikken. Ifølge Butler er individet fritt når det uttrykker seg kroppsspråklig gjennom fremtredelse i forsamlingsrom. Dette kaller hun ekspressiv
frihet, siden den henger sammen med
måten mennesker uttrykker seg eller
fremtrer på i kraft av å være kroppslige
så vel som kroppsspråklige på. Denne ekspressive friheten er således en frihet til
å handle politisk ved hjelp av nonverbal
kommunikasjon, som oppfattes som et
supplement til argumentativ kommunikasjon.
Ifølge Butler bør ytringsfrihet, en av demokratiets mest grunnleggende friheter,
dermed forstås som en uttrykksfrihet. Det
vil si at retten til å ytre seg fritt omfatter
hele det kroppslige mennesket, og ikke
kun verbal kommunikasjon eller deliberasjon.
Butlers ekspressive frihet minner ved
første øyekast om det som kalles positiv
frihet til snarere enn negativ frihet fra.
Grunnen er hennes fokus på reell deltakelse på like fot med andre, og ikke fravær av
ytre begrensning. Ikke desto mindre kan
det hevdes at kroppen tilhører begrepet
negativ frihet, siden sistnevnte dreier seg
om slike grunnleggende friheter som retten til liv og forbudet mot tortur. Og hvis
disse negative frihetene skal innfris, så
forutsettes kroppen som det som skal beskyttes. Imidlertid er et interessant trekk
ved Butlers ekspressive frihetsbegrep at
fordi det baseres på hennes kobling mellom kropp og politikk, så overskrider hun
I kjølvannet av Ferguson og de mange
brutale politidrapene, viser Ta-Nehisi Coates frem et
kjernepunkt i den
amerikanske rasekonflikten: kampen
om narrativet. Den
prisbelønte journalisten og forfatterens nyeste bidrag
i denne kampen er et 151 siders brev til
hans sønn Samori, som er oppkalt etter
kolonialismemotstanderen Samori Ture.
Han vil at sønnen skal forstå landet han
vokser opp i, og lære ham å gjennomskue
luftige løfter og historieforfalskning. Og
han vil ikke pynte på sin egen versjon av
historien: «The entire narrative of this
country argues against the truth of who
you really are,» skriver han til 15 år gamle
Samori.
Radikalisering og smerte. Coates har
kommet en lang vei fra sin barndoms
Baltimore, og vant nylig det pengesterke
MacArthur Foundations’ «genistipend».
Han ble født i 1975, men merket sørgelig
lite av borgerrettighetsforkjempernes seirer: Coates ble ikke kjent med en eneste
hvit person før han begynte å studere, og
hans oppvekstmiljø var preget av fattigdom og vold, slik mange av oss kjenner
det fra tv-seriene The Wire og Show Me a
Hero. Å lære seg gatespråket og de sosiale kodene var essensielt for å beskytte
sin egen kropp – og Coates lærte tidlig
at den svarte kroppen er mer utsatt for
Contested Powers. Politics of Energy and
Development in Latin-America
University of Chicago Press, 2015
For Butler er således både
sanseapparatet og følelseslivet
en forutsetning for det
politiske. Dermed uttrykkes
politiske meninger først og
fremst kroppsspråklig, og
dernest argumentativt.
Fremtredelsesrom. Det er oppsiktsvek-
kende når Butler utvikler denne kroppspolitikken gjennom en lesning av Hannah Arendt. Sistnevnte fortolkes gjerne
som en forsvarer av et absolutt skille mellom privat og offentlig sfære, noe mange
feminister, inkludert Butler, er kritiske
overfor. Dermed oppfattes Arendt ofte
som antifeministisk. Videre lokaliserer
Arendt kroppen i det private, mens politikken finner sted i det offentlige. Grunnen er hennes oppfatning om at kroppen
er kjennetegnet av ufrihet, siden den er
forbundet med behovstilfredsstillelse og
reproduksjon. Kroppen undergraver således det politiske, siden den gjør mennesket ute av stand til å handle. Sett under
ett innebærer dette at Arendts tenkning
ikke har rom for Butlers kroppspolitikk.
Særlig siden sistnevnte tar til orde for et
kontinuum mellom henholdsvis private
og offentlige fremtredelsesrom.
Motsatt Arendt, har Butler vært selverklært feminist så vel som tatt utgangspunkt i kroppen siden gjennombruddsverket Gender Trouble fra 1990. Ikke desto
mindre har feministen Butler – som blant
annet er «Hannah Arendt-professor» ved
The European Graduate School – i en årrekke interessert seg stadig mer for den
politiske filosofen, slik som i bøkene Giving An Account of Oneself (2005) og Parting Ways (2012), og nå altså også i sin
nyeste bok Notes Toward a Performative
Theory of Assembly.
Muligens er denne spenningen hos
Arendt noe av bakgrunnen for at Butler i
Notes … tenker både med og mot Arendt.
Butler tenker med henne når hun låner
Arendts begrep fremtredelsesrom («space
of appearance»). Som også synes å spille en rolle i boktittelens bruk av forsamling («assembly»), som er nok en måte å
si «politisk møteplass» på. I tråd med det
innflytelsesrike verket The Human Condition fra 1958 definerer Butler et fremtredelsesrom som et felles rom for kroppslig
fremtredelse, hvor politisk handling finner
sted som motstand.
Videre tenker Butler mot Arendt når
hun kritiserer sistnevnte for ikke å anerkjenne koblingen mellom kropp og politikk. Dermed bidrar hennes bok til den internasjonale debatten om kroppens rolle
hos Arendt, siden kroppspolitikken overskrider skillet mellom offentlig og privat
når den forankrer det politiske nettopp i
kroppen. Her føyer Butler seg inn i rekken
av bidragsytere som Julia Kristeva og Peg
Birmingham, samt flere av forfatterne i
antologien Feminist Interpretations of Hannah Arendt fra 1995, redigert av feminist
og Arendt-ekspert Bonnie Honig.
[H]va som utgjør et levelig
(«liveable») liv […] knytter
[Butler] an til retten til
fremtredelse («the right to
appear»).
Ikke desto mindre innebærer Butlers
lesning av Arendt en selvmotsigelse.
Dette skyldes at hun på den ene siden
tar til orde for det Arendt definerer som
menneskelige vilkår («human conditions») og på den andre siden advarer mot
«ontologiens og fundasjonalismens felle».
Motsigelsen skyldes at det er uklart om
Butler, i likhet med Arendt, forstår kroppspolitikken på et fundamentalontologisk
snarere enn et ontisk nivå (for å bruke et
begrepspar fra Arendts lærer Martin Heidegger).
Levelig liv. I løpet av det siste tiåret har
Arendt-resepsjonen vært preget av kos-
mopolitisme. Det vil si fokus på Arendts
relevans på et globalt plan, særlig ut fra
hennes begrep retten til å ha rettigheter. I
rekken av bidragsytere kan Seyla Benhabib, Peg Birmingham og Serenah Parekh
nevnes. Til forskjell fra Butlers kroppspolitiske videreføring av Arendt, setter
førstnevnte filosofer fokus på menneskeverd og menneskerettigheter. Motsatt
den mulige relativismen i Butlers lesning
på grunn av oppfatningen av ontologi
som en felle, hevder de at Arendts politiske tenkning er universalistisk. I stedet for
begrepet fremtredelsesrom, knytter blant
andre Birmingham og Parekh denne oppfatningen an til begrepet natalitet, nemlig
det Arendt i boken The Human Condition
definerer som en ny begynnelse i form av
fødsel og dermed reproduksjon. Hvor det
interessante er at en form for kroppspolitikk synes å eksistere også hos Arendt
selv, siden «handling er ontologisk forankret i natalitet».
Til slutt i Notes Toward a Performative
Theory of Assembly reiser Butler spørsmålet om hva som utgjør et levelig («liveable») liv. Som hun – i tråd med kroppspolitikken så vel som hennes «etiske vending»
siden midten av 2000-tallet – knytter an
til retten til fremtredelse («the right to appear»). Ikke desto mindre synes en slik
rett å gjelde kun demokratiske samfunn
snarere enn å være noe kosmopolitisk,
slik Benhabib fortolker Arendt.
Butlers bok er verdt å lese på grunn
av koblingen mellom kropp og Arendt,
som utfordrer standardlesninger når det
gjelder sistnevntes tilsynelatende avvisning av det kroppslige. Dessuten kaster
Butlers kroppspolitikk interessant lys
over dagens diskurs om frihet og demokrati. Det hadde imidlertid styrket boken
ytterligere hvis Butler hadde forholdt
seg direkte til den pågående debatten
om Arendts politiske tenkning som en
kroppslig forankret kosmopolitisme.
Contested Powers, med casestudier fra Latin-Amerika,
viser hvordan energiressurser
og politisk makt henger
sammen.
UTVIKLING
ANDREW KROGLUND
«Hører du ikke? De
roper etter frihet
og demokrati!» Øynene skinner med
overbevisningens
glans. Tor Mikkel
Wara er en ung,
fremadstormende
fremskrittspartipolitiker og valgobservatør. Det
er den 26. februar
1991. Stedet er Managua, Nicaragua, på valgvake hos sandinistene.
Jeg har nettopp skrevet en analyse om
det forestående valget i landet, en hendelse som følges av en hel verden. Analysen,
der jeg utbasunerer sandinistene som sikker vinner, blir publisert i Arbeiderbladet
(nå Dagsavisen). Men sandinistene tapte.
Jeg var helt på jordet.
Historien viser hvor viktig det er med
gode analyser. Synsing og ønsketenkning
holder ikke, selv ikke når fattiggutter og
kokabønder blir presidenter. Klarer de
nye lederne å møte utfordringene dagens
Latin-Amerika står overfor? Eller er kontinentets årer fortsatt åpne og blødende,
slik forfatteren Eduardo Galeano en gang
så poetisk beskrev det?
Karbon og demokrati. Boken Contested Po-
Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved
Universitetet i Agder. [email protected]
Skolen virket mer meningsløs
enn gata, fordi «schools did not
reveal the truths, it concealed
them».
Tilgivelsens passivitet. Forfatteren finner
ingen løsninger i religionen, og legger seg
tett opp mot Marx’ påstand om at den
er som opium for folket. I begravelsen
til sin studiekamerat fra Howard, Prince
Jones, føler han seg fremmedgjort når
det snakkes om å tilgi politimannen som
drepte ham, og forfatteren antyder at
kristendommens tilgivelsesprinsipp kan
holde folk tilbake fra aktivisme og sannhetssøken. Å tilgi er en innoverskuende
handling, å være «twice as good», men
forfatteren tror ikke på dette velbrukte
wers. Politics of Energy and Development
in Latin-America (2015) har naturressurser og energi som utgangspunkt. Re-
daktørene John-Andrew McNeish, Axel
Borchgrevink og Owen Logan hevder at
et kritisk fokus på energipolitikk er avgjørende for den bredere debatten om
utvikling og bærekraft. Contested Powers
er først og fremst en akademisk bok, og
kanskje ikke så lett tilgjengelig for «folk
flest». Ikke desto mindre: Boken er viktig
lesning for de av oss som ønsker å forstå
mer av hvordan energiressurser blir omgjort til politisk makt.
Case-studier. Det er de mange case-studi-
ene som gjør boken interessant. Vi lærer
om utvinning av olje og territorielle konflikter i naturreservatet Maya Biosphere
i Guatemala, og om maktkamper i nicaraguansk politikk knyttet til elektrifisering av landet. Den gamle sandinistleder
Daniel Ortega har gjenerobret makten
med sin «rosa sosialisme». Lenin skal en
gang skal ha sagt at kommunisme = sovjetisk makt + elektrisitet til hele landet.
Nå er Nicaragua på vei til å gi alle sine
innbyggere nettopp elekrisitet. Partiet og
statsmakten sikret?
Det et også spennende å lese om hvordan utvinning av olje og bygging av infrastruktur ikke bare er en velsignelse når lokalbefolkningen mister kontroll over sitt
eget nærmiljø, det være seg i Venezuela
eller i Bolivia, og uavhengig av om presidenten heter Evo Morales. Et kapittel om
motstanden mot en ambisiøs vindmøllepark i Mexico er svært opplysende. Folk i
landets periferi er opptatt av miljøspørsmål og klimaendringer – men ser ikke
sammenhengen mellom bruk av egen jord
og det internasjonale karbonregnskapet.
Lokale fiskere er redde for å miste inntekter, og bønder for å miste jord og matsikkerhet. Markedsbasert hjelp utenfra,
hvor internasjonal kapital kan investere i
teknologiske løsninger og få økonomiske
fordeler, blir for fjernt fra de lokales liv.
Grønne investeringer og grønn vekst, i
dette tilfellet vindmøller, er etisk langt å
foretrekke fremfor bruk av fossil energi,
men bruker ofte enorme landområder og
rom, og blir frakoblet et lokalt eierskap.
Da vokser motstanden, og en lokal resistencia blir resultatet. Slik kan kampen
om det fornybare gå helt galt. Kreativitet
leder ikke i seg selv til en grønnere økonomi, ettersom eierskapet til teknologisk
utvikling fortsatt ligger på private hender.
Forfatterne hevder derfor at demokratibegrepet vårt for ofte blir sett på som
uavhengig av stedets historie. Gode løsninger svikter når de innføres utenfra, og
ikke tar hensyn til lokalt eierskap og lokale fortolkninger.
Tvister og nye avtaler. 43 prosent av de
direkte utenlandske investeringene i Latin-Amerika handler om naturressurser,
skriver forfatterne. Det er kanskje derfor
så mange er ivrige etter å inngå direkte
handelsavtaler med land i regionen? Da
kan deres egne selskaper lettere gå til
søksmål dersom nasjonal lovgivning endres underveis.
Norges ledende ekspert på Latin-Amerika, Benedikte Bull, har skrevet i Dagsavisen om Ocean Gold (tidligere Pacific
Rim), som krever erstatning etter at El
Salvador stoppet en gruvelisens fordi
man anså at driften ville bruke opp eller
forurense de knappe vannressursene i
landet. Dette var et vedtak med stor støtte i befolkningen: 77 prosent av salvadoranerne var imot prosjektet. Ocean Golds
krav er på 310 millioner dollar – nesten
det samme som det voldsherjede landet
bruker på kriminalitetsbekjempelse og
fengselsvesen årlig, og flere ganger mer
enn det som brukes på miljø.
89 av de i alt 116 drapene på
miljøaktivister i verden i fjor,
foregikk i Latin-Amerika. Det
er heftig.
Bull har også skrevet om Ecuador, som
i 2012 ble dømt til å betale 1,7 milliarder
dollar til Occidental Petroleum for å ha
kansellert en oljekontrakt på bakgrunn
av blant annet brudd på miljø- og menneskerettighetslover. Dette er nesten
halvparten av det beløpet landet søkte
verdenssamfunnet om til et fond som
skulle gjøre at landet kunne la oljeressursene i de mest sårbare områdene i Yasuni
i Amazonas ligge. Planene ble skrinlagt i
2013 på grunn av manglende økonomisk
støtte.
89 av de i alt 116 drapene på miljøaktivister i verden i fjor, foregikk i Latin-Amerika. Det er heftig.
Den amerikanske drømmen
er ifølge ham det aller
største bedrageriet de
afroamerikanske barna blir
utsatt for.
YTRINGSFRIHET
PAAL FRISVOLD
Quelle drôle d’époque !
Je suis Charlie
Humanisme. Jeg er enig i at politiske løsAinsi suit-il…
ninger er bedre enn selvhjelp, men det er
ikke vanskelig å finne innvendinger mot
Between the World and Me. I et av møtene
mellom forfatteren og president Obama,
skal Obama ha avsluttet med et vennlig
råd: «Don’t despair.» Det er lett å sympatisere med presidentens gode intensjoner,
og hvis det er slik at raseproblemet er
som en naturlov – må vi ikke da klamre
oss fast i håpet om at det likevel finnes en
løsning? Og er ikke det faktum at USA har
en svart president et tegn på at det tross
alt går fremover? Det kan dessuten virke
lettvint å legge frem problemene uten å
skissere en løsning på dem.
På tross av disse ankepunktene er dette en av de sterkeste og beste bøkene jeg
har lest på lenge, og en grunn til at de ikke
veier tyngre, er at dette er et humanistisk
mer enn et politisk verk. Den humanistiske impulsen er å åpne opp det politiske
språket og stille spørsmål der det brenner, få individet opp fra statistikkens farlige nøytralitet og ikke la andres narrativ
definere hvem du er. Det klarer utvilsomt
Between the World and Me.
Il peut apparaître qu’un énoncé facile et consensuel (« Je suis
Charlie ! ») en cache un autre, plus ambigu et litigieux : « Je suis
Charlie ! » - du verbe suivre. La formation dans l’instant d’une
masse suiveuse, rassemblée par le plus impérieux des affects
de l’attroupement sous la houlette de l’autorité a été, en effet, l’un
des traits majeurs de la situation nouée en France au lendemain
des attentats de janvier 2015. Le trait grégaire et intolérant de ce
rassemblement placé sous le signe de la tolérance a frappé plus
d’un observateur étranger. Pendant quelques semaines, il n’a pas
fait bon, dans ce pays, ne pas « être Charlie » dans les écoles et les
espaces publics, la censure a fait son œuvre avec rigueur au nom
de la liberté d’expression et toute faculté critique s’est éteinte dans
la presse et les médias.
Ce livre collectif s’attache, avec le recul nécessaire, à analyser la
face cachée de ce moment inédit de notre histoire politique où le beau
motif de la fraternisation prit le visage déconcertant d’un enseignant
embrassant un policier sous le coup de l’émotion consécutive aux
attentats et à la convocation du peuple par l’autorité publique.
Ont contribué à cet ouvrage :
Tariq Ali, Miguel Benasayag, Laurent Bernard, Alain Brossat, Cédric Cagnat,
Cécile Canut, Angélique del Rey, Joachim Daniel Dupuis, Larbi el Roumi,
Marie-Dominique Garnier, Philippe Hauser, Alain Hobé, Carsten Juhl, Olivier Le
Cour Grandmaison, Alain Naze, Philippe Roy, Luca Salza, Juliette Thomas.
Couverture : G. Kalantzopoulos.
Sculpture de Karl Ulrich Nuss, 1972
(Museum Hameln, Allemagne).
ISBN : 978-2-343-07563-1
22 e
Merknad: Faktaopplysningene er hentet fra #BlackLivesMatters hjemmeside.
#BlackLivesMatter er en aktivistgruppe
som etter Ferguson gikk fra å være en
emneknagg til å bli en folkebevegelse som
sammenliknes med Occupy Wall Street, og
her ligger kanskje også kimen til en politisk løsning. Se også Ny Tids artikkel om
bevegelsen: «En radikal folkebevegelse».
Bjørnøy er litteraturviter og kritiker.
[email protected]
samhandel med andre land. Eksempler
er åpningen av nye jernbanelinjer som
vil gå tvers igjennom peruansk og brasiliansk Amazonas, mens den planlagte Nicaragua-kanalen vil få store følger både for
det marine miljøet, for småbønder som
må flyttes, og for Lake Nicaragua, som er
landets viktigste drikkevannskilde (Bull i
Dagsavisen, juni 2015).
Forfatterne av Contested Powers konkluderer med at den nåværende modellen for bruk og styring av energi på det
søramerikanske kontinentet, er skjør og
svak. Den reproduserer ulikhet, og bremser for overgangen til mer bærekraftige
energisystemer. Latin-Amerika er låst i sin
koloniale fortid, hevdes det. Forfatterne
setter sin lit til bevisste aksjonsgrupper
og sosiale bevegelser, samt en klarere internasjonal strategi for å få slutt på den
urettferdige globale arbeidsdelingen.
Få rettigheter er så
viktige å kjempe
for som ytringsfriheten. Mennesk e re t t i g h e t e n e s
grunnpilar dreier
seg om friheten
til å kunne si hva
man mener – når
man vil, til hvem
man vil. Historien
er full av regimer
som har villet kneble sine innbyggere, og blodige kriger er
blitt utkjempet for å bevare det frie ord.
Men Voltaire hadde nok ikke dagens brutale attentater og terror in mente da han
proklamerte å ville slåss til døden for sin
fiendes rett til å mene hva han ville.
Feighet, ikke heltemot. I den danske filo-
sofen Carsten Juhls bidrag i den franske
utgivelsen Je suis Charlie – ainsi suit-il …
(«Jeg er Charlie – og slik går det videre
…») – fremstilles Jyllands-Postens berømte karikaturtegninger av profeten Muhammed som ren provokasjon, uten rotfeste i
noen journalistisk tradisjon for hverken
satire eller ironi. Juhls fremstilling støtter
snarere Voltaires mindre berømte utsagn
om at de kristne gjennom tidene har vært
de mest intolerante av alle. Kapittelet
«Krigersk politikk og konstitusjonelt etnokrati i Danmark eller Partiet for ytringsfrihet – som tar parti mot islam» forteller
oss hvordan Jyllands-Posten publiserte
Muhammed-karikaturene ut fra feighet
ved å gjemme seg bak ytringsfriheten, og
ikke ut fra det tilsynelatende heltemodige
ønsket om å styrke den. Det må være
absolutt legitimt å undersøke hvor behovet for å provosere muslimer kommer
fra. Her har den oppmerksomme leser
allerede spottet forfatterens verdigrunnlag. Det er snakk om å tillate provokasjon
fremfor å forsvare ytringsfriheten. Er man
rimelig intellektuelt nysgjerrig, er derfor
Je suis Charlie … interessant lesning. Det
kjennes som en boksekamp der man hele
tiden må holde guarden høyt overfor angrep som kan komme fra en hvilken som
helst vinkel. I boken serveres en rekke anklager mot dem som har denne trangen til
å hisse opp profetens tilhengere. Je suis
Charlie … setter opp et interessant perspektiv for dem av oss som ikke har hatt
spesiell interesse for muslimenes tro.
Uten ryggrad. Juhls utgangspunkt er Jyl-
lands-Postens grumsete fortid i Europas
mellomkrigstid. Avisen var langt mer
nazifisert enn vår hjemlige Aftenposten.
Sjefredaktør og medeier Hans Hansen var
åpent medlem av Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti. I Jyllands-Posten
ble det publisert dybdeartikler i klart nazistisk ånd, blant annet om hvordan «det
jødiske problem» kunne løses. Med en re-
daksjonell kappe som blåste motstandsløst med vinden, endret Jyllands-Posten
holdning til stormaktenes krigføring ikke
mindre enn tre ganger under krigen.
Moralsk ryggrad à la Charlie Hebdo
eller andre europeiske aviser med tradisjon for ironi og satire, har Jyllands-Posten simpelthen aldri hatt, ifølge Carsten
Juhl: Avisen hadde ikke så mye som gjort
narr av det danske kongehus, eller kirken
før den satte tegningene av profeten på
trykk.
«Muslimer må lære». Fra dette historiske
tilbakeblikket kastes leseren rett inn i
perioden 2001–2009 – som Juhl kaller for
«politikkens kjeltringertid». Han fastslår
at vinteren 2015, riktignok før 13.-novemberattentatene, er denne periodens etterspill.
Inshallah! Er vår generasjons
største ideologiske, religiøse
og kulturelle konflikt virkelig
basert på en så barnslig,
nærmest trumpete, form for
selvhevdelsesbehov?
Juhl beskriver den skjøre avstemningen i Folketinget, hvor langt flere stemte
blankt enn for dansk deltakelse i Bush’
coalition of the willing. Etter at Saddam
Husseins regime var nedkjempet og man
hverken fant kjemiske våpen eller spor av
Al Qaida, trådte Jyllands-Posten støttende til for statsminister Fogh Rasmussens
med sin etterpåkloke forklaring: «Muslimer er innadvendte og må læres opp i
vestlig ironi, humor og satire.» Nå skulle
deres toleranse testes til sitt ytterste.
Da det viste seg umulig å oppdrive noen
gode Muhammed-karikaturer – det fantes
rett og slett ingen som egnet seg – måtte
det redaksjonell innsats til for å hamre
inn budskapet.
Selvhevdelsesbehov. Det går et kaldt gufs
nedover ryggen på leseren. Herregud!
– eller rettere sagt: Inshallah! Er vår generasjons største ideologiske, religiøse
og kulturelle konflikt virkelig basert på
en så barnslig, nærmest trumpete, form
for selvhevdelsesbehov? Jeg tenker på
hvordan Dagen her hjemme kastet seg
på mølla, og UD-ansatte måtte rømme for
livet da flyktningene som i dag står på
trappene våre stormet ambassaden i Damaskus. Fortsatt gis ærespriser til norsk
kristendoms siste utpost ved redaktør
Vebjørn Selbekk, fordi han turte å gå i Jyllands-Postens fotspor. Og så var det hele
bare reinspikka provokasjon for å legitimere en feilslått invasjon?
Selv om Juhl mister noe av min respekt
underveis fordi han til de grader inntar
den moralske high ground, oppnår han
her en vellykket formidling av sitt budskap. Vi får også et interessant dykk ned
i Danmarks konstitusjon og kirkehistorie
som understreker landets sekulære, men
dog lutheranske trosfellesskap. Endelig
gir forfatteren ordet til danske PEN, som
sier at det ikke finnes et eneste dansk politisk parti som ikke støtter ytringsfriheten: Det fantes med andre ord før karikaturstriden ingen dypereliggende politisk
strømning for en antimuslimsk kampanje
i vårt naboland. Men i et etnokratisk perspektiv har danskene tydeligvis et behov
for en felles fiende for å opprettholde seg
selv.
Frisvold er skribent, bosatt i Brussel.
[email protected]
Støtt en gründer!
Colombiansk bytte. Vi kan kanskje kon-
kludere med at ikke mye har endret seg
siden Columbus’ reise for litt over 500 år
siden, som brakte ham til Karibia – det
han trodde var India. Vi fikk det «colombianske byttet», som historiker Alfred W.
Crosby har kalt det: Møtet mellom den
gamle og den nye verden førte med seg
en enorm utveksling av matplanter, men
også fremmede bakterier; den gamle verden ble primært beriket med ny energi,
mens den nye verden fikk undertrykking
og dødelige sykdommer i retur.
Likevel finnes det ennå noe igjen av
det som var: Enkelte urfolkskulturer er
fortsatt livskraftige. Noen av dem «holder himmelen på plass», slik en yanomami-høvding fortalte meg en gang jeg
var på besøk dypt inne den brasilianske
regnskogen. Ved å ta vare på stående
skog, tar de også vare på vår himmel. Det
er mye logikk i en slik tankegang, i klimaendringenes tid.
I mellomtiden roper likevel mange latinamerikanere fortsatt på mer demokrati
og frihet. Og energi – på den ene eller
den andre måten. Å forstå denne virkeligheten er og forblir krevende. Bøker som
minner oss på kompleksiteten og de mange ulike latinamerikanske narrativene, må
vi hilse velkommen.
Kina og en ny orden. Forskning viser el-
lers at eksport til Kina og kinesiske investeringer både har større miljøkonsekvenser og gir færre arbeidsplasser enn
«Krigersk politikk og
konstitusjonelt etnokrati i
Danmark eller Partiet for
ytringsfrihet – som tar parti
mot islam»
urokkelig som en naturkraft. Og nettopp
derfor må man også se forbi den enkeltes skyld og ansvar for å bekjempe denne
destruktive kraften: «The earthquake cannot be subpoenaed.»
Frihet, demokrati – og energi
John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink
og Owen Logan:
den vanlige inndelingen mellom negativ
og positiv frihet.
ble en utvei for unge Coates i 90-tallets
Baltimore, men han opplevde ingen støtte fra skolesystemet. Skolen virket mer
meningsløs enn gata, fordi «schools did
not reveal the truths, it concealed them».
Coates anser skolen som en institusjonalisering av den amerikanske drømmen, og
denne Drømmen er ifølge ham det aller
største bedrageriet de afroamerikanske
barna blir utsatt for. Ideen om at alle er
sin egen lykkes smed og kan bo i komfortable forstadsvillaer med gressplen og to
frysere, er bygget på afroamerikanernes
blod, svette og tårer, fra de ble fraktet
over som slaver fra starten av 1600-tallet
og til i dag. Inngravert i den amerikanske
folkesjelen ligger ikke ideen om at «all
men are created equal», men, med Coates’ ord: «black life is cheap».
World and Me rangerer Drømmen som
en av sine hovedfiender, inneholder flere av presidentens verker nettopp dette
symboltunge ordet. Jeg har ikke selv lest
Obamas bøker, men ifølge The Atlantic
vektlegges store visjoner, og en av hans
ledende ideer er at empati kan transcendere raseskillene. Ta-Nehisi Coates nevner aldri Obama eksplisitt, men boken
hans peker i en annen retning, som er
mindre opptatt av både visjoner og individets muligheter. Ikke fordi individer
ikke kan gjøre en forskjell, men fordi mange ikke har de mulighetene det amerikanske samfunnet liker å forespeile dem. Han
gir uttrykk for at rasismen er strukturell
og så historisk og ideologisk inkarnert at
det hjelper lite å snakke om enkeltmenneskets moral. For ham blir uttrykk som
«black-on-black-crime» en giftig sjargong
som plasserer skylden på feil sted – slik
diskusjoner om hvem som er rasisten i
rommet blir en tilsløring av det dypere
problemet: at den amerikanske drømmen
hviler på et blendahvitt ideal med den
svarte kroppen som en del av dens «down
payment». Hvem som dreper hvem er ikke
så relevant, men hva som gjør følgende
fakta mulige: at det hver 28. time drepes
en svart person av lovens håndhevere i
USA; at seks ganger så mange svarte som
hvite kvinner fengsles; at arbeidsledigheten blant svarte funksjonshemmede ligger på 74,1 prosent.
Listen er både lengre og vondere enn
dette, og det ligger ingen store visjoner
i oppfordringen til sønnen om å kjempe
mot urettferdighet. Han sier Samori må
gjøre det, men «not because it assures
you victory but because it assures you
an honourable and sane life». Det spede
håpet gjenspeiles i jordskjelvmetaforen
han bruker om amerikansk rasetenking:
Fordi hele landets historie er bygget på
den, selve Drømmen, er den nærmest like
L’Harmattan, 2015
Collectif
Hannah Arendts
erkjennelser om
fluktens eksistensielle
umulighet er
brennende aktuelle,
og utgjør et
grunnleggende premiss
i dokumentarfilmen
om filosofen som selv
flyktet til Paris i en
politisk polarisert tid.
Inkarnert rasisme. Mens Between the
Je suis Charlie – ainsi suit-il …
Ainsi suit-il…
Hannah Arendt som flyktning
«Her har vi et menneske som tenker på de viktigste
problemstillingene uten å bruke de ferdigstøpte kategoriene.» (Richard Bernstein)
Ta-Nehisi Coates fillerister
den amerikanske drømmen,
og viser at individuelt ansvar
hjelper lite i møte med
strukturell rasisme.
mantraet, og det slår ham at «perhaps the
defining feature of being drafted into the
black race was the inescepable robbery
of time, because the moment we spent
readying the mask, or readying ourselves
to accept half as much, could not be recovered». I The Atlantic (avisen forfatteren
selv skriver for) følger anmelderen opp
dette poenget med en interessant diskusjon, hvor han setter Coates’ refleksjoner
opp mot Barack Obamas.
Carsten Juhl m.fl.:
Je suis Charlie
RASISME
fare enn den hvite: «[…] the crews, the
young men who’d transmuted their fear
into rage, were the greatest danger. The
crews walked the blocks of the neighborhood, loud and rude, because it was only
through their loud rudeness that they
might feel any sense of security and power.» Disse avsnittene fikk meg til å tenke på dokumentarfilmskaperen Deeyah
Khan og hennes film Jihad: A Story of the
Others, hvor hun understreker at radikalisering handler om smerte. Slik jeg ser det
er parallellen mellom disse to miljøene at
hensynsløs oppførsel oppleves som den
eneste måten å ta hensyn til seg selv på.
Ta-Nehisi Coates:
Between the World and Me
Spiegel & Grau, 2015
Gravejournalistikk. I 1976 ble Washing-
ton Posts Bob Woodward og Carl Bernstein udødeliggjort av Robert Redford og
Dustin Hoffmann i Alle presidentens menn.
Nå risikerer to medarbeidere i avisen The
Boston Globe samme skjebne, takket
være Mark Ruffalo og Rachel McAdams
i filmen Spotlight. Filmen er regissert av
Tom McCarthy og følger avisens redaksjon av gravejournalister som avdekket
overgrepskulturen i den katolske kirken
tidlig på 2000-tallet.
McCarthys biodrama ble nylig nominert til tre Golden Globe-priser. Det
plasserer Hollywood-filmen i tetsjiktet
rett før annonseringen av Oscar-kandidatene den 14. januar. Hovedpersonene
Mike Rezendes og Sacha Pfeiffer tar begge deler til inntekt for faget sitt: «Dette er
en tid der den undersøkende journalistikken er
truet fordi den er dyr. Men som vi skjønner av
leseranalysene, verdsetter folk undersøkende
journalistikk – noe jeg tror redaktører gjør
klokt i å ta inn over seg. Vi håper at filmen får
frem dette budskapet,» sier Rezendes.
Konsekvensene av gravejournalistenes
avdekkinger på 2000-tallet ble at den katolske kardinalen Bernard Law forsvant,
og tallrike prester med ham. Rezendes,
Pfeiffer og kollegene ble på sin side
belønnet med Pulitzer-prisen.
Fiender vi trenger
Jordskjelvet kan ikke stilles for retten
Få kvinner i film
Kjønnsbalanse. Kun én av fire regissører,
produsenter og manusforfattere bak
årets norske filmer er kvinner. Det viser
en gjennomgang Aftenpostenhar foretatt av de 30 premiereklare kinofilmene i
2016. Kun seks av regissørene bak årets
norske filmer er kvinner, og nøyaktig
samme tall gjelder for produsenter. Noe
bedre er situasjonen på manussiden: Ti
kvinnelige manusforfattere sikrer en kvinneandel på 33,3 prosent. Fasiten for 2016
blir dermed 24,4 prosent kvinner. Med to
manus – et for spillefilmen Børning 2 og
et for en dokumentar om sjakkesset Magnus Carlsen – er Linn-Jeanethe Kyed den
blant kollegene som gjør mest for å holde
kvinneandelen oppe. Hun er også i gang
med å skrive manus for en stor, dansk
spillefilm som kommer neste år. «Jeg er
veldig overrasket over at det er så få kvinner
i årets filmprosjekter. Jeg ante virkelig ikke at
situasjonen var så ille,» sier Kyed.
Kvinneandelen har ikke vært lavere
siden 2008, da 15 prosent av regissørene,
produsentene og manusforfatterne bak
norske filmer var kvinner. Stortinget
vedtok før jul at det skal være en kvinneandel på 40 prosent i nøkkelposisjoner i
norske filmer.
19
Fembarnsmoren Joselyne fra Rwanda trengte kunnskap for å endre livet sitt.
Da fattige Joselyne fikk opplæring i enkel
økonomi i en av CAREs spare- og lånegrupper,
endret alt seg. Hun startet sin egen bedrift og nå
tjener hun penger på butikken sin.
I dag er det over fire millioner som er med i CAREs
spare- og lånegrupper. Mange av dem har klart å
endre livene sine fordi de er blitt gründere.
Spare- og lånegruppene, som ble utviklet av en
norsk CARE-medarbeider, har 25-årsjubileum i år!
Vi vil starte enda flere grupper og inspirere enda
flere gründere, men da trenger vi hjelp av deg.
For under 10 kroner dagen (275 kr/mnd) kan
kvinner som Joselyne starte sin egen bedrift.
Kroglund er forfatter og skribent.
[email protected]
Bli fast giver på www.care.no
e
Eller gi et engangsbeløp til kontonummer 8200 01 40046
20
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
Kritikk
KONTROLL & TEKNOLOGI
Politwoops er tilbake
Nettsiden Politwoops spesialiserte seg
på å samle slettede tweets fra politikere
og gjøre dem tilgjengelige for publikum –
helt til Twitter i mai 2015 erklærte praksisen for å være et brudd på personvernreg­
lene. Etter litt betenkningstid ser Twitter
ut til å ha bestemt seg for at hensynet til
offentlighetens interesse og muligheten
til å stille politikere til ansvar for ytringene sine veier tyngre. I januar annonserte
Twitter et nytt samarbeid med organisasjonene bak Politwoops, amerikanske
Sunlight Foundation og nederlandske
Open State Foundation. I løpet av den
nærmeste tiden vil politikere fra en rekke
land, inkludert Norge, igjen se blunderne sine på Twitter arkivert for ettertiden
med relanseringen av Politwoops.
Med blikket mot Melkeveien
de metaforer, hevder Peters i blumenbergsk ånd, det
vil si at de produserer nye metaforer, rammer inn og
produserer ny kunnskap. Våre forestillinger om evigheten har alltid vært styrt av de materielle omgivelsene våre, internettet er bare det nyeste uttrykket vi
har å drømme oss videre fra. Styrken i Peters’ bok ligger her – men også svakheten. Han gir oss et prisme
å lese samtiden gjennom; noen ganger faller lyset på
brennpunkter, andre ganger fortsetter det ut i ingenting. Man lurer for eksempel på hvordan et begrep
som «politikk» skal forstås, når Peters entusiastisk
hevder at himmelen alltid har vært politisk.
Bak spalten: [email protected]
Våre forestillinger om evigheten har
alltid vært styrt av de materielle
omgivelsene våre, internettet er bare
det nyeste uttrykket.
John Durham Peters:
Marvelous Clouds – Toward a Philosophy of
Elemental Media
University of Chicago Press, 2015
Google er blitt en del av
menneskenes naturlige habitat.
Men internettets natur har bare
så vidt begynt å åpenbare seg. Så
hva sier filosofene?
DIGITALT
RAGNILD LOME
mindre akademisk lys fremstår boken som et forsøk
på å utnytte de siste tiårenes medieteori til å svare
på tidens store spørsmål, nemlig hvordan vi skal forstå menneskenes rolle i klimakrisens tid: «In light of
both the possible irreversible threat to our habitat
by climate change and the explosion of digital devices, of both carbon overload in the atmosphere
and superabundant data in the ‘cloud’, it is good to
open again the relationship of media to nature.»
Den blå planeten påvirker nemlig selv de mest
høytflyvende drømmene våre. Et bilde tidlig i boken
er lånt av den tyske idéhistorikeren Hans Blumenberg: Mennesket står på Jorden, som det er bundet
til, og stirrer opp mot stjernene. En Venus-boer, hvis
hun fantes, ville aldri kunne se stjernene, ettersom
planeten er dekket med et skylag ugjennomtrengelig for det menneskelige øyet. Hvordan hadde
menneskelivet artet seg, hvis vi ikke kunne peile etter stjernene?
Natur og teknologi. Det første Peters ser når han tit-
John Durham Peters’ Marvelous
Clouds (2015) har en umiskjennelig nostalgisk tone: Leseren får
inntrykk av at vi står ved et veiskille. Vi er i ferd med å forlate
kloden.
Ikke i bokstavelig forstand,
selvfølgelig. Varig liv utenfor Jorden er fortsatt bare en drøm. Likevel tar Peters farvel, ikke med
Tellus, men med en særlig forestilling om henne, som et sted
hvor det menneskeskapte tydelig kan adskilles fra
planetens naturlige betingelser: atmosfæren, havet,
jordsmonnet og ilden. På tross av at Marvelous
Clouds først og fremst henvender seg til medieteoretikere (litteraturviter Hans Ulrich Gumbrecht har i en
blurb uttalt at dette er «the foundational media epistemology that we have been awaiting for decades»),
forsøker studien samtidig å favne flere av tidens tankestrømninger, fra det antropocene – tanken om at
mennesket er blitt klodens viktigste endringsfaktor
– til nymaterialisme og objekt-orientert filosofi. I et
ter rundt seg, er havet. Med et mediehistorisk blikk
på naturen starter Marvelous Clouds med å kartlegge
hvordan havet har tjent både som allfarvei og som
kilde til historier om mennesket. Ikke minst er havet
en sentral metaforbank for det digitale livet: Vi surfer
på nettet, informasjon flyter. «Nettet» betegner også
fiskerens viktigste redskap. Datamaskinen har porter
eller dokker. Et annet naturelements historie, ildens,
viser oss at internettet har en forgjenger. Som ilden
frigjorde internettet menneskene fra solens regime –
gjorde oss i stand til å arbeide etter at solen var gått
ned, slik internett gjør det mulig å arbeide på tvers
av tidssoner. De mange sammenlikningene mellom
teknologi og naturelementer oppleves til tider litt
tvungne (at en av verdens mest populære nettlesere heter Firefox kan nok være mer tilfeldig enn hva
Peters vil ha det til), mens parallellføringen andre
steder får synapsene til å fyre.
Peters’ bok står i gjeld til tenkere som Donna Haraway, Bruno Latour, Friedrich Kittler og Martin
Heidegger, men de mest solide byggesteinene i Marvelous Clouds er hentet fra Hans Blumenberg og hans
undersøkelser av samspillet mellom natur, språk og
teknologi. Både havet og himmelen er grunnleggen-
Stillhetens vold
Grozny Blues
Regi: Nicola Bellucci, foto: Simon Guy
Fässler
Fire kvinner kjemper for å
bryte stillheten om fortiden
i det krigsherjede landet
Tsjetsjenia.
DOKUMENTARFILM
AV ENDRE EIDSAA LARSEN
I Tsjetsjenias hovedstad Grozny har skinnende skyskrapere tatt plassen for sønderknuste murbygninger. På veggene der
det tidligere var bombekratre og kulehull,
21
BYTEXT: legg til beskrivelse
I november rullet Google ut Smart Reply
for Gmail – en tjeneste som ved hjelp av
kunstig intelligens skal kunne svare på
e-posten din for deg. Foreløpig kan Smart
Reply kun generere korte svaralternativer til relativt korte og enkle eposter, og
er bare tilgjengelig i Googles innboks-app
for Android og iOS. Tjenesten er basert
på Googles system for maskinlæring, TensorFlow, som også brukes til å forbed­re
resultater i andre tjenester som stemmegjenkjenning, bildesøk og Google
Oversetter. Kort tid etter lanseringen av
Smart Reply gjorde Google kildekoden til
TensorFlow åpen, og inviterte dermed utviklere fra hele verden til å ta i bruk og
være med på å utvikle Googles system.
Dersom du tar tjenesten i bruk, vil også
dine preferanser blant svaralternativene
Smart Reply foreslår, bidra til at Googles
system blir smartere og forstår mer om
hvordan eposter besvares.
Den 15. desember annonserte EU-kommisjonen enighet om EUs nye personvernregler. Den nye forordningen skal formelt
vedtas i løpet av 2016 og tre i kraft i løpet
av de neste to årene. Også Norge omfattes av de nye reglene. Bakgrunnen for det
nye regelverket var å styrke personvernet
til brukere av tjenester på internett. Europeiske forbrukere får nå rett til å motsette seg profilering og til å ta med seg
sine data til en annen tjenestetilbyder, og
de skal gi eksplisitt tillatelse til behandling av sensitive persondata. Datatilsynsmyndighetene har også fått utvidet rett
til å ilegge overtredelsesgebyrer – opp
til fire prosent av årlig omsetning globalt
for firmaer som opererer internasjonalt.
Dersom disse sanksjonsmulighetene tas
i bruk, vil overtredelser mot personvernet straffes i samme størrelsesorden som
brudd mot EUs konkurranseregler. Til forskjell fra tidligere regelverk skal de nye
reglene gjelde alle firmaer som tilbyr tjenester til EU-borgere, uavhengig av hvor i
verden de er basert.
De nye reglene inneholder likevel en
del kontroversielle punkter. Ett av dem er
heving av aldersgrensen for å bruke sosiale medier uten foreldres samtykke til 16
år. Hvert enkelt land kan likevel individuelt sette grensen igjen ned til 13 år. Mer
problematisk er den lange listen med mulige unntak fra reglene – alt fra nasjonal
sikkerhet til yrkesetikk for regulerte profesjoner. En koalisjon av europeiske organisasjoner for personvern og digitale rettigheter, anført av European Digital Rights
(EDRi), kaller forordningen det absolutte
minimum av det som kan forventes av en
ny personvernstandard i dagens politiske
klima. Andre aktører, som The New York
Times, er bekymret for at ytringsfriheten
får lide under prinsippet «retten til å bli
glemt». Halvannet år etter at denne retten
til å få opplysninger om en selv slettet fra
nett ble bekreftet av EU-domstolen, har
Google mottatt forespørsler om å fjerne
totalt 1,3 milliarder nettsider fra søk. Bekymringen er hvorvidt de nye reglene vil
misbrukes til å fjerne opplysninger som
er av offentlig interesse fra søkeresultater
og andre nettsider.
JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
FILM
Svarer på eposten din
Ny personvernforordning
klar
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING henger det nå stolte propagandaplakater av landets lederskikkelser. Dansende
fontener forsøker å dekke over byens sår.
Bybildet i hovedstaden, slik det fremstår i
dokumentaren Grozny Blues, er renset for
spor fra krigen mot Russland, og vitner
bare om økonomisk vekst og velstand. I
takt med den materielle oppussingen av
landet ser man ut til bevisst å produsere
historisk glemsel.
Blodig historie. Tsjetsjenia har en lang
og blodig historie, med gjentatte forsøk
på å løsrive seg fra Russland. Konflikten
mellom de to landene, som strekker seg
tilbake til 1800-tallet, førte til to gruoppvekkende kriger på 1990-tallet, som ødela
store deler av den nordkaukasiske republikken. I dag ser Tsjetsjenia tilsynelatende stabilt og fredelig ut. Men dette er en
republikk preget av dyptgripende ideologiske og territoriale spenninger, en traumatisk og tabubelagt fortid, oppsplittede
Det er særlig ut fra denne tanken om at alt rundt
oss har en eller annen form for iboende politikk at
Peters sidestiller naturelementer med teknologi og
det vi tradisjonelt kaller medier: informasjonsteknologi, tv og trykksaker. Grepet er elegant: Ved å definere naturelementer og teknologi som medier kan Peters mobilisere hele den medieteoretiske kanon, fra
Marshall McLuhan til Friedrich Kittler, i en undersøkelse av naturelementenes idéhistorie. Og omvendt
får han anledning til å snakke om kompasset så vel
som Google som viktige bestanddeler i menneskets
naturlige habitat.
Det digitale. Bokens siste kapittel er det eneste som
direkte omhandler det digitale, og bærer tittelen
«God and Google». Søkemaskinen nærmest «begs for
a theological analysis», hevder Peters. Ved å sammenlikne Google med gudsforestillinger demonstrerer Peters at ny teknologi besvarer gamle spørsmål
på nye måter: «God and Google are both passive miners of data; not a sparrow falls nor a click occurs
without their notice.» Programmeringens historie
blir likeledes koblet til fordums grandiose forestillinger, til den filosofiske idealismen og ideen om at
verden kan reduseres til dens indeks: «Being can be
replaced by operations, the world by ideas, the Internet by its tags.» Programmering og idealismen knyttes sammen via den irske filosofen George Berkeley
(1685–1753) og hans utsagn esse est percipi – det å
være, er å bli sanset; vi trenger ikke å bekymre oss
for den mangfoldige verden der ute, men kan konsentrere oss om utsnittet som registreres av sanseapparatene våre. Programmeringens forgjenger finnes i
skriften – Peters fremhever hvordan den opprinnelig
ble brukt til å arkivere og få oversikt over kornlagre.
Det digitale har til felles med skriften at de begge
bygger modeller av verden, som i motsetning til talen eller den analoge filmproduksjonen kan justeres
og redigeres i det uendelige.
Med Google har det blitt en utbredt forestilling at
ingenting kan forsvinne. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet, massevis av data forsvinner hele tiden. Likevel
bidrar søketjenesten til en følelse av allestedsnærvær og lagring av alt inn i evigheten. EUs lovgivning
om retten til å bli glemt har de siste årene stått som
et sjeldent håp om å kunne ta tilbake et snev av kontroll over informasjonen som finnes om en selv, i
det som virker som en allerede tapt kamp mot store
amerikanske selskapers fremtidsvyer. Det virker forlokkende å følge tankesporet til Peters: Med Google
familier, separatistgrupper og et regime
som til stadighet bryter menneskerettighetene til sine innbyggere. Dette er i det
minste bildet vi får i Grozny Blues.
Ifølge forskeren Karena Avedissian,
som er ekspert på postsovjetisk politikk
i Kaukasus, promoterer landets leder
Ramzan Kadyrov en prorussisk ideologi.
Med økonomisk støtte fra Moskva, og ved
bruk av «beryktede sikkerhetsstyrker»,
har han gjenoppbygget landet etter krigens ødeleggelser og kjempet aktivt mot
separatister og antirussiske initiativer.
Som det kommer frem i filmen håndhever Kadyrov dessuten strenge islamske
lover og leveregler, som innskrenker særlig kvinners rettigheter og gjør dem til
underståtter for mannen. Ikke bare dét.
Som Avedissian beskriver det: «Kadyrovs
totale dominans krever absolutt lydighet
og stillhet vedrørende noe som kan kritisere enten det tsjetsjenske eller russiske
regimet.»
I Grozny Blues står denne stillheten i
sentrum. Bellucis dokumentar viser på
en virkningsfull og delvis meditativ og
melankolsk måte hvordan dagens byarkitektur i Grozny rydder vekk ruinene som
røper fortidens overgrep. De pyntede fasadene ser på oss som kalde øyne med
fortielse i blikket. I tomme slagord som
«Grozny belives in you!» og «Grozny loves
you», som pryder det offentlige rom, er
det stillheten som taler. Filmen fremstiller
det destruktive i den arkitektoniske velstanden, det tragiske ved disse skyskraperne og skjermene som skjuler historien
i sin prangende glans. Byoppussingen
fremstår i det hele tatt som et ledd i en
snikende strukturell vold. Det er som om
regimet kommer med en beskjed via det
renvaskede bybildet: «Ikke tenk på fortiden, se på veien og kjør rett frem.»
Motstand mot historieglemsel. Men filmen
handler ikke bare om denne stillheten.
Grozny Blues er også et portrett av fire
tsjetsjenske kvinner som forsøker å bryte
har vi skapt en guddom som ikke er villig til å tilgi
menneskene deres synder.
Ideen er på én og samme tid melodramatisk og
øyeåpnende. Hvilke vilkår for det politiske – ifølge
filosofen Hannah Arendt betinget av muligheten for
å skape noe nytt – finnes i et miljø hvor ingenting lenger kan glemmes? Som resonansrom for internettalderen henter Peters passende nok frem strømninger
fra 1800-tallets spiritisme, der det ble hevdet at døde
og levende kunne kommunisere med hverandre. Kanskje er det delvis på grunn av denne skjulte forbindelsen mellom åndene, ideene og det digitale at det
de siste 20 årene har kommet en strøm av samtidsromaner og poesi som går via åndeverdenen for å undersøke menneskesinnet, så som Lars Jakobsons Kanalbyggernes barn (1997), Gunstein Bakkes Den indre
olding (2005), Ida Marie Hedes debutsamling Seancer
(2010) og Kristin Sørsdals Guds hund (2013)? I Bakkes
roman innebærer ikke døden at individene opphører
å eksistere. Fortelleren Mathias og søsteren Regine
blir beskrevet som soler ridd av magnetiske krefter
– «probuterans», milelange energiladninger som slynges ut i verdensrommet. Søskenparet har fangarmer
tilbake i tiden og plukker opp signaler fra døde mennesker med kroppene sine, noe som gjør dem ustabile og upålitelige – «ingentings forfatter, alltings fetter», er fortelleren Mathias’ beskrivelse av seg selv.
Mediearkeologi. Når Peters beveger seg frem og til-
bake i tid, fra det digitale til boken, fra analog til digital filmproduksjon, bedriver han mediearkeologi.
Dette grepet gir masse sukker til den lesende hjernen, og får tankene til å foreta energiske krumspring.
Kalendere hos aztekerne blir sammenliknet med en
datamaskin, «a massive program that directed agriculture, war, reproduction, labor, and religious ritual», og skriftens oppkomst får en moderne slektning
i databasen, «a device of administration and computation as well as literary storage and transmission».
Ved å sidestille naturelementer, teknologi og medier på denne måten klarer dessuten Peters noe han
hevder at mange av dagens medieteoretikere ikke er
i stand til: «[T]o rethink technology as constitutive
of the human being without thereby providing Silicon Valley with one more marketing argument.»1
Dette er en vittig og viktig ambisjon i en bok som er
full av små spark til unavngitte nymaterialister (det
siktes ikke til den objekt-orienterte tenkeren Quentin Meillassoux, men til hans «less temporal followers»), treffende karakteristikker av kanoniserte
medieteoretikere («One reads McLuhan for sparks,
not scholarship») og overveldende ros til dem han
mener fortjener det («[Bruno Latour] is ubiquitous,
clever as hell, exactly the right person to help us
worry productively about the anthropogenic manipulations of our habitat»). Det er et rikt bord Peters
forsyner seg av: Fra Latour tar han motet og gleden
i å bruke overraskende, fortellende grep, fra Heidegger menneskets grunnleggende kastethet i verden
og fra Arendt viktigheten av å hegne om mangfoldet. Peters innskriver det 21. århundrets mennesker i en historisk sammenheng, og nettets natur har
bare så vidt begynt å åpenbare seg.
«Med blikket mot Melkeveien» er hentet fra Vagant
4/2015, ute nå. Teksten er en del av en serie om digitalisering av offentlige meningsarenaer og av menneskets forestillingsverdener. Serien løper over flere
Vagant-numre. Se også www.vagant.no
den – fire kvinner som er ulydige og graver bak fasaden.
Disse kvinnene jobber som menneskerettighetsaktivister under det repressive
regimet – et regime som ikke bare fortier
en fortid fylt av krig og krigsforbrytelser,
men som forskanser seg mot kritikk ved
å motarbeide ytringsfrihet. Kvinnene reiser rundt i Grozny og snakker med familier som har opplevd borføringer og drap
på familiemedlemmer. Én kan fortelle at
russerne deporterte folk frem til 2003, og
at det nå er den tsjetsjenske militsen som
gjør det. Kvinnene lytter og noterer ned
disse erfaringene som ikke vil bli hørt og
tematisert av regimet, og som derfor ikke
får plass i offentligheten. I solidaritet med
kvinnene graver filmen i landets tabubelagte traumer.
Siden den første krigen mot Russland i
1994 har disse aktivistene dessuten vært
opptatt av å dokumentere den tsjetsjenske virkeligheten med videokameraer.
Gjennom hele filmen veksles det mellom
nåtidsbilder av kvinnene, som kjører
rundt i det moderne Grozny, og deres fortidige videoopptak, som avslører en brutal virkelighet: ruiner, lik, og tankser som
brøyter seg gjennom ødelagte gater.
Filmens fremste grep er nettopp
kryssklipping mellom observasjonelle
bilder av dagens Grozny, en rolig nåtid,
og disse opptakene fra kvinnene selv,
en kaotisk fortid. Gjennom dette grepet
blir nåtidens ro bare tilsynelatende og
overfladisk, angrepet av fortidens kaos.
Kryssklippingen – som ikke bare blir et
strukturelt valg for filmen som sådan,
men et hovedmotiv i dens problematisering av Tsjetsjenias selvbilde og historiske narrativ – konfronterer historieløsheten som er i ferd med å bygges
opp gjennom regimets oppussingsprosjekt. Grozny Blues er et portrett av de
fire kvinnene, men kanskje vel så viktig
er den et portrett av historieglemsel og
historieforfalskning gjennom materiell
restaurering.
Film, der
taler ind i verden
LUX-prisen 2015. Nominerte: Mustang
(Deniz Gamze Ergüven), Mediterranea (Jonas
Carpignano) og Urok (Kristina Grozeva og
Petar Valchanov)
Den europæiske filmpris
LUX kan tolkes som et
propagandistisk EU-projekt
– men måske rummer
prisen også en måde at
aktivere filmkunsten og højne
chancen for, at filmene kan
bidrage til den igangværende
samfundsdebat.
EU-FILMPRIS
AV STEFFEN MOESTRUP
Deres båd er netop kæntret under en
storm i Middelhavet. Nu er de ombordværende kravlet op på en flydende metalkonstruktion, der måske rummer et
fiskenet. Enkelte står oprejst endnu, men
de fleste har så få kræfter tilbage i deres
krop, at de kun vanskeligt formår at holde
fast i rælingen. Udmattede, sultne, enkelte af dem døende. Og nu venter de. Venter
på et Europa, der skal svare.
Scenen optræder små tyve minutter
inde i filmen Mediterranea (se også kritik
s. 13) og udtrykker ret godt den særegne
situation, det europæiske fællesskab står
midt i. Et fællesskab, hvis næsten apatiske handlingslammelse – illustreret af
den igangværende flygtningestrøm – nylig uddelte EUs filmpris LUX for niende
gang ved en ceremoni i Strasbourg. Der
er noget næsten paradoksalt i, at det europæiske fællesskab godt kan finde ud af
at mønstre en filmpris, der blandt andet
hylder flygtningedramaet Mediterranea,
men ikke kan finde ud af at håndtere virkelighedens flygtningekrise.
Der er uden tvivl mest brug for handling, men omvendt er det vel også tilfældet, at handling ofte kræver, at der
forinden er sket en ændring i bevidsthed eller holdning, og det er måske set i
det lys, at EUs filmpris begynder at give
mening. At filmene kan være debatskabende. At film kan være med til at transformere den virkelighed, de behandler.
Indstillet til LUX-prisen var tre film, og det
er alle film, der på oplagt vis relaterer til
problemstillinger, som er aktuelle for den
europæiske virkelighed i dag. Mediterranea skildrer som sagt flygtningesituationen ved at følge to brødres flugt fra Afrika
til Italien, hvor de får arbejde i frugtindustrien. Mustang er skabt af den fransk-tyrkiske instruktør Deniz Gamze Ergüven, og
er et indfølt portræt af fem søstre, hvis
spirende teenagenysgerrighed karambolerer voldsomt med det omkringliggende
religiøst forankrede samfund. Endelig er
bulgarske Urok en personlig beretning
om hvad fattigdom kan gøre ved mennesker, illustreret ved en kvindelig lærers
moralske dilemmaer, da hun trues med at
blive smidt ud af sin bolig.
Ren propaganda? Alle tre film taler som
sagt ind i den europæiske samtidighed.
Og alle tre film tematiserer for så vidt
også europæiske værdier som lighed mellem kønnene og frihed under ansvar. Den
kyniske iagttager vil således også kunne
argumentere for, at denne politisk funderede filmpris blot er propagandamateriale for den fælles europæiske sag. Film
er jo – som Joseph Goebbels så kløgtigt
indså – et glimrende redskab til at propagandere, og da vinderen af årets LUX-pris
blev offentliggjort, brugte præsident for
Europaparlamentet Martin Schulz naturligvis også anledningen til at plædere for
den europæiske sag og koble an til angrebene i Paris:
«Med LUX-prisen ønsker vi at beskytte
den kulturelle mangfoldighed i Europa.
Modstandere af oplysning ønsker at ødelægge vores mangfoldighed med brutale
midler i disse tider. Derfor har vi et civilisatorisk projekt, som vi må forsvare,»
sagde Schulz, inden han offentliggjorde,
at årets pris blev tildelt Mustang.
I stedet for at anskue LUXprisen som et forsøg på at
propagandere for europæiske
værdier, kan man også se
prisen som et eksempel på
aktivistisk filmkunst.
Valget syntes oplagt. Den fransk-tyrkiske instruktør Deniz Gamze Ergüven personificerer for så vidt en brobygger mellem Europa og Mellemøsten. Mellem det
sekulariserede og det religiøse. Hendes
film er indholdsmæssigt en hyldest til et
moderne Tyrkiet. Et mere europæisk Tyrkiet, kunne man fristes til at sige. Selve
skue LUX-prisen som et forsøg på at
propagandere for europæiske værdier,
kan man også se prisen som et eksempel
på aktivistisk filmkunst. Ved at sprede
kendskabet til disse film og sikre dem
undertekstede visninger på tværs af Europa, kan filmene måske også være med
til at nuancere debatter og tilbyde andre
refleksioner. Jeg spurgte Mustangs tyske
co-producer Frank Henschke hvad han
multimedial utstilling vites ikke, men de
fleste av byens aviser konstaterte i hvert
fall at maleriet ikke holdt mål sammenliknet med beskrivelsen.
Det er vanskelig å forestille seg en liknende situasjon i dag. I tidligere, mindre
reproduksjonsvennlige tider var beskrivelsen en dyd av nødvendighet, og kritikerens eneste mulighet til å gjøre verkene
synlige for leserne. I vår fotogene samtid
er beskrivelsen stort sett overflødig. Siden
Ruskins tid har denne typen deskriptiv
prosa falt i anseelse, og innen kunstkritikken regnes den for å tilhøre den aller laveste kasten. I likhet med litteraturkritikerens
pliktskyldige handlingsreferat er den noe
man stamper seg igjennom, en transportetappe. I beste fall er beskrivelsen en oppvarming før man lar dommen falle.
Ordløst. For modernistiske kritikere med
FOTO: WIKIPEDIA COMMONS
Julian Barnes:
Keeping an Eye Open: Essays on Art
Jonathan Cape, 2015
Den beskrivende
kunstkritikken har falt i
anseelse, men lever i beste
velgående i skjønnlitteraturen
og i den litterære
essayistikken. Julian Barnes
granskning av et par sko
i et maleri av Manet viser
verdien av grundig og
vedvarende observasjon.
BOKESSAY
[email protected]
Aktivistisk filmkunst. I stedet for at an-
mente filmen kunne bidrage med i den
igangværende samfundsdebat. «Jeg tror,
der er to niveauer i filmen. Dels en diskussion af det tyrkiske samfund, men lige så
vigtigt tror jeg, at filmen er et indspark i
debatten om kønsroller. Hvilken rolle har
kvinder i de forskellige samfund på tværs
af Europa? Mustang er jo også et kvindeligt filmprojekt, som måske kun er blevet
til, fordi det er en kvindelig instruktør,
der kan lave scener, der ikke reducerer
pigerne til seksuelle objekter, hvilket nok
ville være sket, hvis det var en mandlig
instruktør,» sagde Frank Henschke, der
også hæfter sig ved, at den fiktive spillefilm kan noget andet, når det gælder aktivisme end dokumentarfilmen kan:
«Filmens hold, som kommer
fra både Frankrig, Tyskland
og Tyrkiet, repræsenterer
det, jeg drømmer om. Et
samfund på tværs af kulturelle
skel.» – Regissør Ergüven om
vinnerfilmen Mustang
«Hvis Mustang havde været en dokumentarfilm, var den sandsynligvis mere
konfrontatorisk og konkret. Vi håber,
at den narrative styrke sikrer en anden
indlevelse hos publikum, som derved får
nogle anderledes relationer til virkeligheden, end en dokumentarfilm kan give
dem,» lød det fra Henschke.
Flytte stemmer. Også Mediterranea er en
fiktionsfilm, men denne tager dog mere
markant udgangspunkt i nogle dokumentarfilmiske fortælleteknikker. Det sker
eksempelvist ved brugen af håndholdt
kamera, on-location optagelser samt et
skuespillerhold, der næsten udelukkende
består af amatører, og vel at mærke amatører som har været stort set det samme
igennem, som filmens karakterer kommer
det. Filmens producer Jon Coplon mener
da også, at den særlige styrke ved Mediterranea er denne kobling af dokumentarisk realisme med fiktionens narrative
styrke. «Vi ønskede at fortælle en mere
almenmenneskelig historie end en dokumentarfilm kan, og den historie fandt vi
med Koudos. I fiktionen sætter vi en ramme op, som nok gør relationerne mere
tydelige og som har en mere markant påvirkningskraft, end dokumentarens mere
løse struktur tillader det,» sagde Coplon,
som dog var i tvivl om filmen nu også kan
få en tydelig rolle i samfundsdebatten:
«Filmen giver forhåbentlig individer mulighed for at relatere til flygtningeproblematikken på en anden måde end de kan
via nyheder og statistik. Vi kan træde
ind i Koudos’ verden for et par timer og
dermed få nogle andre perspektiver. Det
er ambitiøst og måske naivt at tro, at en
film kan ændre verden, men den kan måske være et lille bidrag i en retning. Det er
ikke sikkert, at de europæiske politikere
ændrer deres stemme efter at have set filmen, men den kan forhåbentlig være med
til at give et indblik og måske gøre et indtryk,» sagde Coplon til Ny Tid.
Og Mediterranea fortjener i al fald at blive set. Den er yderst gribende i sin skildring af to mænds forskelligartede tilgang
til livet i Europa. Mens den unge Abas
frustreres og tyr til vold mod de lokale italienere, der behandler flygtninge som dyr,
er Ayiva vedholdende i sin evne til at arbejde sig frem. Den italienske frugtindustri synes afhængig af disse mennesker,
som samfundet på næsten paradoksal vis
ikke ønsker, og denne afhængighed er det
spinkle håb, som Ayiva kan ty til. Slutscenen illustrerer på forbilledlig vis det lys
og det håb, som LUX-prisen måske også
er et udtryk for.
Mustang har premiere 26. februar, og
Mediterranea har premiere 22. januar.
Det er ennå uvisst om Urok kommer på
norske kinoer. Les også Kjetil Røeds filmkritikk av Mediterranea på s. 13.
[email protected]
Et forsvar for beskrivelsen
Usynlig fiende. Et stykke ut i filmen sitter
kvinnene på et kontor og reflekterer over
denne fienden som forsøker å gjøre seg
selv uangripelig, usynlig. «En gang var
situasjonen veldig annerledes: Vi visste
hvem fiendene var. Fiendene var de som
kom mot oss med våpen,» sier en av dem.
På 90-tallet slengte de seg foran tankser
og bannet til soldater. Hvordan skal de
kjempe i dag, mot en fiende som har forandret karakter, som er undertrykkende
på en mer skjult måte? Hvordan skal de
kritisere en strukturell vold hvis makt
skjuler seg bak polerte fasader og tomme
propagandaplakater?
Grozny Blues stiller – og gir ett svar
på – spørsmål som dette (spørsmål som
strekker seg forbi den tsjetsjenske situasjonen og gjelder relasjonen mellom film
og samfunn generelt): Hvordan synliggjøre en usynlig fiende? Hvordan fremstille
maktovergrep som ikke manifesterer seg
i en soldatskikkelse? Her kommer den
tidskryssende klippingens potensial inn i
bildet: Ved å sammenstille bilder fra forskjellige tider, kan filmer motvirke de problemfrie, endimensjonale og historieløse
nå-bildene som produseres av et kontrollerende regime.
Kryssklippingen i Grozny Blues både utstiller og angriper nåtidens byfasade som
en glemselens frisone. Ved rastløst, melankolsk og misfornøyd å klippe mellom
nåtiden og fortiden, reintroduserer filmen
ruinene i byens fasade – som en klage og
som et angrep. Den utstilte skjørheten i
det bestående ved dagens Tsjetsjenia, eller volden og det ustabile i de moderne
byggverkene, får et poetisk bilde i filmens
åpning og avslutning: En skyskraper i natten, bare lyst opp av flammene som er i
ferd med å sluke den.
produktionen mimer da også den kulturelle mangfoldighed, som præsidenten
plæderede for, hvilket også blev bemærket af Ergüven, idet hun modtog prisen:
«Filmens hold, som kommer fra både
Frankrig, Tyskland og Tyrkiet, repræsenterer det, jeg drømmer om. Et samfund på
tværs af kulturelle skel,» sagde Ergüven.
Mustang er da også en stærk film. Det
lykkes Ergüven at komme meget tæt på de
fem unge skuespillerinder og iscenesætte
en overbevisende fortælling om pigernes
forsøg på at gøre oprør mod fastgroede
normer, hykleri og dobbeltmoral. At følge
pigerne i teenageårerne – vel nok livets
mest transformative fase – afstedkommer
desuden en særlig skrøbelighed, der får
søstrenes sammenhold og fælles fodslag
mod samfundsnormere til at fremstå desto mere skæbnesvangert og fyldt med
personlige omkostninger.
AV SIMEN JOACHIM HELSVIG
Da J.M.W. Turners
maleri
Slavers
Throwing overboard the Dead and
Dying — Typhon
Coming on ble stilt
ut i Boston Museum of Fine Arts i
1877, var borgerskapet allerede så
kjent med maleriet
gjennom esteten
og kritikeren John
Ruskins poetiske gjengivelse av det, at
museet så seg nødt til å utstyre utstillingssalen med kopier av Ruskins tekst.
Mens publikum manet frem tekstens bilde for sitt indre øye – «Purple and blue,
the lurid shadows of the hollow breakers
are cast upon the mist of the night, which
gathers cold and low, advancing like the
shadow of death upon the guilty ship as
it labors amidst the lightning of the sea»
– kunne de gløtte opp på det grumsete tablået som hang på veggen. Hvordan man
opplevde dette tidlige eksempelet på en
hang til strenge, formale analyser var det
lite som var mer foraktelig enn beskrivende kritikk som baserte seg på en personlig
opplevelse av kunsten. Etter 1960-tallet
har den derfor søkt tilflukt i skjønnlitteraturen og i den litterære essayistikken.
Her i Norge er Ole Robert Sunde og Karl
Ove Knausgård eksempler på forfattere
som ofte beskriver kunstverk med utgangspunkt i den subjektive erfaringen.
Det er ikke overraskende at forfattere har
en dragning mot visuelle kunstverk; de
dvelende beskrivelsene synes ofte å være
forsøk på å oppfylle en lengsel etter å
bevege seg fra språkets kausale syntaks,
der det ene følger det andre, mot bildets
samtidige tablå der begivenheter inntreffer side ved side, og der den forløpende
tiden opphører. «Jeg skulle gjerne bo i
dem i et århundre/blandt kyrassene der,
med maven full av høyfrø,» skriver Rolf
Jacobsen om noen venezianske vevnadener i diktet «I gobelinsalen». Tor Ulven har
formulert en liknende tanke: «... men ikke
bare dette, at det er makeligere å betrakte
et landskap enn å være i det, men noe helt
annet, kanskje det at man kan forsvinne i
et landskap som ikke finnes, et som aldri
har eksistert ...»
Det er heller ikke overraskende at billedkunstnere selv har hatt en tendens til
å være skeptiske til ordene. Henri Matisse
mente at kunstnere burde få tungen kut-
tet av. Den lite snakkesalige Lucian Freud
påsto at hva han selv hadde å si om sine
arbeider, kunne sammenliknes med en
tennisspillers grynt idet han slår en ball.
Georges Braque skrev at det eneste som
teller i kunsten, er det som ikke kan forklares.
Det beskrivelige. Den engelske forfatteren
Julian Barnes er tilsynelatende enig. Om
den engelske abstrakte maleren Howard
Hodkin skriver Barnes: «My increasing
absorption of and in [his pictures], rarely
translate into coherent comment ... I can
describe what I see in front of me like a
novelist writing travel notes.» Det er et
snev av koketteri i denne innrømmelsen
av utilstrekkelighet i møte med kunsten, for Barnes kunstneriske «notater» er
svært ofte briljante.
Barnes er mest kjent for romaner som
Flauberts papegøye og Livets nivåer, men
har også skrevet om kunst for tidsskriftene New York Review of Books og Modern
Painters. 17 av disse essayene om kunstnere som Gustave Courbet, Paul Cezanne og
Felix Valotton er nå samlet i boken Keeping
an Eye Open: Essays on Art. I introduksjonen skriver han selv at boken dreier seg
om hvordan især fransk maleri tok veien
fra romantikken til realismen og videre til
modernismen. Heldigvis er boken mer enn
dette; et gjennomgående tema er nettopp
forholdet mellom hva man ser, og hva man
kan beskrive. Boken er et godt argument
for at deskriptive skildringer kan være givende, ja, til og med livgivende, for i sin
anekdotiske iver og søken etter talende
detaljer klarer Barnes å gi liv til malerier
som forlengst har fått et preg av museal
ferniss. Essayene i Keeping an Eye Open er
eksempler på og forsvar for grundig, vedvarende observasjon. Særlig kapittelet om
Edouard Manet, den franske kunstneren
som gjerne regnes som det modernistiske
maleriets foregangsmann, overbeviser en
om at den beskrivende kritikken fortsatt
har sin berettigelse.
Rifler og sko. En stor del av Barnes es-
say om Manet omhandler en versjon av
Henrettelsen av Maximillian, som Manet
malte i tre utgaver mellom 1868 og 1869.
Vi vet lite om opprinnelsen til maleriet,
skriver Barnes, det finnes hverken skisser
eller samtidig biografisk sladder som kan
opplyse oss. Nettopp denne uvissheten
gir forfatteren anledning til å lese bildet
med friske øyne. Maleriet viser den østerrikske erkehertug Ferdinand Maximillian
idet han står foran eksekusjonspelotongen. Erkehertugen ble innsatt som keiser
av Mexico i 1864 etter at britene, spanjolene og franskmennene – datidens europeiske kreditortroika – invaderte landet
som følge av president Juárez manglende
vilje til å betale statsgjeld. Karrieren som
keiser varte i tre urolige år før Maximillian ble skutt av republikanske opprørere i
1867. Det var med andre ord en betent politisk situasjon som var forelegg for Manets maleri. Men til tross for at motivet
er en henrettelse, er bildet nesten uten
dramatikk. En samtidig kritiker beskyldte
Manet for å gi tøfler like stor verdi som
ansikter i maleriene sine, og det er nettopp skotøyet, foreslår Barnes, som peker
på det moderne ved Manets bilde.
I sin iver og søken etter
talende detaljer klarer Barnes
å gi liv til malerier som
forlengst har fått et preg av
museal ferniss.
I motsetning til i Francisco Goyas
kjente Henrettelsene 3. mai 1808, der de
mørkkledde soldatenes kraftige støvler
og rigide positurer idet de avfyrer riflene
vitner om dødsskvadroner som tramper
ned enhver oppstand, står Manets soldater på retterstedet med løs og ledig benstilling. Barnes skildrer de meksikanske
soldatenes føtter inngående, i et avsnitt
som fortjener å siteres i hele sin lengde:
«the squaddie in the middle is idiosyncratically putting all his weight on his left
foot, grounding only the heel of his right
foot. These feet are clearly meant to be
noticed, since Manet has embellished
them with white spats ... They are feet
sinking themselves in for useful work,
like when a golfer shuffles for balance in
a bunker. You can almost imagine the [officer’s] pre-execution peptalk about the
importance of getting comfortable, rela-
xing the feet, then the knees and the hips,
pretending you’re just out for a day’s partridge or woodcock ...»
Når forestillingen om golfspilleren som
sikter inn en putt først har prentet seg inn
i bevisstheten, blir bildet aldri det samme igjen; Barnes’ beskrivelse legger seg
som et filter over Manets maleri. Men like
vanskelig er det ikke å la seg overbevise
om at disse føttene er bildets nøkkel: Dette er ikke en tropp med bødler, som hos
Goya, skriver Barnes, men soldater som
utfører hverdagslige plikter, hvorav én
er henrettelsen av en keiser. Det er ingen
moral i Manets maleri, hverken i motivet
eller i den maleriske utførelsen: sko, rifle,
keiser, mur – de er alle malt i det samme
flate, matte lyset.
Gjenskape. Den konsentrerte og detal-
jerte skildringen ansporer til å saumfare
resten av bildet med samme granskende blikk: Man legger merke til den vesle
stroppen som er festet under keiserens
hake for å unngå at sombreroen faller av,
og som får ham til å fremstå som et barn.
Dette fortumlede uttrykket forsterkes
av at offiseren på keiserens venstre side
(hvorfor holder de hender?) heller ikke
ser ut til å forstå hva som foregår, som
om de betraktet sin egen henrettelse fra
avstand. Og den lille gruppen mennesker
som henger over muren ved retterstedet
– river de seg ulykkelig i håret i sorg over
keiserens skjebne, eller betrakter de det
hele adspredt med hodet i hendene som
døsige glansbildekjeruber på en sky?
I siste ende er det å beskrive kanskje
bare en øvelse i å se. Men å gjengi er også
å gjenskape, og selv om mye går tapt i
oversettelsen fra ett medium til et annet,
frembringes nye bilder gjennom teksten.
Barnes vurderer om et kunstverk er vellykket ved å stille noen enkle spørsmål:
Fanger det øyets interesse, engasjerer det
hjernen, ansporer det til refleksjon, og beveger det hjertet? Hvis Barnes' essay underlegges de samme kriteriene, er svaret
et rungende ja.
Helsvig er billedkunstner og skribent.
[email protected]
22
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1
Kritikk
LITTERATUR
FILM
Susan Sontag: Kunst, liv og engagement
Susan Sontag:
Det komplette Rolling Stone-interview
Møller Forlag, 2015
For at være i live må man
føle og tænke, overskride
sig selv. Intellektuelt
engagement var for Sontag
først og fremmest båret af
denne trang til dannelse og
selvoverskridelse
INTELLEKTUELLE
ALEXANDER CARNERA
«Den
eneste
mulige metafor
på åndens liv,»
skrev
politologen Hannah
Arendt, «er fornemmelsen af
at være i live.
Uden livets åndepust er menneskets krop et
lig, uden tænkning er menneskets ånd død.»
Susan Sontag
var enig. I andet bind af sine dagbøger og notesbøger
(As Consciousness Is Harnessed To Flesh)
erklærer hun: «At være intelligent er for
mig at se ikke ligesom at gøre noget ’bedre’. Det er den eneste måde jeg eksisterer
på … Jeg ved, at jeg er bange for passivitet (og afhængighed). Når jeg bruger min
forstand og min ånd, er der noget, der får
mig til at føle mig aktiv (uafhængig). Og
det er en god ting.»
At tænke og leve. Sådan indleder Jonat-
han Cutt forordet til sit komplette Rolling
Stone-interview fra 1978 med Susan Sontag. Hun kredser om en menneskelig drift
båret af nysgerrighed og erkendelse – et
hungrende begær efter liv. For at være
i live må man føle og tænke, overskride
sig selv. Intellektuelt engagement var for
Sontag først og fremmest båret af denne
trang til dannelse og selvoverskridelse.
Hun ville have løbet skrigende bort fra
vor tids samlebåndstænkning i uddannelsessystemerne. Og ville der overhovedet
være plads til hende som inspirator i et
faringsfelt. I bøgerne At betragte andres lidelser og Falske forestillinger om sygdom
viser hun hvordan vores blik for sygdom,
dæmoner, smerte og lidelse skærper sansen for det væsentlige i livet og evnen til
at række hånden ud til de fremmede som
skiller sig ud.
stadig mere glat og ligegyldigt offentligt
rum? For den nye generation af skandinaviske læsere er Susan Sontag ikke en selvfølgelig figur. 1960’erne og frem til det nye
årtusind var Sontags epoke. I en tid hvor
de frie ånder opleves som en mangelvare
er den danske udgivelse mere end på sin
plads. Bogen er historien om en offentlig intellektuel og et både kunstnerisk-lidenskabeligt og politisk engagement der
samler sig i én og samme person. Sontag var et stærkt bevis på at det at leve
et tænkende liv og at tænke over det liv,
man lever, kan være komplementære og
livsbekræftende aktiviteter.
Camp og visioner. Sontag blev født i 1933
og døde af kræft i 2004. Hun voksede op i
det vestlige Amerika, men flyttede senere
til New York, der sammen med Paris udgjorde hendes faste base resten af livet.
Hun var et barn af 60-tallet med blik for
både populærkultur og europæisk modernisme. Og så var hun en énmandshær
der introducerede alverdens livshungrende nysgerrige til en hel generation af især
franske og tyske tænkere og forfattere
lige fra Roland Barthes til Walter Benjamin. Hun fodrede de grænsesøgende og
utilpassede unge med nye åbninger for
livsformer i det seksuelt-eksperimentelle,
for Sontag kaldet camp (lang tid før queer) og følte sig ligeså godt tilpas blandt
punkere til punkkoncerter med Patti
Smith som blandt læsenørder til litterære
oplæsninger. Hun satte altid en høj standard for kvalitet, men hun besad også det
sjældne «øje» der kan se det visionære i
det politisk problematiske. Hun kaldte
eksempelvis Leni Riefenstahls film Viljens
triumf for et mesterværk uden at bortforklare nazistisk propaganda med æstetisk
undskyldning.
Jeg kan lide dialog, og jeg ved,
at en masse af mine tanker er
et produkt af samtale.
Første gang verden hører om Susan
Sontag er da hun i 1968 er inviteret af
den nordvietnamesiske regering sammen
med en delegation af antikrigsaktivister
og reportere fra krigen. Begivenheden «fik
mig til at revurdere min identitet, mine
bevidsthedsformer, min kulturs psykiske former, sprog, moralsk beslutsomhed,
psykologisk udtryksfuldhed,» siger hun.
Da hun næsten tre årtier senere i 1993
befinder sig i Sarajevo og bliver spurgt
om hun vil opføre Samuel Becketts Venter
på Godot, tøver hun ikke. Mens bomberne regner ned udenfor teatret opføre hun
23
SUSAN SONTAG. FOTO: AFP PHOTO/LLUIS GENE
stykket, en handling der kan opsamles i
titlen på én af hendes vigtigste bøger: At
betragte andres lidelser.
Interviewet som samtale. For det legen-
dariske Rolling Stone Magazine (RSM)
var det oplagt at få et større interview i
kassen med Sontag. Hun var indbegrebet
af den kunstneriske og politiske livsform
der kunne udfordre the establishment
samtidig med at hun altid havde noget
interessant at sige. Da hendes bog om fotografiet er udkommet året før, i 1978, er
tiden kommet. Men vil hun tale? For de
fleste af hendes forbilleder, de europæiske modernister, er journalister og interviews forbundet med tom ordudveksling og
sandheden forbundet med stilhed, med
eftertanke, med det at skrive. Ikke snak.
Men for Sontag er det anderledes: «Jeg
kan lide interviewformen … og jeg kan
lide den, fordi jeg kan lide samtale, jeg
kan lide dialog, og jeg ved, at en masse af
mine tanker er et produkt af samtale. På
en måde er det sværeste ved at skrive, at
man er alene og må etablere en samtale
med sig selv, hvilket er en grundlæggen-
de unaturlig handling. […] samtalen giver
mig en chance for at finde ud af hvad jeg
mener. Jeg vil ikke vide noget om publikum, for de er en abstraktion, men jeg vil
vældig gerne vide, hvad en enkelt person
mener, og det kræver et særligt personligt møde.» Første del af samtalen finder
sted i 1978 i Paris, anden del finder sted
næsten et halvt år senere i New York.
Fotografiet er et casestudy i,
hvad det er at leve i det 20.
århundrede i et højtudviklet,
industrielt forbrugersamfund.
Billede og virkelighed. Om sin tidlige gen-
nembrudsbog Against Interpretation siger
hun at hun ikke har forladt den grundlæggende tanke om stil. «Vores blik på virkeligheden er et spørgsmål om stil.» … «Lad
være med at fortolke, der er ikke noget
at fortolke.» Det er den samme grundidé
der går igen i hendes syn på fotografiet og
senere i hendes syn på sygdom. I sin bog
Fotografiet siger hun at «fotografiet giver
én nye øjne, renser éns blik». I samtalen
fremhæver hun hvordan modsigelsen eller dobbelttydigheden ved det at se både
er et problem og en mulighed. «Fotografiet er et casestudy i, hvad det er at leve
i det 20. århundrede i et højtudviklet, industrielt forbrugersamfund.» Sandheden
findes på en måde i tingene og Sontag gør
billede og virkelighed til komplementære
begreber: Når virkeligheden forandrer
sig, forandrer billedet sig også. Da Sontag bliver syg med kræft begynder hun
at tænke over sygdommen, hvordan vi
bruger ord og billeder til at tale om det
syge og fremmede og os selv, og hvordan det er forbundet med skam og falske
billeder. Sygdommen forfølger hende i
de sidste 25 år af hendes liv. I lange bevægende passager taler hun om lidelsen
som resonansbund for erfaring. Forandringens mulighed findes i kroppen som
er smertens plads. Noget brydes ned og
noget nyt opstår – sygdommen og kroppen som sted for opretholdelsen af et
kritisk standpunkt. Sygdommen var indtil
hendes død med til at skabe et udvidet er-
Kunst og liv. Allerede som 13-åring læste
hun Kafka og Thomas Mann. Da hun et
par år senere i gymnasiet læser Brødrene
Karamazov (Dostojevskij) siger hun: «Det
her er utroligt, nu ved jeg, hvorfor jeg
skal leve.» Chokket og samtidig lysten til
at forfølge denne mærkelige forbindelse
mellem kunst og liv fulgte hende resten
af livet. Fra hendes fiktion og essays om
sygdom til teateropsætninger og dokumentarfilm kredser hun om spørgsmålet:
Er kunsten middel til forandring eller er
kunsten selve forandringen? Selv sagde
hun: «Den virkelig alvorlige holdning, er
den, der opfatter kunsten som et middel
til at opnå noget, som man måske først
opnår, når man opgiver den.» I så fald
handler det om at opgive utopien, forestillingen om noget på den anden side,
opgive forestillingen om et mål som noget der venter én som et resultat af ens
anstrengelser. For måske handler det ikke
om målet (som vi aldrig ved hvad er) men
om modtagelighed, måden vi er bevidst
på? At kunsten selv – den praksis og anstrengelse det er at skrive, læse, tænke,
filme – er selve forandringen.
Mod slutningen af samtalen siger hun
at det som flyder sammen i hendes fiktion
såvel som i hendes essays og teateropsætninger er «en søgen efter en overskridelse
af selvet, et forsøg på at blive en anden eller bedre eller ædlere eller mere moralsk
person – på den måde, at alt det, man
stræber efter og ærer, derfor får karakter
af noget moralsk, fordi det får egenskab
af en kunst eller et imperativ eller et mål
eller et ideal». Så måske er kunsten begge
ting, både den praksis der forandrer, men
også et middel til forandringen?
Udgivelsen af det komplette Rolling
Stone-Interview og Jonathan Cotts forord
efterlader én med et indtryk af et gennemført seriøst menneske der på ny tør
stille de grundlæggende spørgsmål: Hvad
er et menneske? Hvad er skønhed? Hvad
er lidelse? Hvilke liv skad reddes? Hvad
kan vi gøre? Hvilket ansvar har vi for de
som lider? Hvad tjener tænkning, kunst
og litteratur til overhovedet?
Alexander Carnera er forfatter og essayist, og
fast skribent i Ny Tid. [email protected]
NORGESPREMIERE 15. JANUAR!
Delt, men ikke felles
Philippe Escande og Sandrine Cassini:
Bienvenue dans le capitalisme 3.0
Editions Albin Michel, 2015
Det er langt igjen til
delingsøkonomien gir
klingende mynt i felleskassa.
PAAL FRISVOLD
Venice Beach i California består ved
første øyekast av
en ganske normal
strandpromenade
med noen kule restauranter og teltliknende butikker
som for det meste
selger capser og
t-skjorter. Mer laidback
atmosfære
skal man lete lenge etter, særlig når eimen av marihuana
ikke sjelden svever rundt kroppsbyggende ungdom, ikledd ikke stort mer enn
skyggelue og solbriller. Opp igjennom
seksti-, sytti- og åttiårene ga Venice Beach oss likevel Jimi Hendrix, joggedilla,
skateboard og rulleskøyter, salatbarer,
helsekostbutikker, Ray-Ban-solbriller og
Eastpack-ryggsekker. Ofte tok det fem–ti
år før trenden nådde USAs østkyst, og ytterligere fem før den nådde Europa. Ville
du bli suksessrik, kunne du sette deg på
en strandkafé i Venice Beach og observere livsstil og mote, fly tilbake til Europa og
bare vente på at trenden kom smygende
fra over there. Felles for Venice-trendene
var at de skapte etterspørsel etter varer
og tjenester som bidro til økonomisk
vekst og arbeidsplasser. Eneste samfunnstrussel var dånende blikk fra vestkantfruer over rastahår og stadig synligere
kroppsdeler under hullete jeans.
GAFA-invasjonen. Men USAs vestkyst
skulle ha mer å by på enn nye livsstils­
trender: Kombinasjonen av sol, hippier
og risikovillig kapital har avfødt en kreativitet som ifølge boken Bienvenue dans
le capitalisme 3.0 – «Velkommen til kapitalismen 3.0» – ga støtet til den såkalte
GAFA-invasjonen: at Google, Apple, Facebook og Amazon har okkupert våre liv.
Nå også Uber, Tesla og Starbucks. Vestkantfruene med sine lange blikk er blitt
til voldelige taxisjåfører som juler opp
Uber-kunder og blokkerer bytrafikken i
Europas hovedsteder. I dag er en Uber-bil
dyrere enn en yellow cab i New York fordi
det både er lettvint og trendy å bli hentet av en vennligsinnet sjåfør og slippe
å betale på stedet. Men når etterspørse-
Helt normalt. Kan vi stå i mot delingsøko-
nomiens intense krefter? spør forfatterne
Philippe Escande og Sandrine Cassini.
Bør vi ikke gi eksempelvis muslimsk innvandrerungdom mulighet til å tjene penger ved hjelp av en bil og en smarttelefon, i stedet for å bli gående arbeidsløs og
desillusjonert, komme i bråk, bli satt inn
og omvendt til freedom fighters i Syria? Eller skal vi sette inn alle krefter for å bevare det 200 år gamle beskyttede taxisjåføryrket, hvis hovedfunksjon i dag kanskje
nettopp er å gi ufaglærte innvandrere en
mulighet til å tjene penger på lovlig vis –
dog i langt mer begrenset omfang?
I Escande og Cassinis bok er konflikten mellom Uber og taxinæringen bare
en forsmak på hva som venter oss. Og
med «oss» mener forfatterne alt og alle.
For alle samfunnets områder vil før eller
siden bli invadert, ja, invadert – som antyder okkupert og nærmest terrorisert
– av den digitale revolusjonen. Med slik
alarmerende ordbruk lokker de franske
journalistene leseren til å se på fenomenet delingsøkonomi i både et bredt og
historisk perspektiv.
Bør vi ikke gi muslimsk
innvandrerungdom mulighet til
å tjene penger ved hjelp av en
bil og en smarttelefon, i stedet
for å bli gående arbeidsløs og
desillusjonert, komme i bråk,
bli satt inn og omvendt til
freedom fighters i Syria?
Naturlig utvikling. Morsomt er det å høre
Sokrates’ utsagn om at «skriften vil fryse tanken» – og om hvordan munkene
fordømte trykkekunsten. Men mer interessant er fremstillingen av delingsøkonomien som like utslagsgivende for
samfunnsutviklingen som oppfinnelsen
av dampmaskinen, eller endringene som
fulgte i kjølvannet av elektrisiteten, med
oljen like etter. Damp, elektrisitet, olje –
og nå, den digitale revolusjon. Forfatterne trekker tråder tilbake til tilblivelsen av
telegrafen, telefonen og datamaskinen, og
viser hvordan den ene teknologien bygger på den andre når det utvikles nye produkter og tjenester som forvandler vårt
samfunn og vår økonomi. Slik sett kan
man ikke påstå at verden står overfor en
en symbolsk avgift for hvert tonn skip
de eier. Dette fordi den skaper positive
økonomiske ringvirkninger og sysselsetting. Eller petroleumsnæringen, som –
med tilsynelatende høy skattesats – blir
gitt enorme avskrivningsmuligheter som
betyr at andre skattebetalere dekker oljeselskapenes helsidesannonser, golden
handshakes og leteutgifter. Fremveksten
av delingsøkonomien er således bare et
resultat av ønsket om å gjøre nøyaktig
slik store næringer allerede gjør og nyter
godt av: å slippe å bidra til fellesskapet.
uventet revolusjon: Delingsøkonomien er
en konsekvens av en helt naturlig historisk utvikling.
pirater. Franske mediehus, som norske, er ofre for Facebook
og Googles enorme annonseinntekter,
som tidligere gikk til papiravisene. Fra
leserens perspektiv kunne man ønske
at forfatterne av Bienvenue … forsøkte
å forholde seg noenlunde objektivt til
det nye økonomiske fenomenet. Hyppig
bruk av ord som «invasjon», «barbarer»,
«vampyrer» og «pirater» for å beskrive de
amerikanske selskapene, gjør det klart
at det finnes en dyptgripende bitterhet
i mediebransjen overfor endringene GAFA-selskapene har forårsaket. De samme
katastrofale følgene varsler forfatterne på
en overbevisende måte vil komme til andre, fortsatt uberørte sektorer som helse,
forsvar, utdanning og finans. Alle vil vi bli
Amerikanske
arbeidsløse på grunn av GAFA-piratene.
Skatt? Hvem sa skatt? Kritiske røster
sier at delingsøkonomiens produktivitetsvekst ikke fører til økt sysselsetting,
og at den økonomiske veksten ikke øker
velferden: Myndighetene kan ikke lenger
tjene penger på arbeidstakerne. Med digital teknologi og en datamaskin i lomma,
omgås statens inntektsbase. Like skadelig for samfunnet er GAFA-enes skatteoptimalisering – muliggjort av teknologi
og dyktige, høytlønnede advokater, noe
verdenssamfunnet altfor lenge har sett
på med åpne øyne uten å reagere. Hvorfor skal vi tillate Ryanair å ta en Double
Irish – det vil si benytte seg av Irlands lave
skattesatser som ikke dekker inntekter
fra såkalte offshoreselskaper?
Det samme kan man si om skipsfartsnæringen i Europa, som er unntatt vanlig
selskapsbeskatning og i stedet betaler
Kanskje er det nettopp
samfunnets manglende evne
til å gjøre konsekvensene av
den digitale revolusjonen til
et felles gode, som er bokens
hovedpoeng.
Et annen utfordring er utviklingens
tempo. Delingsøkonomien ødelegger tradisjonelle forretningskonsepter og samfunnsbastioner i en fart myndigheters
administrative tilpasningskapasitet bare
kan drømme om. Hvem er ansvarlig for å
identifisere nye løsninger som sørger for
at tjenester som Airbnb og BlaBlaCar kan
bidra til fellesskapets kasse og respektere
arbeidstakeres rettigheter, når betalingene skjer direkte mellom tilbyder og forbruker? Her har OECD, EU og nasjonale
myndigheter, foruten næringsinteresser,
ligget i en kollektiv dvale.
Klikk-demokratiet. Foruten å gå inn i dis-
se problemstillingene, gir boken leseren
et bredere perspektiv på den digitale revolusjonen, og påpeker farene ved BigBrother-samfunnet. Igjen ser vi hvor kort
myndigheter har kommet, denne gangen i
å sørge for å streke opp det hårfine skillet
mellom beskyttelse av privatlivets rettigheter og muligheten til å overvåke våre
bevegelser og digitale fotavtrykk. Her
kunne boken med letthet ha gått dypere
inn i materien for å balansere den brede
beskrivelsen av delingsøkonomiens barbari og muligheter. EU-domstolens avgjørelse som tvang Google til å tilby sletting
av informasjon, er en sped, men viktig begynnelse. Kommisjonens beslutning om å
bøtelegge Apple, Fiat Chrysler og Starbucks for manglende skattebetaling havnet
i samme kategori, men kom like etter bokens utgivelse. Ingen nasjonalstater ville
hverken ha hatt mot eller makt til å gjøre
det samme uten hjelp fra Brussel, noe italienske myndigheters nylige straff av Apple for skatteunndragelse er et bevis på.
Sosiale mediers rolle i å mobilisere
massene er også et relativt nytt, men viktig fenomen. Igjen har den digitale revolusjonen servert oss et tveegget sverd som
skriker etter klare rammer og regulering.
For mens Beppe Grillos Femstjernersbevegelse revolusjonerte det italienske politiske landskapet ved sin eksklusive bruk
av internett og sosiale medier til glede for
en hel generasjon, må webbrukere samtidig ta absurde valg som enten å bruke
penger på å bygge sykehus eller å bombe
Libya. Slik mener forfatterne det såkalte klikk-demokratiet kan styre et lands
politiske agenda til vanvidd. Slik massemobilisering bidrar til å undergrave helt
grunnleggende samfunnsinstitusjoner for
det representative demokratiet, og ifølge
forfatterne gå så langt som til å rive nasjonalstatene fra hverandre.
Fra pragmatisk til filosofisk. Bokens styr-
ke er spørsmålene den stiller, og beskrivelsen av samfunnets manglende evne til
å takle omstillingene som må til. Svakheten er fraværet av antydning til konkrete
løsninger på utfordringene som tilsynelatende står i kø. Bienvenue … utelater
å svare på spørsmålet i innledningen om
hvordan samfunnet kan gjenoppfinne velferdsstaten i begynnelsen av den digitale revolusjonen – «kapitalismens tredje
nivå». Dette er synd, for fremstillingen
av konsekvensene av den «barbariske»
GAFA-invasjonen skaper høye forventninger. I stedet for gode svar får vi servert en
lang rekke filosofiske sound bites fra helt
tilbake til den greske mytologiens trollmann og oppfinner Prometheus.
Kanskje er det nettopp samfunnets
manglende evne til å gjøre konsekvensene av den digitale revolusjonen til et
felles gode, som er bokens hovedpoeng.
Uten at den vet det selv.
Frisvold et skribent, tidligere leder av Europa-bevegelsen, bosatt i Brussel. [email protected]
Farlig barn har mange navn
Patrick Cockburn:
The Rise of the Islamic State. ISIS and the
New Sunni Revolution Verso, 2014
En bok om ISIS som har et
militært mer enn et religiøst
fokus.
TERROR
HENNING NÆSS
Société des réalisateurs de films
len stiger, gjør prisene det samme – slik
at de gamle, skrukkete taxiene igjen blir
lønnsomme. Denne utviklingens parallell
finner ikke sted i Europa – i hvert fall ikke
det kontinentale Europa, hvor Ubers virksomhet er blitt forbudt både i Tyskland,
Frankrike og Belgia.
Patrick Cockburn
er
Midtøsten-korrespondent
for
The Independent,
og har arbeidet
for The Financial
Times. Han har
skrevet tre bøker
om Iraks nære historie. «Det er grunn
til å tro at vi vil se
flere
ISIS-angrep
på europeisk jord
fremover,» skrev Cockburn i Klassekampen 18. november 2015. Og bemerket: «I
Vesten legger folk bare merke til disse
ugjerningene når de skjer i deres egne gater, men selvmordsbombere fra ISIS drepte 43 mennesker i Beirut 12. og 26. november. Disse angrepene er nesten umulige å
stoppe, siden de er rettet mot sivile, og
siden selvmordsbombere er villige til å
utslette sine angrepsmål.»
Ulike grupper. Den 23. september 2014 ut-
vides USAs bruk av luftbomber til Syria
for avverge utviklingen av jihadisme i området. Syria blir lagt i ruiner og splittes.
Hva er løsningen for landet? Assad-regimet blir utsatt for en rekke angrep fra
ulike hold. Som alltid har angrepene som
Assad og hans allierte står bak, vært nådeløse. ISIS kjemper altså ikke bare en
kamp mot Vesten, men om retten og mak-
ten til området, og kampen står blant annet mellom sunni- og sjiamuslimer.
En rekke forskjellige grupperinger
kjemper for sin eksistens i Irak og Syria:
Sjiaer, sunnier, kurdere, alawitter og kristne – alle disse gruppene forlanger eksistensberettigelse. Og som Cockburn skriver: ISIS er produktet av en lang æra med
krig i Irak og Syria, hvor martyriet som
oppnås gjennom selvmordsbombing,
frister folk som ellers ikke har noen fremtid. De angriper alle andre eksisterende
ikke-sunnimuslimske grupper, som de ser
på som uttrykk for vestlig dekadanse og
polyteisme.
Kalifatet. ISIS’ store fordel er at gruppen
har vært i stand til å operere på begge
sider av den syrisk-irakiske grensen, skriver forfatteren. Også inne i Syria har ISIS
utviklet jihadistisk krigføring. De mange
militære opposisjonelle gruppene til Assad-styret blir dominert av ISIS. Ulike jihad-grupperinger har fortsatt å kjempe
innad i Syria. Mens Al Qaida var en idé
snarere enn en organisasjon, skriver han,
er ISIS’ mål å opprette et muslimsk kalifat
i Midtøsten. I løpet av de nevnte 100 dagene som denne boken hovedsakelig dreier
seg om, forvandlet den sivile tilstanden i
området seg drastisk. Etter USA og Frankrikes angrep i Syria, brøt landet fullstendig sammen, og den sivile befolkningen
kunne for eksempel ikke lenger stole på
at de hadde elektrisitet. Befolkningen
måtte koke vann på propangass, men på
et visst tidspunkt tok også gasstilførselen
slutt.
Saudi-Arabia. ISIS’ viktigste oppgave er
å skremme folk. Men organisasjonen har
ikke oppstått av ingenting. Cockburn
skriver: «The importance of Saudi-Arabia
in the rise and return of Al-Qaeda is often misunderstood. Saudia-Arabia is influential because its oil and vast wealth
makes it powerful in the Middle East and
beyond. But it is not financial resources
alone that makes it such an important
player. Another factor is its propagating
on Wahabism, the fundamentalist, eight-
eenth-century version of Islam that imposes sharia-law, relegates women to status of second-class citizens, and regards
Shia and Sufi as non-Muslims to be persecuted along with Christians and Jews.»
ISIS har, som Cockburn skriver, blitt
mest populær i sunniområder. Flere og
flere syriske opprørere har gått over til
ISIS, som blir sett på som en pengesterk
paramilitær gruppe også for andre syriske opprørere, og som velegnet til å trene
opp andre militære opprørsgrupper i området.
ISIS’ fremvekst. I det første kapittelet i bo-
ken tar Cockburn for seg ISIS’ bakgrunn
og fremvekst, sett på bakgrunn av utviklingen i Syria og Irak. I januar 2014 tok ISIS
over Falluhja, som ligger 40 engelske mil
vest for Bagdad, en by som ble stormet
av USAs marine ti år tidligere. Innen juni
2014 hadde ISIS overvunnet alle andre jihadistiske grupper, og var blitt den mest
effektive paramilitære opprørsgruppen i
verden. Hver gang det blir skaffet våpen
til andre anti-Assad-grupper, blir ISIS styrket, fordi de alltid finner en måte å frata
disse gruppene dette militære utstyret
på. Og slik øker ISIS sin militære overlegenhet.
Den 6. juni 2014 begynte ISIS’ angrep på
Mosul, den nest største byen i Irak. Tre
dager senere falt byen. Cockburn bruker
mye plass på å skildre Mosuls fall, som
ble et vendepunkt i utviklingen til gruppen, da den ble Midtøstens sterkeste paramilitære organisasjon. Etter angrepet
på Mosul ble ISIS også fulgt av andre paramilitære grupper, spesielt sunnigrupper,
som for eksempel Baathist Naqshbandi,
Ansar al-Islam og Moujahideen.
Gerilja. ISIS ble angrepet av USAs Air For-
ce 8. august 2014, og i tillegg begynte USA
å kjempe mot Jabhat al-Nusra og andre Al
Qaida-styrker som rettet sine angrep mot
folk i området. USA brukte store ord om
å knuse ISIS i løpet av kort tid, men de
lyktes ikke med dette. Angrepene ble for
tilfeldige og lite gjennomførte.
Hva gjør man når man blir angrepet
FOTO: AFP PHOTO / HO / WELAYAT SALAHUDDIN
massivt ovenfra? Jo, omgjør seg selv til
gerilja, deler seg opp i smågrupper som
kjemper på forskjellige steder samtidig.
Det var først etter at Mosul falt at frykten
for ISIS’ enorme slagkraft virkelig begynte
å gjøre seg gjeldende, og at de ble synlige
i Vesten. Plutselig var gruppen overalt.
Usystematisk. Cockburn skriver at den
opprinnelige politiske makten som deles
mellom regjeringens konstitusjonelle politiske organisasjoner, i utgangspunktet
var for svak og for lite systematisert. Dette har gitt ISIS en lett seier i området. At
terrorgruppen klarte å innta Mosul på så
kort tid kom som en overraskelse på de
fleste, og ga organisasjonen et rykte som
nådeløs og effektiv. Abu Bakr al-Baghdadi
(kalif Ibrahim), ISIS’ leder, beskrev hvordan alle organisasjonens fiender like lett
ble feid av banen.
Vesten for Vesten. Den militære opposi-
sjonen i Syria og Irak har lenge vært dominert av jihadister, fundamentalistiske
islamske styrker som har forskrevet seg
til hellig krig. Håpet om å bli martyr for
den islamske troen er drivkraften. ISIS er
kjent for å drepe ikke-sunnier langs motorveien ved grensen til Damaskus, og
mange fjernsynsseere fikk se hvor effektivt og nådeløst drapene blir utført. Men
nå spørs det hvor mye vestlige medier og
regjeringer bryr seg om at sjiamuslimer
blir truet og utryddet av slike grupper.
Vesten tenker først og fremst på seg selv.
Antiterrorprogrammet ble utført uten at
Pakistan og Saudi-Arabia noensinne ble
en del av målet for amerikanske angrep.
Det ble derimot Afghanistan og Irak, der
Al Qaida aldri befant seg. Saudi-Arabia og
Pakistan er allierte med USA, og ble derfor aldri vurdert seriøst som angrepsmål.
Samtidig overtar wahabisme for normal
islamisme i Syria, og hele området blir radikalisert i konservativ, ekstrem-islamsk
retning.
Ekstrem-islam. Denne boken ble skre-
Militært fokus. Cockburn har skrevet en
vet og utgitt i 2014. Utviklingen har gått
fort, og når man leser boken ett år etter
at den kom ut, kan man spørre seg om
den har gyldighet fremdeles. Har Cockburn vært i stand til å forutsi et slikt angrep som det vi nettopp har vært vitne til
i Paris? Svaret på det er ja, det har han
så avgjort. Det tragiske er selvsagt at ISIS
og liknende grupper ikke hadde kunnet
vokse frem i området, om ikke George
Bushs feilaktige «krig mot terror»-taktikk
hadde blitt satt i gang i utgangspunktet.
interessant bok om ISIS. Men han kunne
godt ha satt seg dypere inn i det religiøse aspektet ved konflikten. Han har stort
sett holdt seg til den militære delen av
terrorgruppens utvikling. Leter man etter
andre forklaringer, får man heller lese for
eksempel The ISIS-Apocalypse, også en
god bok om temaet som nylig har kommet ut.
Næss er frilansskribent.
[email protected]
24
| NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) AKTUELT
NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING